Ingrid Fadnes har delt denne artikkelen med deg.

Kan en liten larve ta opp kampen med soyabønna på laksens matfat?

LARVEOPPGJØRET

LAKSEMAT: Det knitrer når hundrevis av larver åler seg rundt. Snart skal noen av dem fryses ned, før de skal males opp og bli til fôr.
Line Ørnes Søndergaard

FÔRKNIPA: Med kravlende kryp har brødrene Ole og Asbjørn Torrissen kastet seg inn i råvarekappløpet.

Det ser helt stille ut.

Asbjørn Torrissen smiler lurt bak brilleglasset.

Han drar hånda gjennom en grå kasse fylt med noe som ligner små riskorn blandet med finmalt bark.

– Se her, sier han.

Håndbevegelsen vekker «riskornene» til live. Hundrevis av bitte små larver begynner plutselig å twerke; de krøller seg sammen og strekker seg ut i hurtige og rytmiske bevegelser. Det nærmest bølger gjennom kassa.

– Det er varmt, vil du kjenne?

Han løfter opp en neve med små og hvite kravlende skapninger. Dette er de nyfødte larvene til helgelendingene Asbjørn og broren Ole Torrissen. De små larvene har et helt liv på åtte dager foran seg. Det skal stort sett bestå av å åle seg rundt i et stort og flytende matfat. Lille larvene aldrimett vil vokse hurtig, skrelle av seg hudlag underveis, og til slutt blir de stivere og brunere i fargen. Da er de klare for neste steg. Noen av dem vil fortsette livets kretsløp som sin egen art noen få dager til. De er såkalte stamdyr, og ut av skallet vil en svart soldatflue krype ut. Soldatfluas korte liv består i å finne seg en partner, pare seg (er du manneflue, avsluttes livet her) og presse ut et sted mellom 500 og 700 egg. Så dør også hun-flua. Men brorparten av larvene skal ikke bli til nye fluer. De fryses ned, så skal de kvernes og bli til mel, som igjen skal bli fiskemat.

Dette er forretningsideen de to brødrene på Helgelandskysten har klekka ut. Asbjørn Torrissen slipper varsomt de sprellende babylarvene ned igjen i den lune kassa. De ser kanskje hjelpeløse ut, men allerede fra dag én briljerer de med sin suverene egenskap: Soldatfluas larver kan omdanne dødt organisk materiale til næringsrikt fett og protein.

Tonnevis med soya

Protein-ideen til Torrissen-brødrene sammenfaller med et stadig mer påtrengende spørsmål for framtidas oppdrettsnæring: Kan fôr til oppdrettsfisk produseres i Norge? På ressurser som ikke legger beslag på annen matjord?

Proteinet i fôret som norskprodusert oppdrettsfisk i dag eter, kommer i all hovedsak fra Brasils langstrakte soyaplantasjer. Og laksen er like avhengig av protein som en proffbokser. Selv om larvemelet har en bedre proteinkvalitet enn bønneplanta fra sør, er styrkeforholdet svært ujevnt. Møter soya en larve ringside, blir det dessverre knockout i første runde. Soyaproteinkonsentratet er enn så lenge uslåelig på pris og effektivitet.

Er det likevel mulig at kravlende kryp kan gjøre noe med soyaens overlegne pondus? Ikke utenkelig, mener brødrene Torrissen.

– Når vi skryter, sier vi at vi er Norges største landbruksbedrift – i antall dyr, sier storebror Ole Torrissen og humrer.

BRØDRE: Ole og Asbjørn Torrissen løfter opp never med larver fra blå kasser stablet oppå hverandre i et gammelt industrilokale ytterst på Åmnøya i Meløy kommune.
Line Ørnes Søndergaard

Og større skal det bli. I løpet av høsten har de et mål om å produsere 1000 tonn larver i året. Neste år skal de bygge en helt ny fabrikk for produksjon av mel og olje fra larvene. Målet i løpet av 2025 er en årlig produksjon på 30.000 tonn larver.

Siden oppstarten i 2019 har de fått med seg store aktører på laget. Pronofa, «spin-off-selskapet» til fôrgiganten Denofa, eier nå 100 prosent av Ole og Asbjørn Torrissens selskap Ecoprot. Flere av de andre store investorene er også kjente sluggere fra matvarebransjen, som Reitan Kapital og Stein Erik Hagen.

Nå, før fabrikken er oppe og går, blir nesten alle larvene fryst ned. Men noen tørkes og selges.

– Noe blir bamsemums til bjørner i dyrehager, og noe går til villfugl, men vi håper dette skal inngå i fiskefôret etter hvert, sier Ole Torrissen.

Oppdrettsfisk på alle fat

Ole og Asbjørn Torrissen er ikke nykomlinger, verken i livet, i oppdrettsnæringen eller i lokalmiljøet i Meløy kommune på Helgelandskysten.

– Asbjørn er jo relativt ung, sier Ole, og ser bort på broren: – Han er bare 68, eller snart 69 år.

Selv er storebror Ole 72 år, og bak seg har han et 40 år langt arbeidsliv i Havforskningsinstituttet. Hele søskenflokken på fem, mora Marie, som nå er 97 år, og slekta bakover så langt de kan se, har jobbet med fisk, både den som svømmer fritt i havet, og den som er oppdratt til å svømme i menneskeskapte basseng, altså merder. Faktisk var faren til Ole og Asbjørn, sammen med sine seks brødre, blant de første i landet til å starte med oppdrettsfisk i Norge på 1970-tallet.

Og resten er historie: Norge er i dag verdens største produsent av oppdrettslaks. Når du reiser langs kysten, er det i merdene fisken spretter. Fisken på utsida av merdene har også fått et nytt navn: De er villfisk. Og om noen få år, i 2030, vil det være vanligere å spise oppdrettsfisk enn såkalt villfisk ifølge FNs matvareorganisasjon.

Pilene for fiskeoppdrett i Norge har pekt oppover i mange år. I kjølvannet av stadig flere merder har næringen blitt konfrontert med en rekke spørsmål. Det er alt fra lakselus, oppdrettsfisk på rømmen og avfall i fjorder, til milliardoverskudd og den aktuelle debatten om lakseskatt. Likevel har næringen staket ut en tydelig graf de neste årene: mer vekst.

Det fører med seg en rekke utfordringer, og én av dem er fôr. Forskningssenteret Sintef kaller det «fôrknipa».

SØPPEL: Ole Torrissen tar imot det ukentlige lasset med utgått mat fra den lokale Coop-butikken. Ingen frukt er forbuden, men både melkeprodukter, kjøtt eller for eksempel fiskekaker er foreløpig forbudt larvekost.
Line Ørnes Søndergaard

Pensjonert gründer

Vekstambisjonene for norsk oppdrett er nemlig ikke snaue. Pilene skal fortsette å peke oppover, men akkurat hvor mye vil ikke dagens regjering anslå. Likevel har Sintef, i en rapport fra 2020, tatt utgangspunkt i en femdobling innen 2050. Der ser forskerne på en rekke utfordringer knyttet til en slik vekstambisjon. Hovedutfordringen, skriver forskerne i rapporten, er tilgang på nok fôr. Om fiskeoppdrett i Norge skaleres opp fire eller fem ganger, anslår de et behov på seks millioner tonn tørt fôr. Det blir mange larver.

Det er dette Ole Torrissen begynte å gruble på da han gikk av med pensjon for tre år siden. Han kom over flere vitenskapelige artikler om insektproduksjon og proteinrikt larvemel til fiskefôr. Dette kan man vel også gjøre i Norge, tenkte Torrissen, og bestilte de første kassene med soldatfluer – som han oppbevarte i garasjen.

VEKST VEKST VEKST: Pilene for oppdrettsnæringen har pekt oppover i mange år, og slik skal det fortsette, skal vi tro ambisjonene. Innen 2030 vil det være vanligere å spise fisk fra menneskeskapte basseng enn fra havet.
Line Ørnes Søndergaard

Ole Torrissen ville etablere en larvefarm i hjemkommunen Meløy. Og med på laget ville han, i god familietradisjon, ha med seg hele søskenflokken.

Hva sa du, Asbjørn, da broren din lanserte ideen om en larvefarm?

Asbjørn trekker på smilebåndene.

– Nei, hva han sa? Det var da vel en artig idé de kunne teste ut, svarer han.

Og så var det en ekstra bonus med på kjøpet: å få storebror hjem igjen. Ole Torrissen bor nå i en seilbåt i ei havn ikke langt fra soldatflue- og larvefabrikken. Pilotprosjektet Torrissen-brødrene har stablet på beina, kan bli avgjørende for oppdrettsfiskens framtidige matvaner – og kanskje også eksistens.

Vegetarianerlaks

Det vil i så fall ikke være første gang oppdrettsfisken må endre diett. Fram til rundt 2000-tallet spiste oppdrettsfisken stort sett mat fra havet. Laks i merder ble matet med kvernet sild, makrell og ansjoveta, men så endret det seg. I løpet av få år har oppdrettsfisken nærmest blitt en vegetarianer.

I dag består 70 til 80 prosent av fiskefôret av plantebaserte ingredienser. Og øverst på menyen står den lille grønne planta fra erteblomstfamilien: soyabønne. Den er rett og slett en ener når det kommer til proteinpotens. Den kan dyrkes i tilsynelatende uendelig utstrekning, og er de klimatiske forholdene riktige, så kan den høstes hele tre ganger i året.

Det er her knipa Sintef-rapporten skriver om, kommer inn. «Alle» vil ha soyabønna. Verdens domestiserte dyr – alt fra gris, kylling og ku til hund, katt og oppdrettslaks – er alle avhengige av den vesle grønne bønna.

Det er ikke helt bra, av flere grunner. En av dem er klimaavtrykket. Oppdrettslaksens aller største karbonavtrykk er i fôret, fastslår forskere fra Sintef. Men det er også andre grunner til at det er lurt å gjøre seg uavhengig av soyabønna. Ole Torrissen ramser dem opp:

– Krig, pandemi og klimakrise. Ikke et ukjent trehoda troll i de fleste av dagens samfunnsdebatter. Alle tre avdekker en sårbarhet i det å være avhengig av en nyttevekst dyrket milevis unna, og viktigheten av å tenke nytt, lokalt og sirkulært, sier han.

Å endre matvanene til oppdrettsfisken avhenger av kloke og kreative hoder, investeringsvilje og en «soya-avvenning». I Sintef-forskernes rapport om fiskefôr legges det inn et forbehold: Bare hvis man kan skaffe alternative fôrkilder, vil sektoren ha potensial til å øke. Og om man klarer å slippe tak i soyaen, må 75 prosent av proteinet framstilles fra andre råvarer og gjennom andre industrielle prosesser enn de vi har i dag.

HJEMMESNEKRET: Asbjørn Torrissen stikker hånda inn i soldatflueburet som brødrene har snekra. Han henter ut ferske egg – en del av den daglige rutinen på larvefarmen.

Fisk fra granskauen

De kloke og kreative hodene som etterlyses, finnes ikke bare på Helgelandskysten. Innenfor kyst og hav, blant tette og paddeflate granskauer, finnes det et laboratorium fylt med sopp og smolt.

Når professor Margareth Øverland ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) får spørsmål om laks, svarer hun med å snakke om skog – ja, rett og slett granskau. Det synes underlig, men nei, det er ikke rart i det hele tatt, sier Øverland.

I over 25 år har Øverland jobbet med fôr til fisk, og med rullende r-er forteller hun om sitt hjertebarn: pekilo. Det fine navnet med finsk klang er det korte navnet til mikrosoppen Paecilomyces variotii. Og hva spiser så den for å vokse seg stor og god? Jo, sukker fra trær. Det er her finnene kommer inn. Kunnskapen om soppen og dens proteinrike innhold startet i Finland på 1970-tallet. Nå har den gamle traveren fått vind i seilene, og kanskje vil den bli en del av fôret til oppdrettsfisken i framtida? Det har i hvert fall Øverland en ukuelig tro på.

«Vi må jobbe på alle fronter. Vi trenger mikrobielle ingredienser, insekter, plantebiprodukter, animalske biprodukter, vi trenger krill og tunikater og mesopelagisk fisk»

MARGARETH ØVERLAND, PROFESSOR VED NMBU
GJÆRENTUSIAST: Professor Margareth Øverland har i over 25 år arbeidet med fôralternativer til oppdrettsfisk. Hun har stor tro på at det er mulig å utvikle en rekke alternativer, spesielt en type gjærsopp som kan næres av sukkerstrømmer fra granskoger.

I rask gange med stø kurs mot laboratoriet i skogkanten på Ås i gamle Akershus, snakker hun taktfast om pekilo, sukkerpriser, C. jandiniigjær og torula. Altså ulike gjærsopper. Og på labben vi er på vei mot, sitter teamet hennes dypt konsentrert med skalpell og pinsett. De studerer laksesmolt fôret med blant annet soppen pekilo.

Men det er ikke bare gjærsopp Øverland er opptatt av. Om forskeren hadde stått på Bjerke travbane en lørdag formiddag, hadde hun satset på alle hestene. Det er i hvert fall slik hun forklarer veiene bort fra soya-avhengigheten.

– Vi må jobbe på alle fronter. Vi trenger mikrobielle ingredienser, insekter, plantebiprodukter, animalske biprodukter, vi trenger krill og tunikater og mesopelagisk fisk.

Det siste Øverland nevner, den mesopelagiske fisken, er en håpefull og gåtefull joker i fôrknipa. Mesopelagisk fisk er et ukjent antall småfisk nede på havets dyp, et sted fiskenot og trålere enda ikke har nådd. Men hva slags funksjon disse småfiskene har, og hvilke andre venner og fiender den har i havets mørke, er det lite kunnskap om. Enn så lenge holder den seg i skyggen, intetanende om sin mulige oppkvernede skjebne.

Heller ikke ideen Øverland bærer på, om å bruke sukkerstrømmer fra biomasse, er uten hindringer.

– Sukkerprisene har doblet seg de siste årene på grunn av etterspørsel etter bioenergi. Nå er det en kamp om ressursene. Skal du bruke det til protein eller skal du bruke det til energi?

BEDØVET: En liten flokk laksesmolt plassert i plastposer har fått litt nellikolje i vannet for å beholde roa før de skal ut på biltur.
Line Ørnes Søndergaard

Backstreet guy

– Her er blå plastposer til sko, eller dere kan ta på tresko eller støvler, instruerer Øverland i gangen på vei inn i laboratoriet.

Stemmeleiet hennes har gått ned et par hakk. Hun vil ikke forstyrre forskerteamet inne på labben. De kan lett miste oversikten over det de gjør, og da går alt i surr. Alt noteres nøye. Resultatene herfra må være etterrettelige.

– De har jobbet siden i dag tidlig, det kan hende stemningen er litt mer avslappet nå, men den er gjerne veldig spent tidlig på dagen, sier Øverland.

Hun har helt rett. Teamet inne på labben, bestående av forskere, doktorgradsstipendiater og masterstudenter fra land som Kina, Chile og Nigeria, har senket skuldrene. Billy Joels «Uptown Girl» er lydsporet for dissekeringen av de siste små laksesmoltene for dagen.

DISSEKERING: En liten laksesmolt fôret med gjærsoppen pekilo blir nøye studert på laboratoriet på Ås. Forskerne undersøker effekten av det nye fôret og ser etter både indre og ytre helsetegn.
Line Ørnes Søndergaard

Portugiseren Sergio Rocha skjærer ut en terning med laksekjøtt fra den vesle smolten foran seg på bordet. Han plukker den opp med pinsett og putter den i et reagensrør. Hver og en av de 17 i teamet gjør ulike arbeidsoppgaver på til sammen 72 laksesmolt. De nummereres, veies, blir tatt blodprøve av, buken åpnes, og skinnet studeres.

– Når vi erstatter soyaproteinkonsentrat og fiskemel med en økende mengde pekilo, ser vi på fordøyelighet, fôrutnyttelse, vekst og nitrogenretensjon, forklarer Øverland.

Dette er viktig, legger hun til.

– Om resultatene er bra, så vil det si at det er en god proteinkilde.

Fisk på fire hjul

Prøveuttaket inne på labben er ferdig, og neste steg i prosessen klargjøres. Resten av laksesmoltene skal fraktes fra ferskvannstankene inne på labben til sjøvannstanker ved Drøbaksundet. Ansvarlig for operasjonen er ghanesiske Dominic Mensah.

Mensah fisker opp laks fra tankene med hjelp av en håv. Medhjelper Bjørn Reidar Hansen drypper noen dråper med nellikolje i en plastpose.

– Det bedøver fisken så den ikke blir så stressa, forklarer han.

Mensah slipper fisk ned i plastposer som surres godt igjen og nummereres. Fisken fra de ulike tankene kan ikke blandes, da mister de oversikten over forsøket.

Plastpose etter plastpose med rundt ti til tolv fisk i hver legges klar ved utgangen. Så skjer det noe rart.

I hver av posene stimler laksen sammen og legger seg helt tett inntil plasten. Med store øyne stirrer de ut. Munnen går sakte opp og igjen.

STRANDTUR: Dominic Mensah og Ricardo Benicio laster opp varebilen med plastposer fylt med laksesmolt. Nå skal de reise fra laboratoriet i skogene på Ås, til havet og Solbergstrand ved Drøbaksundet.
Line Ørnes Søndergaard

– De er litt døsige, litt trøtte, sier en annen i forskerteamet, Ricardo Benicio, i det han kommer med en ny tralle med plastposer og fisk.

Så kjøres posene ut mot havet i baksetet på en varebil. Strandopplevelsen blir egentlig ikke så annerledes enn livet i skogen. Når de kommer fram, plasserer Dominic Mensah og Anna Kumwenda laksene i helt like tanker innendørs.

Mensah skjærer hull på plastposene som nå dupper i de nye tankene. Laksen er fortsatt påvirket av nellikolje og ligger stille på bunnen. Mensah myser med blikket mot slangen som fører oksygen ned i tanken. Han vil ikke dra derfra før laksesmolten har ristet av seg nellikrusen.

Etter noen uker «på stranda» skal teamet til Øverland gjennomføre en ny runde med studier av laksesmolten. Hvordan spiser den i saltvann? Vokser den slik den skal, og er de friske?

Øverland reiser verden rundt for å presentere funnene fra laboratoriet i skogkanten på Ås. Det er stor interesse for dette, forteller hun. Kanskje ligger en av løsningene til fôrknipa her.

Ingen soya-detox med det første

– Du får ikke til å erstatte soya på lang tid framover, sier Hege Rivedal Ødegaard på telefon.

Ødegaard er direktør for kvalitet, bærekraft og utvikling i fôrselskapet Denofa, som blant annet lager soyamelprodukter til kraftfôrmarkedet. Hun er også styremedlem i Pronofa, selskapets satsing på nye proteinkilder hvor blant annet Torrissen-brødrenes larver inngår.

Ødegaard sukker litt oppgitt på spørsmål om soyaens klimaavtrykk.

– For meg er det så logisk. Det er nesten helt utrolig at det ikke når fram at det er bedre og mer effektivt å produsere soya i Brasil enn i land som Polen, sier hun og ramser opp avtalene selskapet har inngått med farmene i Brasil.

Sporbarhetsprogrammet til Denofa er ment å sikre at all soya som importeres til Norge, er hundre prosent avskogingsfri og bærekraftsertifisert.

– Kan vi få soyafri laks i Norge?

– Nei, det tror jeg ikke.

– Er det en ambisjon?

– Ikke for fôrprodusentene. Det finnes aktører som har satt seg mål om å være soyafrie, men når jeg snakker med dem, vet de at det ikke er mulig.

Ødegaard understreker at de ønsker å se på andre ingredienser, men fram til nå er de fleste prosjekter for små.

– Det finnes stor vilje, positivitet, men det skjer altfor lite, mener hun.

Ødegaards konklusjon om soya deler hun med verdens største produsent av fôr til oppdrettsfisk: Skretting. Selskapet var i hine hårde dager en familiebedrift i Stavanger, men eies i dag av fôrkonsernet Nutreco, som er børsnotert i Nederland.

Skretting har tre fôrfabrikker langs norskekysten, og hver eneste dag anløper skip, flere lastet med brasiliansk soyaproteinkonsentrat.

– Mange mener at vi burde slutte med soya, men det bygger ofte på feilaktige myter, sier bærekraftsansvarlig i Skretting Leif Kjetil Skjæveland på klingende stavangersk.

Soya er en av de mest effektive plantene når den dyrkes ordentlig, sier han, og understreker også de gode avtalene som skal garantere at regnskog ikke hogges for å plante mer soya.

– Vi trenger nye og flere råvarer, men ikke for å erstatte soya, sier Skjæveland.

Selv har han tro på at insekter kan bli en del av oppdrettsfiskens matfat, men da som et tillegg til andre fôringredienser. Fordelen med insekter er at du ikke trenger jordbruksarealer, argumenterer Skjævland. Han peker på regelverket som den største hindringen for en oppskalering av larveproduksjon. Myndighetene bør undersøke om det er trygt at larvene kan spise flere typer avfall, for i dag er det lite som er lov, sier han.

SYDEN: Soldatfluene sitter tett på nettingen i buret hvor de bor. Det er både varmt og klamt, akkurat slik den liker. Brødrene Torrissen har lagt seg i selen for å få den tropiske flua til å føle seg hjemme.
Line Ørnes Søndergaard

Sirkulærøkonomi

Nettopp matfatet til larvene har vært et hodebry for Torrissen-brødrene.

– Vi fikk jo litt bakoversveis da vi starta opp. Stort sett alt vi hadde tenkt å gjøre i løpet av de årene her, er forbudt, sier Ole Torrissen oppgitt.

Lista over hva du ikke kan fore larvene med, er lang. Melk og egg er forbudt, fiskekaker er forbudt, slam fra anlegg er forbudt.

– Hva spiser larvene, da?

– Dette er ukas levering rett fra den lokale Coop-en, sier Ole Torrissen og peker på larvenes kommende måltid.

En rosebukett, hveteboller og krumkaker, steinfrie druer og bananer. I tillegg bruker de noe tang og tare. Maten kvernes og kommer ut som en brun grøt i blå kasser. De små larvene kryper frydefullt utover som et smeltende smørøye straks de er oppi.

Men brødrene er oppgitte. Både over soya og regelverket for aktører som dem. Hurdalsplattformen har satt seg som mål at alt fôr til havbruksnæringen skal være fra bærekraftige kilder innen 2030. Det er ikke mange årene til, og hva regjeringen mener med bærekraftig, er ikke helt opplagt, mener brødrene.

– Når Støre og co skryter av at de vil etablere en sirkulær bioøkonomi, er det en umulighet uten at de svinger seg og får gjort noe med lovverket. Slik det er i dag, må vi bryte loven om vi skal få det til.

Hadde de fått utvide larvens matfat, kunne de ha skalert opp produksjonen enda mer, sier Torrissen.

«Vi fikk jo litt bakoversveis da vi starta opp. Stort sett alt vi hadde tenkt å gjøre i løpet av de årene her, er forbudt»

OLE TORRISSEN, LAKSEFÔRGRÜNDER
TIL HAVS: Ole Torrissen rusler på utsida av flue- og larvefabrikken han har starta på vesle Åmnøya på Helgelandskysten. I 40 år har han bodd og jobbet i Bergen, men da han gikk av med pensjon, ble han gründer og flytta hjem – i en seilbåt.
Line Ørnes Søndergaard

Når det kommer til soya, mener Ole Torrissen produsentene gjemmer seg bak egne sertifiseringsordninger. Så lenge det er manko på råvarer, vil alt bli brukt, selv om det er godt eller dårlig, mener storebror Torrissen. Det er altså ikke mulig å endre oppdrettsfiskens diett før soya blir fjernet som en mulighet. Og det er kanskje det regjeringen sikter mot når de har satt seg et mål om bærekraftig fôr innen 2030?

Fiskeriminister Bjørnar Skjæran sier han er på saken.

Kan vi få en soyafri laks innen 2030?

– Det er for tidlig å si nå, men vi har prioritert bærekraftig fôr som et viktig samfunnsoppdrag. Alle aktører må med, dette er en kraftfull måte å iverksette Hurdalsplattformen på, sier Skjæran.

– Er det et mål å fase ut soya på sikt?

– Alt fôr skal være bærekraftig.

Men kan sertifisert soya fra Brasil inngå som bærekraftig fôr?

– I en verden som trenger mer mat, må vi arbeide for at mer av fôret kan komme fra andre kilder, slik at det som produseres på matjord, kan brukes direkte som mat.

David og Goliat

Asbjørn Torrissen har klatra opp på toppen av en gammel og rusten tank på industritomta de eier, der de vil bygge den nye larvefarmen.

– Vi skal bygge på det neset der, peker lillebror.

Går det som brødrene vil, er de i gang neste år. Rett overfor, på naboneset, troner en annen fabrikk.

Hvem er det?

– Det er Cargill.

Landbruksgiganten Cargill er en av verdens største fôrprodusenter. Hvert år legger 200 skip til ved fabrikken. Mange av dem har reist helt fra Brasil, og i lasten har de soyaproteinkonsentrat.

– Det blir kort vei, da, om dere skal levere larvemel dit?

– Vi er nok for små for dem, sier storebror Torrissen.

– Det monner liksom ikke når du produserer i en sånn skala som vi gjør.

Men alle aktører skal jo med, sa fiskeriministeren, også de små. Akkurat slik oppdrettsnæringen en gang starta som en attåtnæring, så tenker Skjæran at de som er små i dag, en gang kan bli store.

Så da kan det kanskje hende, i neste runde, at larven twerker seg inn igjen i ringen og danker ut den langveisfarende erteblomsten.

Ingrid Fadnes (tekst) og Line Ørnes Søndergaard (foto), Meløy og Ås

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production