Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Nasjonalmuseets direktør slår tilbake mot kritikerneSynes gransking av Fredriksen-avtalen er «helt topp»

Søker ikke konsensus

KLASSIKER: Direktør Karin Hindsbo tror ikke Fredriksen-familiens kunstsamling stiger i verdi bare fordi den stilles ut sammen med for eksempel Edvard Munch. Her sitter hun i Nasjonalmuseets nye Munch-rom.

Karin Hindsbo mener debatten om Fredriksensamlingen er full av faktafeil.

På Vestbanen i Oslo ligger et stort og påkostet bygg som har fått mye oppmerksomhet den siste uka. Det nye Nasjonalmuseet – med et samlet areal på nærmere 55.000 kvadratmeter og en fasade som er drapert i oppdalsskifer – kunne sist lørdag åpne dørene for publikum.

Noen har kalt bygget et «smykkeskrin for våre kunstskatter», andre synes det minner mest om Storo kjøpesenter litt lenger nord i hovedstaden.

Den danske arkitektureksperten Karsten Ifversen skrev på sin side ut følgende attest: «Konservativt, kjølig og uforanderlig verner den om sitt indre. Er det her norsk kultur vil gå hen for å dø?»

– Du vet jo hvordan det er med de danskene, sier Karin Hindsbo med et smil mens hun viser vei gjennom de mektige gangene i det nye Nasjonalmuseet.

– I verdensklasse

Hindsbo er selv dansk, utdannet kunsthistoriker og har siden 2017 vært direktør ved Nasjonalmuseet.

– Det er et museum i verdensklasse, og jeg er utrolig stolt av det, sier Hindsbo og roser oppdalsskiferens spesielle beskaffenhet og tekstur.

Mens museumsdirektøren guider oss rundt i de mektige gangene, forteller hun om lyset, akustikken og hvordan bygget får kunstverkene det rommer, til «å tre fram».

Det vanskelig ikke å la seg imponere.

– Det er noen som elsker bygget, og det er noen som ikke liker det. Slik skal det være. Det viktigste for oss er at det først og fremst er et uovertruffent museum.

Selv om det nye Nasjonalmuseet har fått mye skryt i forbindelsen med åpningen, har det heller ikke skortet på kritiske utspill.

Ikke minst har det på ny vært mye oppmerksomhet rundt samarbeidsavtalen Nasjonalmuseet har inngått med rederarvingene Cecilie og Katrine Fredriksen, og som ble kjent i 2019.

700 kvadratmeter av det nye bygget er nemlig reservert kunstsamlingen til Fredriksen-familien – en samling Nasjonalmuseet skal bidra til å forvalte og bygge opp.

Ønsker å bli gransket

Klassekampen skrev i forrige uke om et kunstneropprop hvor underskriverne ber regjeringen, med kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) i spissen, om å gripe inn og gjennomføre en offentlig gransking av denne avtalen.

Tidligere denne uka fikk forslaget støtte fra partiene SV og Rødt.

Karin Hindsbo er fullt klar over at samarbeidet er en het potet i det norske kunstfeltet.

– Jeg er jo klar over at dette er en omdiskutert samarbeidsavtale, og det vil den sikkert være framover også. Men deler av kritikken kommer åpenbart fra personer som mener at offentlige institusjoner ikke skal samarbeide med private aktører, og det får vi ikke gjort så mye med.

Hindsbo peker på at Nasjonalmuseet gjennom flere år har fått tydelige politiske signaler om at de må øke egeninntjeningen.

– Det gjør også at vi må innlede den typen samarbeid med private samlere.

– Hvordan stiller du deg til en eventuell offentlig gransking av dette samarbeidet?

– Det synes jeg er helt topp. Vi har jo hele tida vært opptatt av åpenhet rundt samarbeidet, det er også grunnen til at vi valgte å legge ut avtalen i sin helhet – noe jeg ikke tror alle ville gjort. Og hvis det blir en gransking av avtalen, skal vi stille opp med alt som blir etterspurt av dokumentasjon.

På integriteten løs?

Flere mener derimot at Nasjonalmuseet nå har mistet sin integritet gjennom samarbeidet med den kjente rederfamilien. Enkelte mener det er Fredriksen som kommer best ut av avtalen – blant annet gjennom at Nasjonalmuseets fagmiljø bidrar til å bygge opp samlingen.

Anne Szefer-Karlsen, professor i kuratorpraksis, har blant annet uttalt at bare det å vise Fredriksen-samlingen i Nasjonalmuseet, vil bidra til å øke verdien på kunstverkene.

Det er en sannhet med store modifikasjoner, mener Hindsbo.

– Vi snakker her om kunstverk av kunstnere som allerede henger i kjente internasjonale museer, sier Hindsbo og nevner anerkjente institusjoner som Museum of Modern Art i New York og Tate Modern i London.

DYRT: Karin Hindsbo i Søylerommet, hvor verk fra Fredriksen-samlingen stilles ut. I bakgrunnen Lee Krasners «Night Birds» (1962).

– Jeg har vanskelig for å tro at verdien på et maleri av en kunstner som Georgia O’Keeffe øker i verdi bare fordi det blir vist på Nasjonalmuseet.

Hindsbo forteller videre at den mye omtalte kunstsamlingen heller ikke har fått noen «free ride» inn i landet.

– Det er Fredriksen-familien som betaler både for transporten og forsikringen av verkene, sier hun.

Avviser kunstvasking

Det finnes også kritiske røster som peker på at Fredriksen-familien har bygget opp sin formue på uetisk vis, og begrepet «kunstvasking» er blitt brukt for å beskrive den mye omtalte samarbeidsavtalen.

Hindsbo ønsker ikke å kommentere denne begrepslige nyvinningen, men understreker igjen at kritikerne bommer.

– Det er viktig at kritikken som blir rettet mot samarbeidet, er faktabasert. Det er for eksempel ikke riktig at Fredriksens mest lukrative partnerskap de siste årene har vært med Putins Russland.

– Har dere gjort egne undersøkelser som gir dere grunnlag for å fastslå det?

– Ut fra de opplysningene vi sitter på, er det ingenting som tilsier at pengene som er blitt brukt til kunstinnkjøp, kommer fra illegitim virksomhet.

– Har dere spurt familien direkte om hvor pengene kommer fra?

– Vi har selvfølgelig snakket med dem om den kritikken som er blitt rettet mot Fredriksens forretninger. Men vi snakker her om penger som kommer fra store børsnoterte selskaper. Det vil si selskaper som er underlagt strenge internasjonale regler.

KRITISERT: At det nye Nasjonalmuseet har fått mye kritikk etter åpningen, bekymrer ikke direktøren. – Det var som ventet.

Tidligere har blant andre Eirik Kydland, Nasjonalmuseets kommunikasjonsdirektør, uttalt til Klassekampen at museet «legger til grunn at pengene i The Fredriksen Family Art Company kommer fra legitim forretningsdrift».

– Burde dere ikke gjort større anstrengelser for å undersøke pengenes opphav?

– Som sagt finnes det ingen opplysninger om at ting ikke er på stell. Vi er heller ikke et profesjonelt revisjonsselskap, men må jo bare gå ut fra at børsnoterte selskaper følger de reglene som gjelder i finansmarkedet.

Bidrar mindre enn avtalt

Det viser seg også at Nasjonalmuseet ikke har bidratt med like mye faglig bistand som avtalen legger opp til.

Mandag uttalte samlingsdirektør Stina Högkvist til Klassekampen at museet «i praksis» ikke har bidratt med ekspertise i valgene av kunstverker til Fredriksen-samlingen – til tross for at avtalen nettopp skisserer et utstrakt samarbeid på dette området.

– Hva er det som har endret seg i samarbeidet, Hindsbo?

«Vi driver da ikke i konsensusbransjen her på museet»

KARIN HINDSBO, DIREKTØR FOR NASJONALMUSEET

– Det er nok ikke så mye som har endret seg. Avtalen som ble inngått i 2017, skulle først og fremst skissere et utgangspunkt for samarbeidet. Og så er det nødvendigvis ikke slik at samarbeidet foregår identisk med avtaletekstens formuleringer fem år etterpå.

– Hvordan foregår samarbeidet da?

– Vi har hele tida vært tydelige på hva slags type kunst vi vil ha inn i museet. Vi har vært tydelige på hvilke kunstverker vi ønsker å vise, og hvilke verker som kan tilføre noe til vår egen eksisterende samling, sier Hindsbo.

– På bakgrunn av dette har fagstaben vår utarbeidet en ønskeliste over kunstverker vi gjerne vil ha inn i museet og hvorfor vi ønsker akkurat disse. Det kan både være snakk om enkeltkunstnere og verk fra bestemte kunsthistoriske epoker.

– Rett og slett for dyrt

Nå viser Hindsbo oss inn i det mye omtalte Søylerommet hvor kunstsamlingen til Fredriksen-familien er lokalisert. Her kan publikum blant annet besiktige et maleri av Georgia O’Keeffe og det enorme og fargerike verket «Escalade Beyond Chromatic Lands» av kunstneren Sheila Hicks.

– Vi ville aldri fått tilgang til slike verk om det ikke var for samarbeidet med Fredriksen-familien. De er rett og slett for dyre.

– Kunne ikke Fredriksen-familien bare donert et visst antall millioner til Nasjonalmuseets innkjøpsbudsjett?

– Jeg tror du skal lete lenge etter noen som vil gi så store millionbeløp helt uten videre. Det kan også være at det på sikt blir en donasjon, men vi må jo starte et sted.

Det at Nasjonalmuseet har kunstverk på lån, er heller ikke en unormal ordning, påpeker Hindsbo.

– Vi har også en rekke andre kunstverk i vår samling som vi har lånt fra private samlere.

Mens vi tråler gjennom museet, passerer vi høydepunkter fra norsk kunsthistorie, antikke skulpturer som ikke har fått luftet seg i et utstillingsrom på en stund, vi passerer kongelig porselen, en aftenkjole av designeren Peter Dundas og en samling samuraisverd.

Kritikk var som ventet

Nasjonalmuseets samling inneholder med andre ord noe for enhver smak, og det er liten tvil om at museet har jobbet hardt for å favne et bredt publikum.

Det har også ført til en debatt i kulissene. Blant annet har seniorkurator Ellen Lerberg uttrykt bekymring for at den kunstfaglige staben skal komme i mindretall – på bekostning av ansatte innen marked, forretning og kommunikasjon.

Siden 2016 er kommunikasjonsavdelingen blitt utvidet fra én til seks medarbeidere.

– Det er ikke helt presist, for det var flere som arbeidet med kommunikasjon i 2016, men den gangen var vi organisert på en annen måte, sier Hindsbo.

Hun legger samtidig ikke skjul på at museet har oppbemannet kraftig blant ansatte som arbeider med publikumsrettet aktivitet.

– Det sier seg jo selv at vi trenger flere museumsverter, vakter og butikkmedarbeidere når vi har åpnet det nye og store museet. Samtidig har vi også ansatt flere kuratorer og folk som arbeider med konservering de siste årene.

«Vi må jo bare gå ut fra at børsnoterte selskaper følger de reglene som gjelder i finansmarkedet»

KARIN HINDSBO

– Så satsingen på å trekke publikum går ikke utover den kunstfaglige kompetansen ved museet?

– Formidling er jo en del av vårt samfunnsoppdrag, og våre formidlere er også kunstfaglig ansatte. Dette henger da også sammen. Det er vel ingen kuratorer som ønsker å bruke tid på å utvikle en kunstutstilling ingen får sett.

– Har all kritikken som har kommet i forbindelse med åpningen, tømt litt malurt i begeret?

– Nei, det var som ventet. Når man holder på med et så stort prosjekt som det nye Nasjonalmuseet, kan man ikke gjøre alle fornøyd. Så driver vi da heller ikke i konsensusbransjen her på museet.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production