Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hvordan hadde livet sett ut uten døden? spør Karl Ove Knausgård.

Kjøttets ingeniører

ILLUSTRASJON: «SOLEN» 1911 AV EDVARD MUNCH TORE SAETRE

Bare én ting står mellom oss og evig liv. Én ting! Hadde vi bare fått bukt med den, ville porten til framtiden stå på vidt gap, og det for alltid. Morgendagene ville skylle uhindret over oss, vi ville kunne bade i tid og endelig få fordypet oss i alt det eksistensen tilbyr av skjønnhet og glede. Vi ville kunne se alt som finnes, tenke alt som er mulig å tenke, oppleve alt som lar seg oppleve. Men den ene tingen står i veien. Den er som en vegg som alt liv slås i stykker mot.

Finnes det virkelig ingen måte å komme rundt den på?

Når vi treffer veggen og livet opphører, blir kroppen værende i verden. Den har sluttet å fungere, ligger bare der, åpen for angrep fra dyr, makk, insekter, bakterier. Men den ligger ikke der som en maskin som har sluttet å fungere, for en maskin kan man reparere, bytte ut ødelagte deler på og den vil svive som før. En kropp som har sluttet å fungere, begynner aldri å svive igjen, selv om de ødelagte delene repareres eller byttes ut. Av det kan vi slutte at livet er noe annet og mer enn kroppens bestanddeler. Dette noe annet og mer, hva er det og hva skjer med det? Hvis vi sammenligner en levende kropp med en livløs, er den mest åpenbare forskjellen at den levende har et lys i øynene, som om noe skinner inne i den, og hva annet kan det være enn slags livsflamme? Spørsmålet er hva som hender med den når kroppen treffer veggen og blir liggende livløs i verden. Den forsvinner, det er åpenbart, men hvor hen og på hvilken måte? Har det rett og slett blitt blåst ut som et stearinlys blir blåst ut? Men en indre flamme som bærer oppe livet i en kropp, ja som kanskje er selve livet, tent en gang i urtidens urtid, holdt i hevd av skapning etter skapning, alle svakt glødende av denne underlige og mektige kraft, en slik flamme, et slikt indre lys, det må da være sterkt og ikke så veikt og skrøpelig at det bare kan la seg blåse ut på et øyeblikk? Og hvilken instans blåser det i så fall ut? Kroppen oppløses jo av andre levende vesener, men livsflammen? Eller er det slik at livsflammen i kroppens møte med veggen, som den ikke kan komme forbi, men blir slått i stykker mot, settes fri, ikke lenger er bundet av kroppen og simpelthen forlater den? Ja, dette indre lyset, i en forstand eget for akkurat denne kroppen, i en annen forstand felles for alt levende, kan ikke det rett og slett ha trengt gjennom veggen? Ikke blitt slått i stykker mot den, men vært av en form som har gjort det mulig for den å trenge gjennom – litt som lys kan trenge gjennom en glassrute, men ikke en hånd? Altså at det som gjorde denne kroppen egen, lever videre på den andre siden av veggen som gjør til intet, mens kroppen blir igjen på denne siden?

At det som gjorde mamma til mamma, det som forårsaket hennes øynes lys, ikke ble ødelagt for alltid, men fortsatt finnes, et sted på den andre siden?

Og at det som gjør meg til meg også skal dit, en dag om ikke så lenge?

Selv om den forestillingen har eksistert i uminnelige tider, antageligvis like lenge som det har eksistert mennesker, finner jeg den vanskelig å tro på her jeg sitter og skriver dette foran vinduet på hytta jeg har lånt, med lyset fra vårsola skinnende skrått inn gjennom det i bunter av skittent lys. Jeg er ikke av den oppfatning at de verdensanskuelser som dominerer vår tid nødvendigvis er mer i overensstemmelse med de faktiske forhold enn tidligere tiders verdensanskuelser. At jeg lever i en sekulær tid og ikke tror på sjelenes evige liv, vedrører jo ikke sjelene, like lite som en fanatisk troendes syn på evolusjonsteorien spiller noen rolle til eller fra for evolusjonen. I mitt tilfelle føles det som om vanskene med å tro på sjelenes evige liv henger sammen med min opplevelse av kroppen, at jeg har gjort all erfaring gjennom den og aldri blitt løftet ut av den, slik jeg forstår at religiøs ekstase kan oppleves, og derfor ikke helt klarer å forestille meg et kroppsløst liv. En hund ser alltid på de andre hundene når de er ute, selv i en travel gate hvor det er mennesker og biler overalt. Vi er alle materialister nå om dagen, da ser vi materie overalt, mens de som trodde på sjelen og dens evige liv, og på Gud og det guddommelige, selvfølgelig så tegn på det overalt. Vi er enkle slik, vi mennesker.

Nettene har vært praktfulle her, kalde og klare med himmelen full av stjerner. Den åndeløse stillheten i skogen. Følelsen av at trærne ikke sover, men at de venter. De har en annen tilgang til virkeligheten enn oss. De vet alt som er nødvendig å vite. Dyrene som ferdes mellom dem, vet også det som er nødvendig å vite. Det er bare vi som ikke vet nok.

En gang da jeg var barn, så jeg en dokumentarfilm om utbryterkongen Harry Houdini. Houdini kunne bryte seg løs fra hva det skulle være. Han kunne ligge fastkjedet i en tank full med vann, heist høyt over bakken av en heisekran, og han klarte alltid å bryte seg ut til sist, selv om det ofte var med nød og neppe. Houdini var skeptisk til de som trodde at det indre lyset, skinnet som var skapningens vesen og livets flamme, og som mange kalte sjelen, ikke ville ramme veggen og bli liggende livløs igjen som kroppen, men fortsette tvers gjennom den og leve videre på den andre siden. Ja, så skeptisk var han at han brukte sin kunnskap som illusjonsartist til å avsløre mennesker som hevdet at de stod i kontakt med sjeler fra den andre siden. Men helt sikker kunne heller ikke Houdini ha vært, for i tiden før det forferdelige sammenstøtet nærmet seg, avtalte han en kode med sin kone, Bess, som han skulle bruke dersom han, eller sjelen hans, da, fant en måte å bryte gjennom veggen og kontakte henne på, og et tidspunkt, nemlig på årsdagen for hans bortgang. Dagen kom, den falt passende nok på Halloween. Med bleke, alvorlige ansikter var Bess og hans andre fortrolige samlet i et rom og ventet på at sjelen til Houdini skulle ta kontakt, mens kroppen hans, grundig tømt for liv, lå og råtnet i en grav et annet sted. Ingenting hendte, og etter å ha gjort det samme hver Halloween i de ti neste årene, ga Bess til sist opp.

ILLUSTRASJON: «SATAN CALLING UP HIS LEGIONS» CA. 1805–1809 AV WILLIAM BLAKE
ILLUSTRASJON: «SKULL OF A SKELETON WITH A BURNING CIGARETTE» CA. 1885–86 AV VINCENT VAN GOGH

At selv ikke Houdini klarte å bryte seg ut fra den andre siden, betyr vel enten at sjelene på den andre siden er ute av stand til å ta kontakt med de levende kroppene her – om det nå er slik på grunn av at deres form er inkompatibel med vår, og at de altså er her, i alle fall iblant, men uten å være i stand til å oppnå kontakt, eller fordi reisen til det hinsidige er irreversibel – eller så betyr det at det ikke finnes noen andre side, og at det indre lyset blir blåst ut som flammen på et stearinlys når vi treffer veggen som stopper livet.

Om dette er meningene delte. Majoriteten av mennesker som lever og har levd i vår trehundretusenårige historie, har ment at sjelen visst lever videre, og det evig. Hva de første menneskene tenkte og trodde, kan vi ikke vite, men mye taler for at de opplevde verden som besjelet, for de så elven flyte og vinden blåse, og i øynene til dyrene så de det samme lyset som de så hos hverandre. Når det sluknet og kroppen lå livløs tilbake, var den mest nærliggende tanken at det lyste opp et annet sted, i en annen skapning, for i denne verdenen forsvant ingenting, alt vendte tilbake, tiden var som et hjul. Blomstrer blomstret, avblomstret, blomstret igjen. Kjøttet var kanskje forgjengelig, men sjelene var det ikke, de gled inn og ut av skapningene, som ikke eide dem, bare huset dem. Senere dukket mer regulerte forestillinger opp, da sjelene forlot denne verdenen til fordel for en annen, hinsidig, men ikke på den andre siden av et absolutt skille, for de kunne fortsatt entre de levendes drømmer og syner. I det antikke Hellas, hvor så mange av våre forestillinger om virkeligheten stammer fra, var de bortgangne sjelenes liv en realitet, det hinsidige et faktum, også for en filosof som Platon. At Gud ble menneske og trådte inn i menneskenes tid, nærmere bestemt i Augustus keisertid, og at dette mennesket som det første kom tilbake fra den andre siden, ikke bare som sjel, men også som kropp, forandret på det aller mest radikale vis menneskenes forhold til livet og dets opphør, for Jesu kom med et løfte om evig liv for alle de som trodde på ham, og løftet var ikke bare en retorisk figur eller en religiøs abstraksjon, men ble garantert av en kroppslig handling aldri før skuet: Med ett slag var veggen borte! Det vil si, først bare for ham, den hellige, menneske- sønnen, men med løfte om at den snart, når han kom tilbake for å dømme levende og døde, ville være borte for alle.

«Majoriteten av mennesker som lever og har levd i vår trehundretusenårige historie, har ment at sjelen visst lever videre, og det evig»

Mange, mange venter fortsatt på dette. Mens de venter, tilintetgjøres de, for veggen er her ennå, hvert eneste sekund faller utallige mennesker om, plutselig og uten grunn berøvet sitt liv og sin verden.

Iblant har en fryktelig mistanke grepet folk. Hva om Jesu Kristi ikke var guddommelig? Hva om Jesu Kristi ikke stod opp fra graven, men at det ble iscenesatt av hans disipler? Og dermed at veggen ikke bare stod i veien for evig liv nå, men ville gjøre det for all tid? Hva om det ikke fantes en Gud og ikke fantes en sjel? Hva om vi bare var kropper? Stengt inne her på jorden noen fattigslige år, så kortvarig at vi ikke begriper noe av det vi ser og det vi er, og deretter utslettet uten grunn?

Hva var poenget med det?

Hvordan leve med den innsikten? At det bare er dette?

Dyrene, fiskene, insektene, selv de som bare har noen dagers levetid, er ikke plaget på samme måte. Tvert imot, de lever i harmoni med sine liv, ser ut til å nyte det som er å nyte, selv fluene ser ut til å ha det bra, skjelvende av opphisselse når de vandrer rundt i sukkerskålen, og selvfølgelig er det slik fordi de er mer begavet enn oss. Gaven deres er at de ikke vet om veggen. De ser den når andre rammer den, men setter ikke det i sammenheng med eget liv, siden det ikke utfolder seg i tid, men i rom. Tiden er slått tett rundt dem, så det som er, er og vil i all evighet være. Å, lykkelig er dyret! Lykkelig er fuglen under himmelen! Lykkelig er ormen på berget! Lykkelig er liljen på marken!

Menneskenes forbannelse, på sin side, er evnen til å utfolde seg i tid. Slepe på fortiden, frykte framtiden, med nåtiden som et kompromiss mellom de to. Samtidig er det også der frelsen ligger, at vi kan forestille oss noe annet og mer, også enn veggen, og, med en veldig anstrengelse, faktisk også tro på det. Sjelsidealistene forestiller seg et evig liv på den andre siden, mens kroppsmaterialistene forestiller seg et evig liv på denne siden. De sistnevnte gjennom en lur manøver, de slipper taket i den enes liv og begynner å tenke ut ifra de alles. «Men livet lever», heter en roman av Knut Hamsun – om enkeltkroppene mister livet, fortsetter jo livet som sådan, og i den tanken strekker en evighet seg ut foran oss, om ikke for den enkelte personlig, så for totaliteten, oss alle. En av de mest radikale eksponentene for dette perspektivet var rakettforskeren og romfartspioneren Konstantin Tsjolkovskij, et teknisk geni som stod sentralt i grunnleggelsen av den russiske romfarten. I 1925 skrev han en bok som het «Universets monisme», og i den et kapittel kalt «Parapsykisme, eller alt føler», hvor det heter:

Jeg vil lede deg til fryden som oppstår gjennom å kontemplere universet, skjebnen som venter oss alle, og den fantastiske historien om hvert og ett atoms fortid og framtid. Det vil forbedre din helse, forlenge ditt liv, og gi deg styrke til å holde ut livets brå kast. Du vil forlate livet fylt av glede, overbevist om at lykke, perfeksjon, uendelighet og det rike, organiske livets subjektive kontinuitet venter deg.

Illustrasjon: «Beggar in Asia Who Sets His Head Alight until They Give Him Something» av Francisco Goya (1746–1828)

Jeg er en ren materialist. Jeg anerkjenner intet annet enn materie. Jeg ser bare mekanikk i arbeid i fysikk, kjemi og biologi. Hele universet er ingenting annet enn en endeløs, kompleks maskin. Dets kompleksitet er så stor at det grenser mot det vilkårlige, det uventede og det tilfeldige. Det skaper illusjonen av fri vilje blant bevisste skapninger. Dog, som vi skal se, alt er strengt tatt periodisk, ingenting gjentar seg noen gang.

Tsjolkovskij argumenterer for at alt i universet, ned til den minste partikkel, i en viss forstand er levende, og at alt er ett. Hans nøkkelbegreper er følsomhet og reaksjonsevne. Følsomheten gjelder levende skapninger, hvorifra det går en skala fra menneskene, som er de mest følsomme, og ned til den livløse materien hvor ingen følsomhet finnes. Reaksjonsevnen, derimot, gjelder for alt som finnes.

I rene matematiske termer er universet levende, men kraften i dets følsomhet er bare manifestert i all sin stråleglans blant de høyere skapningene. Alle atomer i materien reagerer i relasjon til omgivelsene. Når de finner seg selv i høyere skapninger, lever de sine liv og føler tilfredsstillelsen og smerten der. Når de finner seg selv i den inorganiske verdenen, sover de, så å si, nedsenket i en dyp ubevisst tilstand, i intet.

Selv i et enkelt dyr, slik de vandrer rundt i dens kropp, lever atomene i det ene øyeblikket livet til hjernen, i det neste til beina, håret, neglene, epithelium og så videre. Det betyr at atomene i det ene øyeblikket tenker, i det neste lever som atomer fengslet i stein, vann eller luft. I det ene øyeblikket sover de, helt uten bevissthet om tid, i det neste lever de i nået, lik de lavere skapningene, i det neste igjen er de klar over fortiden og tegner et bilde av framtiden.

I dette perspektivet, hvor alt som finnes enten er levende eller i dvale og universet er ett, finnes ingen endelighet, finnes ingen slutt, finnes ingen livsopphørsvegg, men bare transformasjoner, skiftninger, metamorfoser, hvor atomene som var i en kropp, spres for alle vinder, kanskje noen av dem når ut til universets herfra sett fjerne strøk før de igjen vender tilbake, millioner eller milliarder år senere, og kommer til liv i en skapning, det være seg et gresstrå, en edderkopp, en sjimpanse en bregne eller, mer sannsynlig, en art som ennå ikke finnes og som ingen nå kan forestille seg. Universet er endeløst, tiden er evig, og i det perspektivet forsvinner ikke bare den enkeltes liv av syne, men også livet som sådan – det kan gå under og dukke opp igjen, og har kanskje allerede gjort det utallige ganger.

Denne ekstremmaterialismen, som er i slekt med den nederlandske sekstenhundretallsfilosofen Baruch Spinozas monistiske verdenssyn, hvor Gud og altet er samme sak, er selvfølgelig bare en trøst for den som klarer å slippe tak i selvet og dets betydning. På den andre siden, har ikke det alltid vært religionens krav?

Mer interessant enn den mulige nåden et slikt verdensbilde gir, er kanskje de faktiske mulighetene for den enkeltes evige liv som det åpner for. For en materialist finnes bare kroppen, som intet mer er enn en bestemt kombinasjon av atomer. Siden atomene er en konstant i verdensrommet – eller rettere, er verdensrommet – vil atomene til en hvilken som helst kropp alltid fortsette å eksistere, og følgelig alltid være et eller annet sted. Og da må de prinsipielt også gå an å samle sammen igjen denne kroppens atomer og organisere dem på nøyaktig samme måte.

© ILLUSTRASJON: «DEATH AND LIFE» CA. 1905–1915 AV GUSTAV KLIMT

Dette var kongstanken til den obskure russiske bibliotekaren og autodidakte filosofen Nikolaj Fjodorovitsj Fjodorov. Han ble født i Kliutsji i 1829 og gikk bort i Moskva i 1903. Hele sitt voksne liv skrev Fjodorov på ett og samme verk, kalt «Den allmenne oppgaven». Det er usammenhengende og hjemmesnekret, men likevel koherent, i og med at alle artikler, brev, notater og kapitler Fjodorov skrev, dypest sett handler om én og samme ting, elaborerer med én og samme tanke, like enkel som himmelen er klar en klar sommerdag: Menneskeheten må legge alt annet til side og samlet arbeide mot ett og samme mål, nemlig at alle mennesker som noensinne har levd, må gjenopplives. Vi må gjenopplive våre fedre og mødre, og når det er gjort, må de igjen gjenopplive sine fedre og mødre, og så videre og videre helt til alle mennesker som noensinne har eksistert, lever igjen. Den overbefolkning som dette vil føre til, ville Fjodorov løse gjennom å kolonialisere verdensrommet.

«Hva om Jesu Kristi ikke stod opp fra graven, men at det ble iscenesatt av hans disipler?»

Fjodorov selv publiserte ingenting i sin levetid. Men han hadde en venn, elev og hjelper, Nikolaj Petersen, og han sendte stadig tekster fra Fjodorovs hånd til tidsskrifter og aviser og privatpersoner. I 1877 mottok Fjodor Dostojevskij et slikt brev, i kraft av redaktør for et tidsskrift han drev, kalt «En forfatters dagbok». Dostojevskij ble interessert, og han sendte et brev tilbake til Petersen, hvor han skrev:

Hvem er denne tenkeren hvis tanker du har sendt meg? Hvis det er mulig, la meg få vite hans virkelige navn. Han har vekket interessen min mer enn nok. For all del fortell meg noe mer detaljert om ham som person – dette hvis du kan.

La meg si deg at jeg er grunnleggende enig i disse idéene. Jeg har lest dem som om de var mine egne. I dag leste jeg dem (anonymt) til Vladimir Sergevitsj Solovjev, vår unge filosof som nå gir forelesninger om religion, forelesninger som nær tusen bivåner. Jeg ventet på ham med vilje for å lese din tenkers idéer til ham, siden jeg finner mye i hans syn som er likt. Vi tilbrakte to vakre timer med dette. Han liker din tenkers idéer og har ønsket å si omtrent det samme i sin neste forelesning (av tolv har han fortsatt fire igjen).

Den unge mannen som Dostojevskij delte Fjodorovs tanker med, Vladimir Solovjev, var et religionsfilosofisk vidunderbarn som i 1877, 24 år gammel, holdt en oppsiktsvekkende forelesningsrekke ved universitetet i St. Petersburg, med ikke bare Dostojevskij, men også Tolstoj blant tilhørerne, og han var også modellen for Alosja i Dostojevskijs roman «Brødrene Karamazov». Videre ble også Tolstoj interessert i Fjodorovs idéer, om enn ikke like inderlig som Dostojevskij, men nok til at han begynte å oppsøke Fjodorov på arbeidsplassen hans, Rumjantsov-biblioteket i Moskva og etter hvert ble venner med ham.

Vi befinner oss med andre ord i kjernen av den russiske kulturen slik den så ut på slutten av 1800-tallet. At en tanke om ikke bare evig liv, men om alle menneskers gjenoppstandelse, uten guddommelig medvirkning, skulle oppstå og finne feste nettopp der, er egentlig ikke så merkelig, for tsardømmets siste tiår var preget av en umåtelig mengde motstridende krefter, idéer og forestillinger. På den ene siden fantes det en bondestand som levde som i middelalderen, i praksis fortsatt livegne, uten utdannelse, med en historisk berettiget frykt for forandring og alt nytt, på den andre siden en generasjon intellektuelle idealister med et radikal, utopistisk program som ville rive samfunnet opp med roten og bygge det opp igjen fra grunnen. Det fantes orientering mot vest, den ble møtt med en slavistisk orientering mot øst, det fantes, som overalt ellers i Europa, en sterk tro på framskrittet og vitenskapens betydning, mot hvilket en sterk, russisk-ortodoks religiøsitet støtte, en retning ikke minst Dostojevskij og Solovjev var eksponenter for. På sett og vis tar Fjodorovs filosofi opp i seg alt dette. Den viktigste forskjellen på Fjodorovs forestilling om evig liv og den russisk-ortodokse kirkes syn, var at det evige liv innenfor kirkens horisont var noe som ville utspille seg etter døden, mens Fjodorovs tanke var at det var selve døden som skulle forsvinne, og det kroppslige, dennesidige livet som skulle kunne vare evig. Han avskydde samtidig sosialismen, hadde sterke anti-vestlige, slavofile, patriarkalske holdninger, og uansett hvor radikal forestillingen hans om å overvinne døden er, er den også uendelig konservativ, for under den ligger ønsket om å bevare alle liv som noensinne har levd, med alle deres opplevelser og erfaringer intakt. Og den er utopisk – tankene hans stopper ikke ved oppstandelsen, men fortsetter langt inn i organiseringen av dette framtidige samfunnet, hvor sex og forplantning ikke lenger finnes, heller ikke vold og krig, hvor både naturen og klimaet er kontrollert og hvor ingenting lenger er skjult, selv ikke i historien, for alle som var der, vil også være her og kunne vitne.

I brevet til Petersen er det én ting Dostojevskij og Solovjev lurer på, som de har diskutert, nemlig om oppstandelsen skal forstås bokstavelig eller metaforisk. Hvis det er metaforisk, er tanken ikke interessant, synes de å mene, det er forestillingen om den fysiske oppstandelsen som engasjerer dem. Petersen og Fjodorov bruker så lang tid på svarbrevet at Dostojevskij går bort før de blir ferdige med det. Men det er ingen tvil om at oppstandelsen for Fjodorov var fysisk, det var den konkrete kroppen som skulle gjenfå livet og deretter leve evig. Den skulle bygges opp igjen, atom for atom, og til sist stå fram i hele sin forne prakt. Hvordan de enkelte atomene skulle spores opp og hentes inn, skriver Fjodorov ingenting om. Heller ikke hvordan koloniseringen av verdensrommet skulle foregå. Utgangstanken er at ingenting går tapt i universet, alt finnes alltid her (han var også svært opptatt av den bevaringsvitenskapen museene forvaltet), og videre at mennesket er livet, og naturen er det som tar livet, og at mennesket derfor må ta kontroll over naturen og forme den i sitt bilde. «Verden er et faktum, den perfekte verden er vår oppgave», som Fjodorov skrev.

«Dyrene, fiskene, insektene, selv de som bare har noen dagers levetid, er ikke plaget på samme måte»

Forestillingen om at evig liv var mulig som et resultat av vitenskapens landevinninger, uten guddommelig inngripen, levde videre i Russland etter Fjodorovs bortgang og inn i den unge, feberdirrende og blodstenkede kommunistrepublikken. Nettopp ute av en langvarig borgerkrig var den besatt av alskens biologiske livsforlengelseseksperimenter som nærmet seg grensen mellom liv og død, som tøyde den og noen ganger overskred den, i en barokk utforskning av kropper, celler, vev og blod. Vitenskapsmenn ble en slags kjøttets ingeniører. Det ble konstruert apparater som kunne holde avkappede hundehoder i live i flere døgn – kroppen var borte, men livsflammen brant – dyrekropper ble fryst ned og tint opp igjen, såkalt anabiose, hormoner ble sprøytet inn i dyr og mennesker, kjertler ble transplantert, og det ble eksperimentert med blodoverføringer, alt mens offentlige forelesninger om livsforlengelse og mulig evig liv trakk publikum i tusentall, dog ikke like mange som det balsamerte liket til revolusjonens far, Vladimir Iljitsj Lenin, der det lå på evig lit de parade i sitt modernistiske stenhus midt på Den røde plass og fortsatt ligger den dag i dag som en kommunistisk farao og et eklatant symbol på hvordan forestillingen om evig liv pløyde seg inn i sekulariteten da den begynte å miste troverdighet i religionen.

For slik er det jo, den kristne kirke i den vestlige verden sluttet å snakke om kroppenes oppstandelse på dommens dag for flere generasjoner siden, og den før så dominerende forestillingen om evig liv har blitt kraftig tonet ned og er nå så lysaktig og abstrakt at det ikke lengre er mulig å vite om det er et faktisk fenomen eller bare et bilde på noe. I den vitenskapelige verden, derimot, er tonen en annen. Som her, for eksempel:

Hvor lang tid vil det ta før vi er i stand til å nullstille epigenomet vårt, enten gjennom molekyler vi inntar eller gjennom å genetisk modifisere kroppene våre, slik som studentene mine nå gjør med mus? Hvor lenge er det til vi kan destruere aldrende celler, enten med medikamenter eller rett og slett vaksinasjon? Hvor lenge er det til vi kan erstatte deler av organer, og dyrke hele i genetisk endrede gårdsdyr eller lage dem i en 3D-printer? Et par tiår, kanskje. Muligens tre. En eller alle av disse nyvinningene vil komme innen vår utvidede levetid for de fleste av oss. Og når det skjer, hvor mange flere år vil vi få? Det maksimale potensiale kan være århundrer …

som David A Sinclair, professor i genetikk ved Harvard i USA skrev i 2019. Fjodorov visste ikke om genenes eksistens, kunne ikke drømme om at det var mulig å klone kropper, men det var ham likevel ikke fremmed: forskjellen på å få tak i en mikroskopisk del av en forfar og ved hjelp av arvestoffet gi liv til et identisk menneske og på Fjodorovs tanke om å spore opp forfedrenes molekyler og sette den sammen på ny, er ikke enorm. Vitenskapsmannen som holdt det avkappede hundehodet i Moskva i live et par døgn, hadde ingen fininnstilt, finslipt teknologi til rådighet, bare slanger og klemmer og sager og kniver, mens nå, hundre år senere, er teknologien så avansert at vi beveger oss fortrolig rundt på molekylærnivå, hvor cellenes forfall er et mekanisk problem og derfor mulig å løse. Vi kan klippe og lime i arvestoffet, vi kan dyrke menneskeorganer i laboratorier eller i dyrekropper – det er ikke mer enn noen måneder siden en mann fikk et genmodifisert grisehjertet inntransplantert – og den sinnssyke framtiden Fjodorov så inn i og skrev om, er nå innenfor vår tidshorisont. Det pøses milliarder av dollar på forskjellige forskningsprosjekter og livsforlengning og evig liv, ikke minst fra tech-industrien i Silicon Valley, som alltid har vært besatt av ungdom og hvor alderdom og livsopphør ikke har plass. PayPal-gründeren Peter Thiel får jevnlig blodoverføringer fra yngre mennesker, og ikke bare gir det assosiasjoner til den store viktorianske romanen om evig liv, Bram Stokers «Dracula», men også til den unge bolsjevistrepublikkens første år, hvor blodoverføring som foryngelsesmiddel også ble eksperimentert med. Sentral her var en viss Alexander Bogdanov, en av de mest framtredende revolusjonære skikkelsene i tsardømmets Russland.

Han var en av stifterne av Bolsjevik-partiet, hvor han lenge var sidestilt med Lenin, til denne støtte ham ut i kulden av ideologiske grunner i 1909. Bogdanov var opprinnelig utdannet lege og psykiater, men virket også i løpet av sitt liv som samfunnsøkonom, lærer og filosof. Han utarbeidet et eget filosofisk system, tektologi, som regnes som en forløper til den moderne systemteorien, og ifølge fysikeren Carlos Rovelli finnes det i filosofien hans idéer som leder inn i kvantefysikken og forståelsen av den. Lenin skrev en bok mot Bogdanovs filosofi, og det var på den måten, ad negativ vei, at navnet hans ble holdt i hevd i Sovjetunionen, som en fiende av sannheten, en kommunismens kjetter. Først etter Sovjetunionens fall begynte det Bogdanov skrev og tenkte å komme til overflaten. Han var også uvanlig opptatt av blodoverføring som en slags kollektiv foryngelsesmetode, og skrev ikke bare om det i science fiction-romanen «Rød stjerne», som foregår i et utopisk-kommunistisk samfunn på Mars, men begynte også å praktisere det hjemme hos seg selv sammen med sine venner i årene før revolusjonen, med gode resultater:

Av i alt elleve deltagere i det første eksperimentet (fire eldre, syv yngre, hvorav noen tok del av prosedyren mer enn én gang) meldte omtrent ti om en økt følelse av vitalitet og energi. Den mest konsekvente virkningen var på nervesystemet – vi observerte en markant økning i produktiviteten og en forbedrelse av det generelle velværet.

Det var derfor ikke overraskende at nettopp Alexander Bogdanov ble den første direktøren for Moskvas institutt for blodoverføring da det åpnet i 1926. Det ble han i to år, fram til sin død i 1928, som skjedde som følge av en blodoverføring han gjorde med en malariasmittet ung mann.

Om Fjodorov var nesten autistisk ensporet i sin tankeverden, hvor alle veier før eller siden ledet inn mot tanken om menneskenes evige liv, var Bogdanov hans rake motsetning; i alt han gjorde, søkte han kompleksitet, og han søkte den mange steder. Det var også derfor han falt i unåde hos Lenin, dette grevlingaktig sammenbitte handlingsmennesket, for hvem nyanser var det samme som svakhet. Dette nevnt fordi Bogdanov ikke bare skrev science fiction om blodoverføring som livsforyngende og livsforlengende, men også en novelle om evig liv, kalt «Udødelighetsdagen», som åpner slik:

«Det pøses milliarder av dollar på forskjellige forskningsprosjekter og livsforlengning og evig liv, ikke minst fra tech-industrien i Silicon Valley»

Ett tusen år har gått siden dagen den geniale kjemikeren Fride oppfant en formel for fysiologisk immunitet. En injisering av formelen i blodstrømmen fornyet kroppens vev og opprettholdt dens evig blomstrende ungdom.

Drømmen til middelalderens alkymister, filosofer, diktere og konger hadde blitt virkelighet.

Byer opphørte å eksistere i sine tidligere former. Takket være flyreisenes allmenne tilgjengelighet og letthet var ikke folk lengre begrenset av avstander, og bosatte seg overalt på jorden, i luksuriøse villaer omgitt av grønn vegetasjon og blomster.

Hvert hus var utstyrt med en spektratelefon som forbandt dem med teatre, pressebyråer og samfunnsorganisasjoner. I fritiden kunne alle nyte sangene til artister, teaterforestillinger, talene til oratorer og samtaler med venner på en glasskjerm i sitt eget hjem.

Der hvor det en gang lå byer, tårnet gigantiske skyskrapere seg nå opp. De huset samfunnssentre, skoler, museer og andre samfunnsinstitusjoner.

Jorden var omskapt til en enkel, enorm frukthage. Utdannede skogvoktere ledet den kunstige oppdretten av ville dyr i utvalgte parker.

Det var ingen vannmangel. Vann ble anskaffet ved å kjøre elektrisitet gjennom en forbindelse av oksygen og hydrogen. Forfriskende fontener pøste kaskader av vann inn i skyggefulle parker. Jorden var utsmykket med symmetriske sjøer som skinte som sølv i solen og inneholdt alle typer av fisk. Kunstige soler laget av radium hadde allerede smeltet isen på polene, og på natten kastet elektriske måner et varsomt lys over jorden.

Bare en fare truet jorden: overbefolkning. For folk døde ikke lenger. Folkets lovgivende forsamling godkjente en lov som forbød mødre å bære fram mer enn tretti barn i løpet av deres endeløse liv på jorden. Barn som var født utover denne kvoten ble relokalisert til andre planeter i hermetisk lukkede romfartøy når de nådde sin fem hundrede fødselsdag, modenhetsalderen. Menneskehetens ubegrensede liv tillot veldig lange reiser. På denne måten kom menneskeheten ikke bare til å kolonisere jorden, men også alle naboplanetene i solsystemet.

Etter å ha våknet i en luksusseng laget av platinatråder og aluminium, tok Fride en rask dusj, gjennomførte sine vanlige gymnastikkøvelser, tok på seg klærne vevd av et termosstoff som avga varme på vinteren og holdt kroppen kald på sommeren, og spiste en frokost som bestod av næringsrike kjemiske bars og en ekstrakt av bearbeidet trefiber som smakte som Bessarabisk vin. Alt dette tok omtrent en time. For å spare tid, forbandt han baderommet med en mikrofon til et avisbyrå som kringkastet verdensnyheter.

En rolig, lykkelig følelse av styrke og sunnhet spredde seg ut i hele kroppen hans, som så ut til å bestå av bare bein og muskler.

Fride kom på at det førstkommende midnatt ville være tusen år siden oppdagelsen av menneskets udødelighet. Tusen år!

«Udødelighetsdagen» ble første gangen publisert i St. Petersburg-tidsskriftet Probujdenue (Oppvåkning) i 1912. Den åpner som en klassisk science fiction-utopi, men ender som en dystopi, for Fride, som har brukt hundreårene sine på å skrive poesi, med stadig bedre resultat, på å male, også det etter hvert til perfeksjon, i tillegg til å ha løst alle de vitenskapelige problemene han hadde satt seg. Han har også vært gift et utall ganger, og har så mange barn at han bare har et rent formelt forhold til dem. I løpet av den dagen som novellen skildrer, går det opp for Fride at han ikke har noe å leve for. Han har tatt for seg av alt, det er ikke lenger noe nytt igjen, livet hans er helt tomt, og det er ingenting å fylle det med annet enn gjentagelser. Han har med andre ord ingen framtid, og novellen ender med at han begår selvmord og brenner seg selv opp.

Til tross for alle iherdige bestrebelser gjennom det siste hundreåret, mer og mer maskinelt forfinet, finnes veggen fortsatt her jeg sitter og skriver. Kan hende har den begynt å smuldre, kan hende vil den til sist falle, kan hende den vil stå for all evighet. Det vet vi ikke. Men la oss ikke vike unna lengre, la oss kalle den ved dens rette navn, som er døden. I Bibelen er døden djevelens verk, og den opprinnelige tilstand udødeligheten. I Bibelen står det også at døden en dag vil bli borte. I de dagene kommer menneskene til å søke døden, men ikke finne den, står det. De skal lengte etter å få dø, men døden skal flykte fra dem. Å unnslippe døden, altså å få evig liv, beskrives med andre ord som en straff, og det er forvirrende, for døden er fryktelig. Alt vi ser, skal dø. Alt vi elsker, skal dø. Våre barn, våre barns beste venner: Døden venter dem. Kråka på taket, katten på sofaen, moren med barnevognen på gaten utenfor, kastanjetreet ved siden av henne. Alt dør. Og slik har det alltid vært. Så lenge det har vært liv, har det vært død. På jorden har det vært liv i snart fire milliarder år. Det betyr at milliarder på milliarder på milliarder av skapninger har dødd. Og når vi vet hvor liten jordkloden er, hvor begrenset det er med plass her, forstår vi at jorden er en eneste stor gravplass. Hvor enn vi går, går vi over døde skapninger. Dette er våre betingelser: Vi bor på en gigantisk gravhaug, og vi skal snart dø. Er det ikke det som er straffen, og ikke dødens fravær, altså det evige liv?

Om jeg nå skulle agere dødens advokat et øyeblikk, idet mørket er ved å senke seg utenfor og et langstrakt sus går gjennom skogen, ville mitt første spørsmål være: Hvordan hadde livet sett ut uten døden?

ILLUSTRASJON: «A WAY OF FLYING» AV FRANCISCO GOYA (1746–1828)
© ILLUSTRASJON: «THE GHOST OF A FLEA» 1819–1820 AV WILLIAM BLAKE

Siden alt levende nærer seg direkte eller indirekte fra det døde livet, ville livet i en verden uten død måtte ha fått energien sin fra ikke-organiske kilder, som vann og sollys. Og siden det ikke kunne dø, ville det bre seg ut til det ikke fantes mer plass i havet det oppstod i. Da ville ekspansjonen antageligvis fortsette inn på land, til det også var dekket og det måtte søke seg opp i luften – man kan tenke seg enorme opphopninger av primitivt liv, kanskje organisert som vifteformede formasjoner som strekker seg i etasjer oppover – til det ikke lenger var plass der heller. Da ville livet stanse opp. Det ville kunne leve videre, men det ville ikke kunne reprodusere seg, og det ville være ubevegelig og uforanderlig.

Det er det døden gjør, det rydder plass for nytt liv, som gjennom døden både får næring og rom, som det bruker til å utvikle seg i stadig nye retninger. Døden hindrer stagnasjon, og døden er evolusjonens forutsetning. Uten død, ingen menneskehet.

Og, som Bogdanovs novelle pekte på, uten død, ingen framtid. Vi kan se ansatsen til det i vår egen tid, som har lært å fange verden i bilder. Bildene er en form for ikke-død, for tiden og menneskene i den forsvinner ikke, men blir værende, riktignok bare som bilder på papir eller piksler på en skjerm, men det er nok til at fortiden begynner å hope seg opp, infiltrere nåtiden, hvis rom for det nye, det ennå uhendte, blir trangere og trangere, og selv det nye, slynget hit fra det uhendtes intet, tar farge og form av det i fortiden hendte.

Ingenting forsvinner, alt som blir sagt og gjort, blir værende, alle som var her, er her fortsatt, men ikke som kropper, bare som bilder, en slags sjelløse gjenferder, som står tettere og tettere om oss for hver dag som går. Og det som skjer når vi orienterer oss ut ifra bildene og lydene som hoper seg opp, er at vi går inn i en slags ikke-tid, uten framtid, hvor døden og det ikke-menneskelige livet skjules, slik at vi, midt i strømmen av udøde døde og alle fortidsgjenkomstene, lever som om vi aldri skal dø, eller med andre ord, lever som om vi lever evig, og døden oppleves mer og mer som urimelig, ja, som urettferdig, en rest fra vår primitive fortid, den gangen naturen var ukontrollerbar og både atomet og arvestoffet var tilslørt som det hellige er tilslørt. Dette er dypt menneskelig, og det er bevisstheten om at vi skal dø, som vi er det eneste levende som er i besittelse av, som har ført oss hit. Hvis det var djevelen som innførte døden i livet, må det som foregår, bety at djevelen er vår sanne herre, som nå er i ferd med å forlate oss. Så la oss alle be.

O, Satan, dødens mester, jordens og kroppens gud, du nedstyrtede engel, det grusomme livets prins, mørkets og råtens fyrste, hjelp oss nå, vi er i nød.