Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Hvor går grensa for kunstnerisk frihet? Documenta 15 har fått Tysklands politiske ledelse til å gripe inn:

Teppefall i Kassel

SENSUR: Et verk av den indonesiske kunstnergruppa Taring Padi ble dekket til bare to dager etter åpningen av årets Documenta i Kassel. Seinere ble det fjernet helt. FOTO: SWEN PFÖRTNER, DPA/NTB

Kunstverk er fjernet, direktøren har gått av, ministeren truer med støttekutt. Hva gikk egentlig galt under årets Documenta?

I 1955 fikk kunstner og kurator Arnold Bode et stort oppdrag. I den lille innlandsbyen Kassel i Tyskland skulle han skape den første utgaven av kunstmønstringen Documenta, som skulle vise kunsten nazistene hadde fordømt som «entartete kunst» («degenerert kunst», red.anm.).

Med verdens fremste moderne kunstnere på plakaten skulle 100-dagersutstillingen løfte Tysklands kunst- og kulturliv ut av nazismens bekmørke skygger.

Bode lyktes: I løpet av sommeren kom 130.000 mennesker til Kassel for å se utstillingene, og det ble bestemt at Documenta skulle gjenoppstå hvert femte år.

To dager inn i Documentas 15. utgave, nesten 70 år seinere, har direktør Sabine Schormann gått av etter antisemittisme-anklager.

Hvordan kunne det som begynte som et antinazistisk prosjekt, ende her?

Gris med Mossad-hjelm

– Documenta er den mest prestisjefylte utstillingen i Tyskland. Alt som skjer der, blir veldig viktig, sier Syn og Segn-redaktør og historiker Astrid Sverresdotter Dypvik.

Hun har skrevet flere bøker om tysk etterkrigshistorie.

– Den andre grunnen til at dette er blitt så stort, er at antisemittisme er ekstremt politisert i Tyskland, sier hun.

Da Documenta 15 åpnet 18. juni, kunne publikum se verk av mer enn 1500 kunstnere. På torget i Kassel hadde den indonesiske kunstnergruppa Taring Padi spent opp et banner på nesten 100 kvadratmeter spekket med ulike figurer og karikaturer – midt iblant dem en gris med «Mossad» skrevet på hjelmen og en mann med sidekrøller, hoggtenner og blodskutte øyne. På hatten hans sto det «SS» – det nazistiske Schutzstaffels insignier.

Det tok to dager før karikaturene fikk oppmerksomhet. Konfrontert med saken forklarte direktøren at ledelsen ikke var klar over figurene, til tross for at verket er fra 2002.

– I Tyskland har man en annen forståelse av antisemittisme enn i Norge. Noen av eksemplene, som grisen med Mossad-hjelmen, er det lett å forstå at er antisemittisk – også for nordmenn. Men det er siden kommet opp flere saker og mange flere verk som blir beskyldt for å være antisemittiske og for å bagatellisere holocaust, sier Dypvik.

I dagene etter avdukingen av verket haglet kritikken. Israels ambassade i Berlin hevdet at Documenta «fremmer propaganda i Goebbels-stil». De største avisene krevde direktørens avgang, framtredende kunstnere trakk seg i protest, og Freie Demokratische Partei foreslo å stenge utstillingen.

– Det er et liberalt parti, som partiet Venstre i Norge, med urbane, liberale velgere, og de har vært veldig tydelige i saker om antisemittisme tidligere. Nå krever de altså politisk kontroll og gjennomgang av innholdet i en kunstutstilling. Prinsipielt er det et veldig radikalt krav, sier Dypvik.

– Prinsippene kolliderer

Det er langt fra den eneste reaksjonen som er kommet fra politisk hold. Kort tid etter at anklagene mot «People’s Justice» begynte å renne inn i slutten av juni, kom det en Twitter-melding fra den tyske kulturens øverste sjef.

«Fra mitt perspektiv er dette antisemittiske bilder,» skrev kulturminister Claudia Roth. «Kunstnerisk frihet når sin yttergrense her.»

Et par timer etter Roths Twitter-melding hadde Documenta dekket til verket, og snart var det fjernet. Samtidig erklærte forbundskansler Olaf Scholz at han avlyste sitt Documenta-besøk.

Siden har kulturminister Roth truet med å fjerne støtta til Documenta og varslet at utstillingen, som i stor grad er statlig finansiert, framover vil stå under tettere kontroll av myndighetene.

Dette er stikk i strid med den tyske kulturpolitiske linja, mener Astrid Dypvik.

– Det tredje som gjør dette til en så viktig sak, er at man i Tyskland i enda større grad har en forståelse av at staten ikke skal drive politisk sensur av kunst, av historiske grunner. Derfor har man hatt et prinsipp om at man ikke skal ha så sterk kulturpolitikk. Nå kolliderer prinsippene, sier Dypvik.

Klar tale fra jødisk forening

Likevel er det få som har ytret kritikk mot den tyske kulturministerens innblanding.

– De fleste er enormt opprørt over at staten har finansiert en utstilling med antisemittisk innhold. På et seinere tidspunkt tror jeg diskusjonen vil snu, at man også vil snakke om ytringsfrihet. Men nå, selv etter ganske lang tid, blåser fortsatt vinden kraftig i den retningen, sier Dypvik.

Nå har fellesorganisasjonen for det jødiske samfunn i Tyskland uttalt seg.

– Når den organisasjonen sier at dette er grov antisemittisme, betyr det mye. Det er en tung aktør, sier Dypvik.

I Tyskland blir kulturell og økonomisk boikott av Israel av mange likestilt med antisemittisme.

– Dette er helt spesielt for det tyske samfunnet. Det handler om det historiske oppgjøret, at man legger seg etter en israelsk forståelse av hva antisemittisme er.

En av grunnene til at det har tatt så fyr som det har, er framveksten av høyreekstreme miljøer i Tyskland.

– Den tyske etterretningstjenesten mener at det er den største trusselen mot demokratiet. Midt under korona satte myndighetene av en milliard euro til kamp mot ytre høyre. Det sier noe om hvor viktig dette er i Tyskland.

– Det finnes en grense

REFS: Både kulturminister Claudia Roth og president Frank-Walter Steinmeier har uttalt seg i skarpe ordelag om Documenta. 18. juni deltok de på åpningen av kunstmønstringen sammen med den nå avgåtte direktøren, Sabine Schormann (til høyre). © FOTO: UWE ZUCCHI, DPA/NTB

Da Sabine Schormann 16. juli bøyde av for presset og gikk av som direktør, var det ikke bare den siste månedens hendelser som hadde tæret på tilliten.

Ruangrupa, den indonesiske kunstnergruppa som har kuratert årets utstilling, fikk allerede i vinter kritikk for å ha invitert kunstnergrupper som har uttrykt støtte til Israel-boikottkampanjen BDS.

En av dem var det palestinske kunstnerkollektivet The Question of Funding, som undersøker hvordan palestinske kunstnere finansierer sitt virke.

I 2019 ble BDS – som i Norge har alle LO-forbundene i ryggen – erklært antisemittisk av det tyske parlamentet.

Da den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier åpnet utstillingen 18. juni, sa han at han hadde vært i tvil om han i det hele tatt ville være til stede. «Kritikk av israelsk politikk er tillatt. Men en grense krysses når kritikk av Israel baner vei for å sette spørsmålstegn ved dets eksistens», sa han. Steinmeier kommenterte også at det tilsynelatende ikke deltok noen jødiske kunstnere.

Jan Brockmann, tidligere direktør ved Museet for samtidskunst i Oslo og professor i estetikk, er født i Tyskland og kjenner det tyske kunstmiljøet godt.

– Det er en annen klangbunn i Tyskland for ting som berører kampen mot rasisme og antisemittisme. Der blir slike ting mye sterkere på grunn av historien, sier han.

Reaksjonene, bemerker han, kom ikke først og fremst fra innsida av kunstlivet.

– De kom fra noen som ikke har kunsten som sine primære briller, men som ser saken fra politiske og sosialpolitiske blikk, sier Brockmann.

– Kunsten skal ikke bli et underbruk av politikken, det ville være forferdelig. Men det finnes en grense for kunstens suverenitet. Til tross for det vi kaller autonomi, er det alltid en restkjerne av et etisk element i kunsten som ikke må røres ved, sier Brockmann.

Varig rystelse

Både direktøren, kuratorgruppa Ruangrupa og kunstnergruppa som laget verket «People’s Justice» i 2002, har beklaget. Kunstnerne har forklart at deres intensjon overhodet ikke var å støte eller påføre noen smerte og frykt.

Brockmann har ikke selv sett utstillingen eller verket som fikk det hele til å eksplodere.

– Men jeg går ut fra at det også i Norge ville blitt sterke reaksjoner på et slikt verk. Her hadde man åpenbart gått for langt. Men det ville nok ikke tatt fyr på samme måte. Det henger naturligvis sammen med tysk historie. Jeg har hørt at en av de få som har direkte telefonkontakt med den tyske kansleren, er Israel. Det understreker den helt spesielle posisjonen Israel har i tysk selvforståelse, tysk politisk tenkning, tysk kultur, sier Brockmann.

I år hadde Documenta bevisst gått inn for å velge blikk utenfra vårt vestligdominerte kunstliv, påpeker han.

«Jeg går ut fra at det også i Norge ville blitt sterke reaksjoner på et slikt verk»

JAN BROCKMANN, TIDLIGERE DIREKTØR VED MUSEET FOR SAMTIDSKUNST

– Man har antakeligvis undervurdert hva det kunne medføre, sier Brockmann.

Han tror dette er blitt en varig rystelse for Documenta.

– Det må ikke glemmes. Man må i hvert fall håpe at de har lært. Debatten det har utløst, er vesentlig, sier han.

– Går for langt

Nå har Documenta fått ny midlertidig direktør, Alexander Farenholtz, og en ekstern gransking, ledet av en freds- og konfliktforsker, er satt i gang. Likevel er det få tegn til at konfliktene er i ferd med å kjølne.

For fire uker siden oppdaget en besøkende karikerte avbildninger av jøder i en pamflett fra 1980-tallet, som var del av et verk om algeriske kvinners frihetskamp. Tegningene ble midlertidig fjernet, men plassert tilbake i utstillingen i forrige uke etter at tegningene ble funnet å ikke ha «kriminell relevans».

Men at tegningene midlertidig ble tatt ut av utstillingen, har på den andre siden ført til et opprop mot ledelsen fra flere av kunstnerne.

– Denne utgaven av Documenta skulle gi oss et annet blikk enn det vestlige. Det har den gjort, men det treffer skeivt, sier Tone Hansen, påtroppende direktør ved Munchmuseet.

Hun skal snart reise til Kassel for selv å se utstillingen.

– Det er en viktig utstilling, som viser en dreiing i kunstverden. Nå har de valgt å la et kunstnerkollektiv kuratere utstillingen, som igjen inviterer andre kollektiv. Det skaper et mylder av en struktur, som bryter med den singulære kunstnerstrukturen som kunstfeltet i stort avhenger av, sier Hansen.

Hansen er tydelig på at det var riktig å fjerne «People’s Power» fra årets utstilling.

– Men derfra å si at vi fra nå av skal ha tettere politisk styring, er drøyt.

– Hadde denne utstillingen skapt samme reaksjoner i Norge?

– Med det verket, ja.

Petter Snare, direktør for Kode i Bergen, er enig: Verket som ble fjernet, ville ha blitt opplevd som problematisk i Norge også.

«Jeg tror Tyskland er det siste stedet i verden man ville finne på å sensurere kunst»

LARS Ø RAMBERG, KUNSTNER

– Det fikk en utrolig sentral plassering midt på torget. Hadde man sett nøye på det, hadde det ikke blitt akseptert i et norsk museum heller. Men skal vi tro pressemeldingen Documenta sendte ut etter at de fjernet verket, hadde de rett og slett ikke registrert figurene, sier han.

Han er i tvil om hva han mener om den politiske innblandingen.

– Det har alltid vært mye politikk rundt Documenta, forrige gang fordi halve utstillingen var lagt til Aten. Skulle den tyske staten finansiere det? Men debattene fratar ikke Documentas posisjon som Tysklands, og kanskje verdens, viktigste utstilling, sier Snare.

Kunstnerisk frihet har en grense, og den går et sted før åpenbart rasistisk og antisemittisk kunst, mener han.

– Men å true med å frata en så internasjonalt viktig institusjon som Documenta finansiering, det er å gå for langt.

Det røde flagget

Bildekunstner Lars Ø Ramberg har bodd og virket i Berlin i mer enn tjue år.

– Documenta ble etablert med en sterk motivasjon til å definere Tyskland som et fritt, åpent og demokratisk og ikke minst ikke-nazistisk prosjekt. Det skulle være et demokratibevis og rette opp inntrykket fra Nazi-Tyskland, hvor kunstnere ble fengslet dersom de utøvet «Entartete Kunst».

Nå mener Ramberg at vi må ha minst to tanker i hodet: Verket som er blitt sensurert og fjernet, kan forstås som antisemittisk og derfor emosjonelt upassende. Men det er samtidig svært problematisk at kulturministeren har grepet inn.

– Uten å forsvarer det aktuelle kunstverket – Documenta skal prinsipielt være en arena for den mest frie kunsten i verden. Denne kunstmønstringens identitet er å nettopp å ta pulsen på tidsånden og løfte fram den frie, suverene kunsten, helt uavhengig av institusjonelle smaksregimer eller markedskreftene.

Det er langt fra første gang en kunstutstilling beskyldes for antisemittisme.

– Antisemittisme er det røde flagget i tysk kunstliv og debatt. Det forstår jeg godt. Tyskland er veldig opptatt av ikke å fire på dyrekjøpte prinsipper om lojalitet overfor den jødiske befolkningen.

For noen år siden deltok han selv på en stor utstilling i Kunstpalais i Bayern med kunstverket «Big Prison». Det tar opp historien om Mordechai Vanunu, atomfysikeren som satt 18 år isolert i enecelle i Israel fordi han avslørte Israels atomvåpenprogram. Verket kan for tida sees på Bomuldsfabriken i Arendal.

– «Big Prison» hadde ingen antisemittiske utsagn, men en klar politisk kritikk av staten Israel for brudd på menneskerettighetene. Det var likevel nok til at jeg møtte motstand. Tyskland føler seg forpliktet til å være Israel-vennlig. Da Günter Grass også sympatiserte med Vanunu, møtte har voldsom kritikk på hjemmebane.

Ramberg er ikke bekymret for at den tyske regjeringen vil begynne å sensurere Documenta.

– Det tyske kunstlivet er generelt veldig liberalt. Jeg tror Tyskland er det siste stedet i verden man ville finne på å sensurere kunst.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production