Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Skuespiller Terje Strømdahl kunne forakte ektemannen sin på grunn av sykdommen hans.

Et ømt sted

MEDIUM: Terje Strømdahl er aktuell med en film der han opptrer som medium for sin avdøde ektemann, med temaer som utenforskap, den store kjærligheten, tro og sykdom. Anniken C. Mohr

Jeg er ikke død! erklærer Terje Strømdahl høyt og teatralsk.

Kvinnen som går forbi ham der han ligger langstrakt under et lønnetre, smiler litt usikkert og haster videre bortover stien.

Man kunne selvsagt lure på hvorfor en av Norges mest respekterte skuespillere slanger seg her, blant jord, kvister og blader. Hvorfor har vi tatt ham med hit for å ta bilder?

Svaret heter Vidar. Strømdahl siterer sin avdøde ektemann, som var lidenskapelig opptatt av planter: «Hvis det ikke er liv i meg, kan jeg skape liv rundt meg.» Mannen hans gjennom 16 år levde med store smerter etter å ha fått polio som barn og fant mye trøst ute i hagen.

Nå skildres livshistorien hans i filmen «Tyngde» av Thomas Østbye. Den er spilt inn på hytta til Strømdahl i bygda Ljørdalen i Trysil – og i skogen rundt. Han delte riktignok ikke ektemannens begeistring for planteriket, selv om han peker mot gaukesyra på skogbunnen og utbryter «Så fine grønngreier!» Men han er blitt pent nødt til å sette seg inn i gartnerens ståsted, for det er gjennom Strømdahl vi får fortalt historien, i jeg-person.

Filmen handler om planter, samliv og ikke minst: hvordan sykdommen preget ekteskapet. Det siste innebærer blant annet at Strømdahl må framføre vonde replikker som denne, i rolla som Vidars medium:

«Jeg er en av skogbunnens vekster, gjemt bort i skyggen av min mann.»

Tidligere i dag har skuespilleren sørget for en minneverdig entré. Klokka 09.54, som annonsert, humper han bortover den lille landingsstripa på Hamar flyplass i det hvite Ikarus-flyet sitt.

I disse dager flypendler han fra hytta. Vi skal videre, men først litt logistikk: Strømdahl må hente ei kanne med bensin fra bilen og fylle på flyet, slik at det er klart for avgang seint i kveld når han kommer tilbake fra filmpremiere i Oslo.

Idet han organiserer seg, forteller han om hvordan «Tyngde» kom i stand, i første omgang som teaterstykke. Da ektemannen døde i 2012, etterlot han seg 13 tjukke dagbøker. Strømdahl har ennå ikke lest dem selv. Men han ga dem videre til venn og forfatter Demian Vitanza, som kom tilbake med et manus.

Først var skuespilleren skeptisk. Han var redd for at Vidar kom på utstilling, at det skulle bli sosialpornografi. Men da de kom fram til at Strømdahl skulle formidle historien som Vidars stemme, fungerte det. Skuespilleren innså at han kunne si noe allmenngyldig om smerten ved å leve med en som er kronisk syk.

– Det kan komme et øyeblikk hvor du forakter personen du er glad i, fordi du ikke klarer å skille vedkommende fra sykdommen. Det skjedde hos meg også, med stor skam, selvfølgelig, sier Strømdahl.

Han beskriver det som skjedde, som en slags utroskap. Sykdommen ble en tredjeperson som stjal energi fra relasjonen deres.

– Vi glemte stort sett sykdommen hver dag, i biter av dagen, men så kom den inn og forstyrret for en plan vi hadde lagt, fordi han ikke klarte å gå ut. Han tilbød meg flere ganger at vi skulle flytte hver for oss, så jeg kunne leve et liv uten ham og sykdommen.

– Hva gjorde at du ikke dro?

– Kjærlighet, heter det vel, kanskje. Tanken på det gikk ikke an å tenke. Det ble sånn helt til han døde i armene mine, sier han.

«Tyngde» ble først satt opp som teaterstykke i 2019. Strømdahl forteller at han undersøker både Vidar og seg selv på ny hver gang han framfører teksten.

– Jeg står der og er fremdeles levende og til dels lykkelig. Jeg har et veldig fint liv, men tar med meg forferdelige, utenkelige opplevelser og sier: «That was the reality, here I am», sier han og klemmer igjen lokket til bagasjerommet på flyet.

– Still going strong, faktisk.

Vi må foreta et sceneskifte. Det blir flere av dem denne dagen, for Strømdahl er midt i en prøveinnspurt. På Teater Innlandet er han instruktør for et stykke der Esben Esther Pirelli Benestad spiller Jesus som transkvinne. Snart skal redaktøren og en journalist i den kristne avisa Dagen dukke opp på den første publikumsgjennomgangen for å se hva de har stelt i stand.

Det skal også vise seg, ifølge nevnte avis, at en gruppe kristne går en bønnevandring gjennom Hamar i dag for å stoppe teaterstykket.

Men før vi kommer oss på prøver, må Strømdahl rydde i bilen. Her ligger det truger, bensinkanner og vinterdekk i skjønn forening.

– Sånn ser det nesten ut i livet mitt òg, bemerker han muntert.

Skuespilleren så «Evangeliet etter Jesus, himmelens dronning» av Jo Clifford i Edinburgh i Skottland for noen år siden. Når det nå skal settes opp i Domkirkeruinene på Hamar, mener han det er på helt rett tidspunkt. Debatten om trans er en av de viktigste moralske kampene i vår tid, fastslår han.

– Hvem er det som hates mest i dette samfunnet? Transkjønnede er under et jævla press. Det er så mange sinte folk i verden, som er misfornøyde med covid, bensinpriser og seg selv, og så finner de noen å lekke misnøyen sin mot, sier han.

Han kjenner godt igjen mekanismen i å forsøke å lempe sin egen ulykke over på andre:

– Jeg gjør det jo sjøl, men jeg håndterer det bedre og bedre. Det var helt irrasjonelt at jeg tidvis skulle forakte Vidar på grunn av sykdommen hans. Men jeg ser at når utilfredsheten ellers i mitt liv var høy, var det veldig lett å gå til angrep eller mislike at jeg var sammen med en som var så syk. Da måtte jeg gå i meg selv og tenke: Er det min egen barndom? Er det skilsmissen til mine foreldre, fragåttheten? Er det dét som dukker opp her? Og svaret er ja.

Mora hans forlot mannen sin da Strømdahl var seks år. De hadde bodd på 25 kvadratmeter i arbeiderklassestrøket Grünerløkka i Oslo. Hjemmet var preget av mangelen på ømhet mellom mora og faren, forteller han:

– Så det var harde kår, må vite.

Da foreldrene skilte seg, fikk sønnen velge om han ville fortsette å bo i samme bygård hos onkelen eller hos mormora si på Torshov.

Valget falt på mormor, for hun lagde så god fløyelsgrøt. Mora dro til sjøs for å jobbe om lugarpike og ble borte i ni år med turer hjem innimellom. Hun døde for to år siden. Mor og sønn snakket mye om valget hun tok.

INSTRUKS: Terje Strømdahl er for tida instruktør for en forestilling i domkirkeruinene på Hamar med Esben Esther Pirelli Benestad i rolla som Jesus som transkvinne. Anniken C. Mohr

– Hun var forfulgt av dårlig samvittighet, men jeg berømmet henne for at hun i 1958 valgte sin egen vei. Vi er ganske like der. Jeg kjenner igjen eventyrtrangen hennes, tanken om at det er mer der ute, at jeg kan brukes til noe annet, at jeg vil møte folk. Jeg sa til henne at hvis dere hadde holdt sammen under de omstendighetene som var den gangen, er det ikke sikkert jeg ville vært i live i dag.

Han beskriver faren som et elskelig menneske. Samtidig led han under å bli påtvunget datidas mannsrolle som en tilbakeholden alfahann, mener Strømdahl. Han ville ha sønnen sin hos seg, men var nødt til å jobbe.

– Den fragåttheten har fulgt meg som den følger alle mennesker. Det er selvfølgelig et slags traume. Men jeg får i hvert fall betalt for å by på traumer.

På 1990-tallet var Terje Strømdahls karriere i ferd med å skyte fart. Han hadde vært programleder i «Portveien 2», han vant Kritikerprisen og fikk fast stilling på Nationaltheatret. Men i stedet for å vie seg til jobben, tok Strømdahl flere friår og lange pauser fra skuespilleryrket. Tida tilbrakte han med kjærester.

– Det virker som om du veldig bevisst har valgt kjærlighet over jobb?

– Ja.

– Hvorfor har det vært sånn?

Strømdahl ler og sier at han ikke helt skjønner kjærlighetsbegrepet.

– Jeg vet ikke hva det er, men ømhet vet jeg hva er. Det fysiske. Ta på. Bli sett på. Holde en hånd. Kysse en nakke. Holde rundt hverandre. Pulinga er gøy det og, men ja, jeg har søkt ømhet. Det har vært det viktigste, sier han.

I fire intense år jobbet han på Nationaltheatrets eksperimentelle scene på Torshov, hvor skuespillerne selv bestemte repertoaret. Han fikk brukt sitt eget liv på scenen, fortalt viktige historier og gitt publikum trøst. Livet besto av teater og one night stands. Det føltes ikke nok. Han sa opp jobben, fikk seg kjærester og møtte til slutt Vidar.

«Han tilbød meg flere ganger at vi skulle flytte hver for oss, så jeg kunne leve et liv uten ham og sykdommen»TERJE STRØMDAHL

Etter å ha giftet seg i 1996, kjøpte de hus i Portugal. Der var de sammen døgnet rundt i lange perioder. Dagene kunne forløpe som dette: Vidar jobbet i hagen, mens Terje bygde verksted bak huset. Han lærte seg å smi, han snekret, reparerte motorsykkel, gravde en dam på 15 ganger 3 meter – «sånne gutteting».

Like før sola gikk ned, kom Vidar inn i verkstedet med to Bloody Mary. Så satt de der hele kvelden, pratet, var stille og holdt hverandre i hendene.

– Esben Esther, hva er det du driver med nå?

Strømdahls stemme ljomer under glasstaket over Domkirkeruinene. Han er i ferd med å gå nøye gjennom hvordan Benestad og musiker Ingrid Frivold skal ta imot applaus, men Jesus ser ut til å neie litt lenger enn planlagt. Instruktøren husjer dem bak scenen med et vennlig «Fuck off!».

Man kan ikke beskylde Terje Strømdahl for å være ensporet i sine karrierevalg. De siste åra har han gått viralt som homofil julenisse i en Posten-reklame, han har spilt i musikkvideo og lest lydbøker. Denne høsten kan vi se ham som Tom Hagen i en serie om Lørenskog-saken, i tillegg til roller i filmen «Syk pike» og tv-serien «Hodejegerne».

At han endte opp her, er reint tilfeldig. Egentlig skulle han bli spesialpedagog, men som 21-åring ble han dratt med i en teaterforestilling på Bondeungdomslaget i Oslo. Der oppfordret en instruktør ham til å søke teaterskolen.

I 1993 ble Strømdahl en av de første kulturpersonlighetene i Norge som sto fram som homofil. Av strategiske årsaker skjedde det etter tida som elskelig barne-tv-onkel på NRK.

– Jeg ville la folk bli kjent med meg som en ordinær, aksepterbar fyr og vise at sånne som meg også kan være homo, sier han.

Strømdahl blir ekstremt modig hvis noen fikler med identiteten hans, fortalte han Morgenbladet etter skytingen utenfor London pub i juni. Dagen etter tok han med seg et pride-flagg og deltok i det uoffisielle toget som ble arrangert i Oslo da politiet avlyste paraden.

– Jeg vet hvor stor kraft som ligger i å ha akseptert identiteten sin og være den man er. Jeg vet hvor stolt og sterk det gjør meg, og hvor ustolt og svak man blir i motsatt fall. Derfor er jeg ikke redd for å være tydelig på vegne av andre som ikke har den styrken.

«Jeg ser at når utilfredsheten ellers i mitt liv var høy, var det veldig lett å gå til angrep»

Strømdahl begynte først å leve som homofil i 30-åra. Han beskriver det som en sein pubertet, hvor han «tok for seg av alt som kunne krype og gå».

– Det har vært en enorm, dyp glede siden da. Dette veit dere jo veldig godt, sier han og humrer.

– Hvis dere har kjærester, eller har hatt kjærester, veit dere hva det betyr å ha et menneske hos seg og tenke at det er her jeg hører hjemme, emosjonelt og seksuelt.

De siste årene av hans liv tok Vidars fysiske smerter mer og mer overhånd. De var i huset i Portugal da han brått fikk problemer med å puste. Det viste seg å være dobbeltsidig blodpropp i lungene, og han døde i stua. Da han innså at mannen var borte, kom det ikke noe stort sammenbrudd, forteller Strømdahl.

– I etterkant har jeg tenkt at jeg skulle reagert helt annerledes, men jeg hadde ikke tilgang til det. Sorgen, nakenheten og forlattheten har kommet i porsjoner seinere. Jeg er bekvem med det.

Han sier at det finnes noe dempende ved sorgen: Ektemannen ville ikke ha ønsket å bli reddet – noe som også framgår i filmen. Vidar ville ha likt at «Tyngde» har vært viktig for mange mennesker, mener Strømdahl.

Han tror også at han ville ledd godt av skuespillerens motstand mot enkelte av replikkene. På et tidspunkt sier rollefiguren hans at Terje gjør seg morsom på mannens bekostning. Da han leste dette første gang, protesterte han til manusforfatteren.

– «Dette kan jeg ikke si, det er ikke sånn», sa jeg. Men det sto i dagboka hans. Da måtte jeg akseptere det.

– Har du bebreidet deg selv for det?

– Ja, men ikke lenge, for det var sant. Det er vondt å tenke på, men det kan rettes på. Og summen med Vidar er at det siste han sa oppi alt var «Jeg elsker deg».

«Pulinga er gøy det og, men ja, jeg har søkt ømhet. Det har vært det viktigste»

Han tar seg i det:

– Det var dessverre ikke det siste, sier han og humrer.

– Han sa «jeg elsker deg», og så sa han: «Ta vare på katten». Nono het den, han reiste etter i fjor.

Terje Strømdahl er ikke død. Tvert imot har han planer om å leve mye lenger. Mot slutten av filmen står han på rullebanen i skogholtet utenfor hytta. Han ser inn i kameraet og sier at han håper at ektemannen blir fri, mens kameraet panorerer langs en tåkete furuskog:

«Jeg håper virkelig det blir sånn, at han er en fri mann, at han dere har foran dere nå, er en fri mann. Friske, grønne blader på en gammel eik.»

– Er du fri?

Ja. Jeg er fri til å møte et menneske jeg kan elske og leve med. Det får jeg til.

Han sier at han nå har kapasitet til å være en bedre partner. Hans framtidige kjæreste skal ikke få seg noen overraskelser.

– Sånn sett kan jeg oppleves som en naiv fyr. Han skal få vite alt om hvem jeg er, har vært og har potensial til å bli. Jeg vil at den jeg skal innlede et kjærlighetsforhold til, skal vare resten av livet. Når jeg er dau, og vedkommende skal holde en tale over meg, skal det bare stå pene ting der.

Jeg vet hvor stor kraft som ligger i å ha akseptert identiteten sin og være den man er.

Summen med Vidar er at det siste han sa oppi alt var «Jeg elsker deg»