Arven etter tsarveldet, Sovjetunionens stormannsgalskap, veletablerte grunnleggermyter og religion – til og med den klassiske litteraturen og språket: Forsøkene på forklaringer på den nye russiske imperialismen har vært mange.

Det er et vanskelig spørsmål, skriver den russiske filosofen Jelena Petrovskaja i en e-post til Klassekampen.

«Jeg prøvde å oppdage en indre logikk i denne bølgen av kolonialisme, spore den tilbake til det russiske imperiet eller noe slikt», skriver Petrovskaja.

«Nå er jeg tilbøyelig til å tro at det er et ganske nytt fenomen, som har mer, eller kanskje alt, å gjøre med internpolitikk.»

– Krigen må stoppes

Petrovskaja, som leder avdelingen for estetikk ved Institutt for filosofi – en del av Det russiske vitenskapsakademi – er blant de mange filosofene som har deltatt i kampanjen «Philosophers for Ukraine». Men til forskjell fra de fleste involverte gjør Petrovskaja det fra Moskva.

«I mitt spesifikke miljø, som er en gruppe likesinnede forskere jeg ikke vil definere institusjonelt, er sentimentet entydig: Denne uprovoserte aggressive krigen er uverdig og må stoppes», skriver Petrovskaja.

De fleste hun har jevnlig kontakt med, er enige, forteller hun. Men de er unntaket som bekrefter regelen: I Russland er krigsstøtta som kjent overveldende.

«Situasjonen er veldig urovekkende, særlig for dem i Russland som fordømmer krigen og innser at de er fratatt alle midler til å påvirke den politiske beslutningstakingen».

Et kortlevd demokrati

Akkurat hvor og når slo den nye formen for russisk kolonialisme rot?

Ifølge Petrovskaja mener flere analytikere at årene 1989 og 1990 var russernes «Maidan-opprør».

«Hvis man behandler perestrojka og den påfølgende perioden som en revolusjon, må man innrømme at den opplevelsen av demokrati vi har hatt i dette landet, var ganske kortlevd. Allerede valget i 1996, som brakte Boris Jeltsin til makta, var rigget. De sier de ble rigget i demokratiets interesse, altså for ikke å la kommunistene styre landet igjen, men det er en dårlig forklaring.»

Demokratiet rakk aldri å slå rot i Russland, mener hun.

Nå mener Petrovskaja at det autokratiske systemet har behov for krig for å kunne opprettholde seg selv.

«For øyeblikket har det tilsynelatende gått tom for alternativer, og krigen er den eneste effektive måten å overleve på», skriver hun.

Stalin ut, Lenin inn

«I en reaksjonær krig kan ikke den revolusjonære klassen unnlate å ønske nederlag for sin regjering», skrev Lenin i 1915.

Jelena Petrovskaja stiller seg bak slagordet.

«Selvfølgelig var omstendighetene ganske annerledes på den tida, og det Lenin hadde i tankene, var den ultimate seieren for proletariatets revolusjon. Likevel kalte han den imperialistiske krigen ‘urettferdig’», påpeker Petrovskaja.

Dessuten insisterte Lenin på å undertegne Brest-Litovsk-traktaten i 1918, hvor han ga avkall på Russlands krav på Polen, Belarus, Ukraina, Finland, Estland, Latvia og Litauen.

«Jeg er ingen politisk analytiker, men som innbygger i dette landet har jeg aldri følt meg truet av Nato»

— JELENA PETROVSKAJA, FILOSOF

«Jeg synes det er et antikolonialistisk trekk. Men det vil kreve mer tid og plass å bevise akkurat det. Uansett gir det mening å revurdere og revitalisere Lenins slagord i lys av den pågående russisk-ukrainske krigen, og særlig fra et russisk perspektiv», skriver hun.

Hva som ennå ikke har skjedd i Russland, men som må skje, ifølge Petrovskaja, er det hun kaller en «destalinisering» av den sovjetiske fortida.

«Ikke ulikt denazifiseringen som fant sted i Tyskland i kjølvannet av andre verdenskrig. I stedet blir ethvert spor etter Stalins utrenskninger slettet, og Sovjetunionens seier i den store patriotiske krigen blir sett på som en del av landets hellige, og dermed urørlige, historie.»

Men dette kan umulig skje nå og er en oppgave for framtida, mener Petrovskaja.

«I mellomtida bør vi gjøre alt vi kan for å framskynde slutten på den pågående krigen.»

Kollektivt ansvar

– Hvor ligger ansvaret for denne krigen?

«For å minnes Hannah Arendt: Som borgere i dette lander deler vi et kollektivt ansvar for tragedien som finner sted i Ukraina», skriver Petrovskaja.

Dette er imidlertid ikke et spørsmål om skyld, hevder hun. Skyldfølelse er psykologisk og forbigående, mens ansvar impliserer en solidaritet med ofrene.

«Men hvis vi snakker om hendelsene i reint politiske termer, ligger ansvaret ligger ansvaret hos den russiske regjeringen og, kanskje, hos de forretningskretsene i Vesten som den prøvde å bestikke og samtidig underlegge seg med gasskontrakter verdt milliarder av dollar.»

Argumentet om at Nato truer Russland, er en del av fortellingen som forsøker å legitimere krigen, mener Petrovskaja.

«Jeg er ingen politisk analytiker, men som innbygger i dette landet har jeg aldri følt meg truet av Nato. Det jeg vet om alliansen fra uavhengige militæreksperter, er at den faktisk har trappet ned sin aktivitet gjennom årene.»

Frykt og engstelse

Det ser ut til at krigen i Ukraina vil styrke Nato, påpeker Petrovskaja. Det strider selvfølgelig mot den offisielle russiske propagandaen, som hevder at den «spesielle militæroperasjonen» ble igangsatt nettopp for å hindre utvidelsen av Nato ved å holde alliansen på plass.

Petrovskaja tror tvert imot ikke Natos utvidelse har noen relevans i krigen som herjer.

«Natos utvidelse er et tegn på frykt og engstelse – og ikke omvendt. Vi bør være kritiske til den forverrede politiske situasjonen i Russland som har ført til denne krigen, og ikke til Natos tilstedeværelse i Europa.»

– Tariq Ali, som vi intervjuet tidligere i denne serien, sa at Nato-landene burde slutte å sende våpen til Ukraina og kreve et forhandlingsoppgjør. Hva synes du om dette forslaget?

«Jeg syns ikke det er opp til Tariq Ali å bestemme for ukrainerne hva de skal gjøre under de nåværende omstendighetene»

— JELENA PETROVSKAJA

«Jeg syns ikke det er opp til Tariq Ali, eller noen andre for den saks skyld, å bestemme for ukrainerne hva de skal gjøre under de nåværende omstendighetene», skriver Petrovskaja.

Nylig deltok hun i et nettmøte med ukrainske feminister, organisert av Judith Butler, Sabine Hark og Irina Zherebkina. Ifølge Petrovskaja var de ukrainske kvinnene samstemte i ønsket om flere våpen, slik at de kan vinne krigen. Snakk om pasifisme falt ikke i god jord.

«Den siste manifestasjonen av denne holdningen så vi i president Zelenskys flengende kritikk av ideen om å bytte fred mot territorium, uttrykt av Henry Kissinger ved World Economic Forum i Davos», skriver hun.

Totalt nederlag

På nettsida «Philosophers for Ukraine» skriver Petrovskaja: «Vi har ikke tid til å spekulere. Vår første prioritet er å stoppe denne krigen. Men vi må også forstå at kolonialismens rasende vrangforestillinger er tilbake, og de må stoppes med like stor besluttsomhet.»

«Det var og er ingen grunn til denne krigen overhodet. Jeg tror at for å få slutt på krigen, og for å forhindre eventuelle ytterligere aggresjonshandlinger, må Russland ydmykes politisk. Med andre ord, Russland må lide et nederlag. Jeg er enig med Timothy Snyder, den velkjente amerikanske eksperten på Sentral- og Øst-Europa, som insisterer på at ukrainere bør vinne i klassisk ‘Clausewitz-forstand’. Ellers, hevder han, fortsetter krigen i det uendelige.»