Vet du at dem du utkonkurrerer når du slenger million etter million på bordet som om det skulle vært lommerusk, er familier som leter etter et hjem?
— Mona Holen i BT om bolig-karrierister
Vi må bli langt flinkere til å snakke om «dødskvalitet.»
— Vikarprest Knut Sand Bakken på Nordnorsk debatt
Kommentar. Alt skal trykkes sammenhengende. Hva en pr kåt eiendoms megler og vg rampelys spekulerer i av privat anliggende kommenteres ikke av normale familier.
— Øystein Stray Spetalen til VG
Det er alvor på gang, men merkelig nok tror jeg det er mange av oss som kjenner dette alvoret best klokken 04 på natten når vi skal sove, men i stedet er ufrivillig våkne, redde og grundig tenkende.
— Linn Stalsberg i Dagsavisen
Familier rundt omkring i dette landet kommer til å møte en veldig tøff vinter. Det er noe vi bare må akseptere.
— Boris Johnson på pressekonferanse
Skuespiller Terje Strømdahl kunne forakte ektemannen sin på grunn av sykdommen hans.
MEDIUM: Terje Strømdahl er aktuell med en film der han opptrer som medium for sin avdøde ektemann, med temaer som utenforskap, den store kjærligheten, tro og sykdom. Anniken C. Mohr
Jeg er ikke død! erklærer Terje Strømdahl høyt og teatralsk.
Kvinnen som går forbi ham der han ligger langstrakt under et lønnetre, smiler litt usikkert og haster videre bortover stien.
Man kunne selvsagt lure på hvorfor en av Norges mest respekterte skuespillere slanger seg her, blant jord, kvister og blader. Hvorfor har vi tatt ham med hit for å ta bilder?
Svaret heter Vidar. Strømdahl siterer sin avdøde ektemann, som var lidenskapelig opptatt av planter: «Hvis det ikke er liv i meg, kan jeg skape liv rundt meg.» Mannen hans gjennom 16 år levde med store smerter etter å ha fått polio som barn og fant mye trøst ute i hagen.
Nå skildres livshistorien hans i filmen «Tyngde» av Thomas Østbye. Den er spilt inn på hytta til Strømdahl i bygda Ljørdalen i Trysil – og i skogen rundt. Han delte riktignok ikke ektemannens begeistring for planteriket, selv om han peker mot gaukesyra på skogbunnen og utbryter «Så fine grønngreier!» Men han er blitt pent nødt til å sette seg inn i gartnerens ståsted, for det er gjennom Strømdahl vi får fortalt historien, i jeg-person.
Filmen handler om planter, samliv og ikke minst: hvordan sykdommen preget ekteskapet. Det siste innebærer blant annet at Strømdahl må framføre vonde replikker som denne, i rolla som Vidars medium:
«Jeg er en av skogbunnens vekster, gjemt bort i skyggen av min mann.»
Tidligere i dag har skuespilleren sørget for en minneverdig entré. Klokka 09.54, som annonsert, humper han bortover den lille landingsstripa på Hamar flyplass i det hvite Ikarus-flyet sitt.
I disse dager flypendler han fra hytta. Vi skal videre, men først litt logistikk: Strømdahl må hente ei kanne med bensin fra bilen og fylle på flyet, slik at det er klart for avgang seint i kveld når han kommer tilbake fra filmpremiere i Oslo.
Idet han organiserer seg, forteller han om hvordan «Tyngde» kom i stand, i første omgang som teaterstykke. Da ektemannen døde i 2012, etterlot han seg 13 tjukke dagbøker. Strømdahl har ennå ikke lest dem selv. Men han ga dem videre til venn og forfatter Demian Vitanza, som kom tilbake med et manus.
Først var skuespilleren skeptisk. Han var redd for at Vidar kom på utstilling, at det skulle bli sosialpornografi. Men da de kom fram til at Strømdahl skulle formidle historien som Vidars stemme, fungerte det. Skuespilleren innså at han kunne si noe allmenngyldig om smerten ved å leve med en som er kronisk syk.
– Det kan komme et øyeblikk hvor du forakter personen du er glad i, fordi du ikke klarer å skille vedkommende fra sykdommen. Det skjedde hos meg også, med stor skam, selvfølgelig, sier Strømdahl.
Han beskriver det som skjedde, som en slags utroskap. Sykdommen ble en tredjeperson som stjal energi fra relasjonen deres.
– Vi glemte stort sett sykdommen hver dag, i biter av dagen, men så kom den inn og forstyrret for en plan vi hadde lagt, fordi han ikke klarte å gå ut. Han tilbød meg flere ganger at vi skulle flytte hver for oss, så jeg kunne leve et liv uten ham og sykdommen.
– Hva gjorde at du ikke dro?
– Kjærlighet, heter det vel, kanskje. Tanken på det gikk ikke an å tenke. Det ble sånn helt til han døde i armene mine, sier han.
«Tyngde» ble først satt opp som teaterstykke i 2019. Strømdahl forteller at han undersøker både Vidar og seg selv på ny hver gang han framfører teksten.
– Jeg står der og er fremdeles levende og til dels lykkelig. Jeg har et veldig fint liv, men tar med meg forferdelige, utenkelige opplevelser og sier: «That was the reality, here I am», sier han og klemmer igjen lokket til bagasjerommet på flyet.
– Still going strong, faktisk.
Vi må foreta et sceneskifte. Det blir flere av dem denne dagen, for Strømdahl er midt i en prøveinnspurt. På Teater Innlandet er han instruktør for et stykke der Esben Esther Pirelli Benestad spiller Jesus som transkvinne. Snart skal redaktøren og en journalist i den kristne avisa Dagen dukke opp på den første publikumsgjennomgangen for å se hva de har stelt i stand.
Det skal også vise seg, ifølge nevnte avis, at en gruppe kristne går en bønnevandring gjennom Hamar i dag for å stoppe teaterstykket.
Men før vi kommer oss på prøver, må Strømdahl rydde i bilen. Her ligger det truger, bensinkanner og vinterdekk i skjønn forening.
– Sånn ser det nesten ut i livet mitt òg, bemerker han muntert.
Skuespilleren så «Evangeliet etter Jesus, himmelens dronning» av Jo Clifford i Edinburgh i Skottland for noen år siden. Når det nå skal settes opp i Domkirkeruinene på Hamar, mener han det er på helt rett tidspunkt. Debatten om trans er en av de viktigste moralske kampene i vår tid, fastslår han.
– Hvem er det som hates mest i dette samfunnet? Transkjønnede er under et jævla press. Det er så mange sinte folk i verden, som er misfornøyde med covid, bensinpriser og seg selv, og så finner de noen å lekke misnøyen sin mot, sier han.
Han kjenner godt igjen mekanismen i å forsøke å lempe sin egen ulykke over på andre:
– Jeg gjør det jo sjøl, men jeg håndterer det bedre og bedre. Det var helt irrasjonelt at jeg tidvis skulle forakte Vidar på grunn av sykdommen hans. Men jeg ser at når utilfredsheten ellers i mitt liv var høy, var det veldig lett å gå til angrep eller mislike at jeg var sammen med en som var så syk. Da måtte jeg gå i meg selv og tenke: Er det min egen barndom? Er det skilsmissen til mine foreldre, fragåttheten? Er det dét som dukker opp her? Og svaret er ja.
Mora hans forlot mannen sin da Strømdahl var seks år. De hadde bodd på 25 kvadratmeter i arbeiderklassestrøket Grünerløkka i Oslo. Hjemmet var preget av mangelen på ømhet mellom mora og faren, forteller han:
– Så det var harde kår, må vite.
Da foreldrene skilte seg, fikk sønnen velge om han ville fortsette å bo i samme bygård hos onkelen eller hos mormora si på Torshov.
Valget falt på mormor, for hun lagde så god fløyelsgrøt. Mora dro til sjøs for å jobbe om lugarpike og ble borte i ni år med turer hjem innimellom. Hun døde for to år siden. Mor og sønn snakket mye om valget hun tok.
INSTRUKS: Terje Strømdahl er for tida instruktør for en forestilling i domkirkeruinene på Hamar med Esben Esther Pirelli Benestad i rolla som Jesus som transkvinne. Anniken C. Mohr
– Hun var forfulgt av dårlig samvittighet, men jeg berømmet henne for at hun i 1958 valgte sin egen vei. Vi er ganske like der. Jeg kjenner igjen eventyrtrangen hennes, tanken om at det er mer der ute, at jeg kan brukes til noe annet, at jeg vil møte folk. Jeg sa til henne at hvis dere hadde holdt sammen under de omstendighetene som var den gangen, er det ikke sikkert jeg ville vært i live i dag.
Han beskriver faren som et elskelig menneske. Samtidig led han under å bli påtvunget datidas mannsrolle som en tilbakeholden alfahann, mener Strømdahl. Han ville ha sønnen sin hos seg, men var nødt til å jobbe.
– Den fragåttheten har fulgt meg som den følger alle mennesker. Det er selvfølgelig et slags traume. Men jeg får i hvert fall betalt for å by på traumer.
På 1990-tallet var Terje Strømdahls karriere i ferd med å skyte fart. Han hadde vært programleder i «Portveien 2», han vant Kritikerprisen og fikk fast stilling på Nationaltheatret. Men i stedet for å vie seg til jobben, tok Strømdahl flere friår og lange pauser fra skuespilleryrket. Tida tilbrakte han med kjærester.
– Det virker som om du veldig bevisst har valgt kjærlighet over jobb?
– Ja.
– Hvorfor har det vært sånn?
Strømdahl ler og sier at han ikke helt skjønner kjærlighetsbegrepet.
– Jeg vet ikke hva det er, men ømhet vet jeg hva er. Det fysiske. Ta på. Bli sett på. Holde en hånd. Kysse en nakke. Holde rundt hverandre. Pulinga er gøy det og, men ja, jeg har søkt ømhet. Det har vært det viktigste, sier han.
I fire intense år jobbet han på Nationaltheatrets eksperimentelle scene på Torshov, hvor skuespillerne selv bestemte repertoaret. Han fikk brukt sitt eget liv på scenen, fortalt viktige historier og gitt publikum trøst. Livet besto av teater og one night stands. Det føltes ikke nok. Han sa opp jobben, fikk seg kjærester og møtte til slutt Vidar.
«Han tilbød meg flere ganger at vi skulle flytte hver for oss, så jeg kunne leve et liv uten ham og sykdommen»TERJE STRØMDAHL
Etter å ha giftet seg i 1996, kjøpte de hus i Portugal. Der var de sammen døgnet rundt i lange perioder. Dagene kunne forløpe som dette: Vidar jobbet i hagen, mens Terje bygde verksted bak huset. Han lærte seg å smi, han snekret, reparerte motorsykkel, gravde en dam på 15 ganger 3 meter – «sånne gutteting».
Like før sola gikk ned, kom Vidar inn i verkstedet med to Bloody Mary. Så satt de der hele kvelden, pratet, var stille og holdt hverandre i hendene.
– Esben Esther, hva er det du driver med nå?
Strømdahls stemme ljomer under glasstaket over Domkirkeruinene. Han er i ferd med å gå nøye gjennom hvordan Benestad og musiker Ingrid Frivold skal ta imot applaus, men Jesus ser ut til å neie litt lenger enn planlagt. Instruktøren husjer dem bak scenen med et vennlig «Fuck off!».
Man kan ikke beskylde Terje Strømdahl for å være ensporet i sine karrierevalg. De siste åra har han gått viralt som homofil julenisse i en Posten-reklame, han har spilt i musikkvideo og lest lydbøker. Denne høsten kan vi se ham som Tom Hagen i en serie om Lørenskog-saken, i tillegg til roller i filmen «Syk pike» og tv-serien «Hodejegerne».
At han endte opp her, er reint tilfeldig. Egentlig skulle han bli spesialpedagog, men som 21-åring ble han dratt med i en teaterforestilling på Bondeungdomslaget i Oslo. Der oppfordret en instruktør ham til å søke teaterskolen.
I 1993 ble Strømdahl en av de første kulturpersonlighetene i Norge som sto fram som homofil. Av strategiske årsaker skjedde det etter tida som elskelig barne-tv-onkel på NRK.
– Jeg ville la folk bli kjent med meg som en ordinær, aksepterbar fyr og vise at sånne som meg også kan være homo, sier han.
Strømdahl blir ekstremt modig hvis noen fikler med identiteten hans, fortalte han Morgenbladet etter skytingen utenfor London pub i juni. Dagen etter tok han med seg et pride-flagg og deltok i det uoffisielle toget som ble arrangert i Oslo da politiet avlyste paraden.
– Jeg vet hvor stor kraft som ligger i å ha akseptert identiteten sin og være den man er. Jeg vet hvor stolt og sterk det gjør meg, og hvor ustolt og svak man blir i motsatt fall. Derfor er jeg ikke redd for å være tydelig på vegne av andre som ikke har den styrken.
«Jeg ser at når utilfredsheten ellers i mitt liv var høy, var det veldig lett å gå til angrep»
Strømdahl begynte først å leve som homofil i 30-åra. Han beskriver det som en sein pubertet, hvor han «tok for seg av alt som kunne krype og gå».
– Det har vært en enorm, dyp glede siden da. Dette veit dere jo veldig godt, sier han og humrer.
– Hvis dere har kjærester, eller har hatt kjærester, veit dere hva det betyr å ha et menneske hos seg og tenke at det er her jeg hører hjemme, emosjonelt og seksuelt.
De siste årene av hans liv tok Vidars fysiske smerter mer og mer overhånd. De var i huset i Portugal da han brått fikk problemer med å puste. Det viste seg å være dobbeltsidig blodpropp i lungene, og han døde i stua. Da han innså at mannen var borte, kom det ikke noe stort sammenbrudd, forteller Strømdahl.
– I etterkant har jeg tenkt at jeg skulle reagert helt annerledes, men jeg hadde ikke tilgang til det. Sorgen, nakenheten og forlattheten har kommet i porsjoner seinere. Jeg er bekvem med det.
Han sier at det finnes noe dempende ved sorgen: Ektemannen ville ikke ha ønsket å bli reddet – noe som også framgår i filmen. Vidar ville ha likt at «Tyngde» har vært viktig for mange mennesker, mener Strømdahl.
Han tror også at han ville ledd godt av skuespillerens motstand mot enkelte av replikkene. På et tidspunkt sier rollefiguren hans at Terje gjør seg morsom på mannens bekostning. Da han leste dette første gang, protesterte han til manusforfatteren.
– «Dette kan jeg ikke si, det er ikke sånn», sa jeg. Men det sto i dagboka hans. Da måtte jeg akseptere det.
– Har du bebreidet deg selv for det?
– Ja, men ikke lenge, for det var sant. Det er vondt å tenke på, men det kan rettes på. Og summen med Vidar er at det siste han sa oppi alt var «Jeg elsker deg».
«Pulinga er gøy det og, men ja, jeg har søkt ømhet. Det har vært det viktigste»
Han tar seg i det:
– Det var dessverre ikke det siste, sier han og humrer.
– Han sa «jeg elsker deg», og så sa han: «Ta vare på katten». Nono het den, han reiste etter i fjor.
Terje Strømdahl er ikke død. Tvert imot har han planer om å leve mye lenger. Mot slutten av filmen står han på rullebanen i skogholtet utenfor hytta. Han ser inn i kameraet og sier at han håper at ektemannen blir fri, mens kameraet panorerer langs en tåkete furuskog:
«Jeg håper virkelig det blir sånn, at han er en fri mann, at han dere har foran dere nå, er en fri mann. Friske, grønne blader på en gammel eik.»
– Er du fri?
– Ja. Jeg er fri til å møte et menneske jeg kan elske og leve med. Det får jeg til.
Han sier at han nå har kapasitet til å være en bedre partner. Hans framtidige kjæreste skal ikke få seg noen overraskelser.
– Sånn sett kan jeg oppleves som en naiv fyr. Han skal få vite alt om hvem jeg er, har vært og har potensial til å bli. Jeg vil at den jeg skal innlede et kjærlighetsforhold til, skal vare resten av livet. Når jeg er dau, og vedkommende skal holde en tale over meg, skal det bare stå pene ting der.
Jeg vet hvor stor kraft som ligger i å ha akseptert identiteten sin og være den man er.
Summen med Vidar er at det siste han sa oppi alt var «Jeg elsker deg»
DET GÅR BRA: Klassekampen samlet Hilde Nagell, Kjersti Thorbjørnsrud og Trygve Riiser Gundersen til samtale på takterrassen. De forstår Ytringsfrihetskommisjonens behov for å berolige om ytringsfrihetens kår i Norge – men hadde det kanskje holdt å gjøre det én gang? Christopher Olssøn
Ytringsfrihetskommisjonens rapport er en «sentrumserklæring om ytringsfrihet», mener medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud.
– Rapporten er litt som en katalog over ting folk har vært bekymret for de siste ti årene, sier Trygve Riiser Gundersen.
Rapporten han snakker om, er Ytringsfrihetskommisjonens utredning, NOU 2022/9: «En åpen og opplyst samtale».
Det er straks tre uker siden tykksaken ble lansert under Arendalsuka, og siden har de fleste tilsynelatende sagt seg enige i kommisjonens konklusjoner: Det står ganske bra til med ytringsfriheten i Norge – og kålorm er ikke for skjellsord å regne.
Men hva nå? Empirien tilsier at vi ennå har 20 år på oss til å diskutere rapporten før det kommer en neste. Og som Gundersen bemerket, er det få tegn til at vi vil slutte å diskutere ytringsfrihet med det første.
Klassekampen har derfor samlet et panel til en alternativ fagfellevurdering.
I tillegg til forlegger og idéhistoriker Gundersen består panelet av statsviter og Agenda-rådgiver Hilde Nagell og medieviter Kjersti Thorbjørnsrud.
Ytringsfrihetens dansegulv
Mye har skjedd siden den forrige regjeringsnedsatte ytringsfrihetskommisjonen, ledet av Francis Sejersted, la fram resultatet av arbeidet sitt for mer enn 20 år siden.
Den gang skulle kommisjonen ta for seg en mulig endring av Grunnlovens paragraf 100. Fram til da begrunnet Grunnloven ytringsfriheten ut fra «Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse».
Sejersted og resten føyet til at det «paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og opplyst offentlig Samtale».
De tre paneldeltakerne på Klassekampens takterrasse er overens om at den nye kommisjonen har hatt en større oppgave.
Nagell: – Mandatet er ganske forskjellig fra den forrige ytringsfrihetskommisjonen, som skulle se på det juridiske og rettslige aspektet. Her har man fått mandat til å se på rammebetingelsene, det som går på å legge til rette for at ytringsfrihet skal finne sted – ytringsfrihetens dansegulv.
Thorbjørnsrud: – Den forrige kommisjonen skulle ta for seg en mulig endring av grunnloven. Likevel gikk også deres begrunnelser for ytringsfrihet – sannhetsprinsipp, autonomi og demokrati – langt utover det juridiske.
Gundersen: – Det er et bredt mandat, men da jeg leste rapporten, tenkte jeg: Er det bredt nok? Fra et forlagsperspektiv er det for eksempel slående at alt som har å gjøre med den litterære kulturen og forleggeri, er helt borte. Leseferdigheter, skole og utdanning er definert ut av mandatet. De er blitt invitert til å tenke rundt ytringsfrihetens infrastruktur, og de påpeker at det er en avgjørende forskjell siden forrige kommisjon, men jeg synes ikke de tenker bredt nok.
Savner klasseperspektiv
Den største endringen siden Sejersteds kommisjon er betydningen av internett og sosiale medier, mener Nagell.
Nagell: – Jeg synes kommisjonen beskriver makta til teknologiselskapene ganske godt, men de går bare et stykke på vei i å beskrive hva som faktisk har skjedd. Klasseperspektivet er for eksempel bare med noen steder.
Gundersen: – I internettkapitlene skriver de om hva internett gjør på sine egne premisser, men ikke hvordan denne teknologien undergraver og forandrer det eksisterende institusjonelle feltet. Du får bare et utsnitt av bildet.
Nagell: – De slår fast noe åpenbart: at dette selvfølgelig har vært et gode for veldig mange, at det har åpnet opp og skapt mer ytringsfrihet. Det tror jeg alle vil være enige i. Jeg er ikke overrasket over at de ikke kommer med mange konkrete reguleringsforslag. Det er én ting å påpeke teknologiselskapenes makt, en annen ting å se hva slags regulering man kan slå i bordet med overfor selskaper som eies av Silicon Valley.
– Kommisjonen har vært tydelig på at internett og sosiale medier er et gode for ytringsfriheten. Stemmer det?
Nagell: – Synes vi det er enkelt nok å finne god informasjon i en tid med sosiale medier? Åpenbart ikke. Er det utfordringer knyttet til demokrati? Åpenbart. Er det et problem at ikke alle føler at de har muligheten til å ytre seg? Åpenbart. Det er problemer på alle felt. At standardmytene om polarisering på sosiale medier ikke holder stikk for Norge, betyr ikke at vi ikke har utfordringer.
Korttenkt om tv-reklame
Kommisjonen har kanskje vært sparsomme med forslag til reguleringer av tek-selskapene, men i et annet spørsmål er de tydelige. Forbudet mot politisk reklame på tv bør oppheves, konkluderer de.
Nagell savner analysene.
Nagell: – Hvordan fungerer politisk reklame i en verden med algoritmer? I stedet konkluderer kommisjonen med at vi vil ha mer av det!
TENKENDE MENN: De som frontet den forrige ytringsfrihetskommisjonen i mediene, var stort sett «tenkende menn med høy selvbevissthet», fleiper Trygve Riiser Gundersen. Her blir rapporten fra 1999 overlevert i høytidelige omgivelser i Eidsvoldsbygningen. FOTO: ROLF CHR ULRICHSEN, AFTENPOSTEN/NTB Rolf Chr. Ulrichsen
Thorbjørnsrud: – Jeg er 100 prosent enig med deg i det. Der kommisjonen kommer med helt konkrete forslag, som å åpne opp for politisk reklame på tv, blir jeg overrasket over at de ikke diskuterer mer i dybden. Nå har vi fått politisk reklame på sosiale medier, og den er fintilpasset hver enkelt mottaker uten at vi kan se hvordan partiene formidler ulike budskap til ulike velgere. Man burde tatt en breiere diskusjon om hva dette innebærer for en åpen politisk debatt.
Nagell: – Det har EU tatt tak i, så der er det forslag til merking, ikke bare av at det er politisk reklame, men hvem som har finansiert partiet som står bak. Du skal kunne klare å spore det.
Thorbjørnsrud: – Men hvorfor lande akkurat der? Alkoholreklame er forbudt, ferdig. Kommisjonen kunne ha sagt: Vi vil ikke at penger og manipulering skal ha noe å si, så da forbyr vi det. Det kunne i hvert fall vært drøftet? Det hadde jeg forventet.
– Mediene var overflatiske
<PARAGRAPH style="Tekst start">Det er likevel et helt annet lovendringsforslag som har fått mest oppmerksomhet i pressa. Kommisjonen vil endre loven som forbyr skjellsord mot offentlige tjenestepersoner.
Rapportens diskusjoner om loven er overflatiske, mener Thorbjørnsrud – og medienes dekning av forslaget har vært både overflatisk og velvillig.
Thorbjørnsrud: – Det er underlig at de diskuterer dette som om det bare angår politiet. Loven gjelder offentlige tjenestemenn og offentlig ansatte i spesielt utsatte jobber: Nav-ansatte, barnevernsansatte, folk i helsevesenet. Man skal tenke seg grundig om før man bidrar til at yrkesgrupper som i dag er utsatt for alvorlig hets og vold, blir mer utsatt. Kanskje er det rett å ta bort skjellsordbestemmelsen, men de gjør det veldig lett for seg når de begrunner det ut fra en håndfull dommer, uten at det foreligger noen skikkelig analyse av hva som kjennetegner resten av disse sakene, og hvilke yrkesgrupper det gjelder.
Nagell: – Det er jeg helt enig i, men de har også noen interessante tall på hvem som rammes av paragrafen i dag, og hvor mange som er domfelt for å ha sagt et eller annet mot politiet, mens personer i viktige samfunnsposisjoner går fri.
Thorbjørnsrud: – Det er noe helt annet. Dette har med arbeidsforhold å gjøre. Hva skal du som Nav-ansatt finne deg i? Nå har de foreslått at grensa skal gå ved «grovt krenkende». Det betyr vel at du kan bli skjelt ut, da?
Nagell: – Og kålorm-eksemplet er liksom det som skal settle it.
Gundersen: – Nå er dét det eneste folk husker fra rapporten. Haha.
Thorbjørnsrud: – Vedkommende som ble dømt, sa heller ikke bare «kålorm», men også «jævla idiot» og «jævla hore». Der synes jeg mediene har vært veldig overflatiske: «Å ja, alle skjønner at det er teit at det er ulovlig å si kålorm – vi er enige!». Og på lederplass i Aftenposten: «Vi er enige».
KAKOFONI? Dagens ytringsfrihetskommisjon ser ikke problemet med at svært mange «informerer og diskuterer … i ett sett» i dagens offentlighet – i motsetning til den forrige. – Den gamle kommisjonen hadde jo rett! sier Trygve Riiser Gundersen. Christopher Olssøn
En sentrumserklæring
Ytringsfrihetskommisjonen anno 1999 var satt sammen på en ganske annen måte enn dagens kommisjon, bemerker Gundersen: Den besto tilsynelatende først og fremst av «tenkende menn med høy selvbevissthet», spøker han.
Kommisjonen som ble nedsatt i fjor, består av representanter fra en rekke felt: journalistikken, samfunnsdebatten, kunstlivet og akademia.
Den forrige rapporten bærer preg av et samlet analytisk perspektiv og tok blant annet utgangspunkt i Jürgen Habermas’ offentlighetsteori, ifølge Gundersen. Et slikt perspektiv mangler den nye.
Gundersen: – Du spurte hva slags ytringsfrihetsdefinisjon kommisjonen legger til grunn, men de innledende begrepsavklaringene er veldig commonsensiske. De anlegger ikke noe eget grep på stoffet. Formålet er, sier de, å sette i gang en diskusjon om ytringsfrihet, men det er nesten umulig å starte en samtale ut fra dette – nettopp fordi det ikke finnes noe samlet perspektiv. Da blir det til at vi snakker om kålorm. Det vi har lært siden sist, er at det ikke er disse ideelle prinsippene for offentlighet aleine som er avgjørende, men også tilfeldigheter, teknologi, materialitet, sosiale rom og klasse. Hadde kommisjonen gønnet på og sagt veldig tydelig at vi diskuterer ytringsfrihet på gale premisser fordi vi ikke snakker nok om rommet rundt, hadde det blitt et mye mer produktivt utgangspunkt.
Thorbjørnsrud: – Hvis jeg skal snu det, synes jeg de har lyktes i å gi en brei kunnskapsoppsummering. Jeg tror rapporten kan være et verdifullt dokument for studenter, elever, alle som vil sette seg inn i tematikken, og det vet jeg at har manglet. De fikk et veldig bredt mandat og har et utvalg som er veldig ulikt sammensatt, og jeg tror de har hatt et behov for å motsi en tidvis hysterisk debatt. Hovedbudskapet deres er at det står bra til, og det går igjen i hele rapporten.
– Men er det deres rolle å dempe debatten?
Thorbjørnsrud: – Eller nyansere den og finne en felles grunn. I dét ligger en styrke, men svakheten er akkurat det Trygve sier. Til gjengjeld blir det en brei oversikt: Jeg har nesten tenkt at man kan kalle det en sentrumserklæring om ytringsfrihet.
– Heier på EU
Hilde Nagell, som har skrevet boka «Digital revolusjon», mener reguleringen av internett er kommet 15–20 år for seint.
Nagell: – Nå er det ekstremt mye i kjømda som andre land er opptatt av: kunstig intelligens, metaverset, hvordan ytringsrommet vil se ut når vi er avatarer. Kommisjonen har foreslått et ytringsfrihetsråd, men hva skal det gjøre? Hvem skal sitte der?
Thorbjørnsrud: – Det skal vi. Haha!
«At standardmytene om polarisering på sosiale medier ikke holder stikk for Norge, betyr ikke at vi ikke har utfordringer.»
— HILDE NAGELL, STATSVITER
Gundersen: – Haha!
Thorbjørnsrud: – Det samme slo meg da de skrev om regulering. De ser til EUs avgjørelser og sier «vi heier».
Nagell: – De sitter stille i båten og venter. Men er de enige i det EU har lagt på bordet? Når det gjelder politisk reklame, går EU i en annen retning enn rapporten. Det er mange av EUs forslag som kunne vært mer diskutert.
Gundersen: – Hvis de hadde gått lenger i å si at teknologien styrer oss, at de materielle forutsetningene er avgjørende for hva slags offentlighet vi får, ville de blitt ansporet til å stille seg sånne spørsmål.
– Nå rakner systemet
Se på historien, anmoder idéhistorikeren: Det norske samfunnet og offentligheten ble totalforandret fra 1715 til 1815 i kraft av ny teknologi.
Gundersen: – Og omveltningene fortsatte utover på 1800-tallet: På den måten ble vi et helt nytt samfunn, vi var ikke lenger de samme. Men i denne rapporten ligger det en middelveistanke om at vi i praksis kan fortsette å gjøre det vi har gjort før, bare på litt andre måter, selv om teknologien forandrer seg. Det tror jeg er grunnleggende feil. Jeg skjønner behovet for å si at det ikke står dårlig til, men …
Thorbjørnsrud: – De vil vel ikke over i en teknologisk forfallshistorie.
Gundersen: – Det trenger ikke være en forfallshistorie. Jeg ville vært glad om de sa at det nå er noe som skjer som gjør alt helt annerledes, at noe står på spill. Det opplever jeg ikke at de gjør.
– Det er ikke første gang i historien man opplever det sånn, i offentligheten, at nå forandrer alt seg?
Gundersen: – Nei, men det er ikke vanskelig å argumentere for at det bare har vært ett like dramatisk skifte som det vi har vært gjennom nå: trykkekulturens gjennomslag. Da trykkekulturen kom, brukte vi egentlig to, tre hundreår på å finne ut hvordan det skulle håndteres. Så fikk vi på plass aviser, forlag, redaktørinstansen, sensurbestemmelser, organisasjoner. Hele denne lange historien kan sees som et forsøk på å tilpasse seg den nye teknologien, og det har vært et forbløffende velfungerende system. Nå rakner det systemet, og vi kan ikke late som om det ikke er dramatisk.
Thorbjørnsrud: – Jonathan Rauch, som har skrevet boka «The Constitution of Knowledge», legger også vekt på det: Hvordan vi har brukt tid på å få til kunnskapsinstitusjoner. De er ikke perfekte, men de prøver å nå en eller annen form for troverdig eller oppriktig virkelighetsforståelse. Det gjelder journalistikken, akademia, det gjelder for så vidt også offentlige byråkratier. Hans hovedbekymring er at vi nå har en medieteknologi som ikke er laget for det. Det er et grunnlagsproblem.
«Det er nesten umulig å starte en samtale ut fra dette, fordi det ikke finnes noe samlet perspektiv. Da blir det til at vi snakker om kålorm»
— TRYGVE RIISER GUNDERSEN, IDÉHISTORIKER
Shabanas ti råd
Ytringsfrihetskommisjonens rapport er ikke til bare for dem som kan lese 350 sider med liten skrift. Også barn og unge har fått en egen versjon av rapporten, påpeker Nagell. Det er ikke dermed sagt at barnas situasjon er godt nok beskrevet.
Thorbjørnsrud: – Jeg syns kommisjonen ganske lett forkaster som uavklart i hvilken grad sosiale medier er skadelig på barn og unge. Du finner ikke de svarene i små mediestudier, jeg har gjort sånne selv. Du må ta et skritt tilbake.
Nagell: – Jeg synes det er blitt et godt dokument, men også jeg har tenkt på det med barn og unge. Kortversjonen for barn og unge er en grei gjennomgang av NOU-en. Men når du får den litt enkelt servert, er det enda mer av «det går fint, det går fint, det går fint».
Thorbjørnsrud og Gundersen: – Haha.
Nagell: – Mot slutten av barneversjonen kommer det også ti råd fra Shabana Rehman om hvordan man skal oppføre seg i debatter og i sosiale medier. Hvordan ville mine unger ha forholdt seg til det? Ville de syntes det var greit at det ble et individuelt ansvar? «Her fungerer alt kjempefint, og her er lista over hvordan du selv kan takle dette bedre.»
– Et belastet begrep
<PARAGRAPH style="Tekst start">Rapporten ville trolig sett ganske annerledes ut om kommisjonen hadde gått inn i problemene med en tydeligere grunnholdning, mener Klassekampens panel.
Thorbjørnsrud: – Når de oppsummerer forskning, som de har gjort en kjempejobb med, er de på et mesonivå. De går til enkeltstudier av enkeltfenomener og konkluderer ofte med at kunnskapen er sprikende. Hadde de hatt et mer grunnleggende felles perspektiv, ville de lettere kunne ha sagt: Men vi legger vekt på dette.
Gundersen: – Da hadde det også vært lettere å forholde seg til rapporten, lettere å debattere den. Jeg lurer på hvor mye som bare er et produkt av kommisjonens sammensetning. Det er lett å gjette at det er en helvetes jobb å få noe produktivt ut av et så svært gruppearbeid.
Thorbjørnsrud: – Og de har valgt konsensus, de har ingen dissenser. Det kan man forstå, også fordi det var veldig mye mediefokus på konfliktene. Det er kanskje blitt et poeng for dem å komme med et samlet dokument: Her er grunnlaget vi alle står på.
– Er det produktivt?
«Det har vært veldig steile fronter. Ytringsfrihet har nesten blitt et litt belastet begrep»
— KJERSTI THORBJØRNSRUD, MEDIEVITER
– Ja og nei. Det har vært veldig steile fronter. Ytringsfrihet er nesten blitt et litt belastet begrep, for noen er det nærmest blitt «weaponized» av ytre høyre.
Etterlyser bakomfilm
Thorbjørnsrud: – Noe jeg har savnet, er mer prinsipielle og dyptpløyende diskusjoner om hva som er en ytring. Er en ytring en handling, eller er det noe helt annet? Kan en ytring skade?
Nagell: – Her har jeg følelsen av at de har kranglet litt i kommisjonen.
Thorbjørnsrud: – Det kan godt hende! De står kanskje litt fra hverandre. Men det kunne også vært interessant å få fram.
Gundersen: – Jeg skulle gjerne hatt et sånt bakom-dokument. Kan ikke vi be om en film? Det er ikke noen spor av de indre motsetningene i rapporten – kanskje unntatt den blide, konsensusorienterte løsningen.
Thorbjørnsrud: – Dette er kanskje et forsøk på indirekte å avpolitisere ytringsfrihetsdebatten.
Anarki og kakofoni
«Det sier seg selv at alle kan ikke informere eller diskutere med alle. Det anarki eller den kakofoni som da vil oppstå, vil true friheten like mye som en totalitær kontroll», skrev den forrige ytringsfrihetskommisjonen i 1999.
Den nye kommisjonen er uenig. De siterer utdraget i rapporten, men avviser at den nye offentligheten, hvor svært mange «informerer og diskuterer … i ett sett», er et anarki eller en kakofoni.
Gundersen: – Den gamle kommisjonen hadde jo rett! Hvis alle prater i munnen på hverandre hele tida, har du ingen offentlighet. Historisk sett var dét den opplevde krisa som oppsto etter trykkekulturens gjennomslag: Det var for mye informasjon. Dét er utfordringen med den nye teknologiske situasjonen. Men denne kommisjonen skriver at vi har hatt det sånn kakofonisk i flere år allerede, og at det har jo gått helt fint. Det er for meg et eksempel på at kommisjonen ikke tar de analytiske tingene alvorlig.
Nagell: – Det var ikke nødvendigvis så mye bedre før. Hvem var det som silte da? Journalister som gjenga en bitte liten del av virkeligheten etter eget hode. Men mangfold gir ikke automatisk bedre kvalitet. Bare fordi vi har fått 20 forskjellige påleggssorter som likner, er det ikke blitt bedre pålegg.
Gundersen: – I Forleggerforeningen var det noen som foreslo en prinsipperklæring som hevdet at forlagenes viktigste funksjon er å lage en mer romslig offentlighet. Men vår jobb er jo å lage den bedre – smalere, spissere, tydeligere, å si nei til en masse manus. Hvis ingen siler, blir offentligheten til slutt så romslig at den ikke lenger finnes. Gallerier, universitet, museer – alle disse institusjonene kan tolkes som institusjoner som har silt og prioritert informasjon. De har hatt en avgjørende funksjon, og det er disse instansene som er truet. Men i mandatet er de entydige på at de kun snakker om journalistiske medier når dette kommer opp. Når de snakker om redaktørinstitusjonens krise, er det som om de bare ser for seg en redaktør i hodet, og det er han i «Spiderman». Han er truet.
