«Mist noe hver dag», skriver den amerikanske poeten Elizabeth Bishop i et dikt Linn Ullmann kan ha lest. I forfatterskapet, som til nå består av sju romaner, skjer blant annet dette: én person mister en gaffel i gulvet, en annen mister en kaffekopp, en tredje mister en melkemugge, en fjerde mister en tøffel – hvem vet hvor. Tante Edel mister en tann, og Johan Sletten mister håret. Den gamle mister språket, og den lille et spann markjordbær i bekken, og de andre, de mister jobben og lysten på vin, de mister stedssansen, de mister pusten, besinnelsen, konsentrasjonen og hukommelsen, de mister håpet, og et barn, det som ikke er til å miste.

Av og til har det slått meg at Linn Ullmanns romaner er bygd opp rundt variasjoner av forsvinning. Noe er der. Og så er det ikke der lenger.

Det kan være mennesker som bare blir borte, som foreldrene til Aksel Grutt i «Når jeg er hos deg» (2001) som forsvinner i Trollheimen. Eller tenåringen Mille i «Det dyrebare» (2011) som blir drept, gravd ned i skogen og funnet to år senere, eller lille Syver i samme bok som drukner og forsvinner i tjernet. Eller, for å nevne det seneste eksempelet: John, som i «Jente, 1983» (2021) gikk på skole med hovedpersonen, og fra én dag til en annen ble borte. Og hvem er pappaen til Ragnar i «Et velsignet barn» (2005), gutten med «pipestilkbein og blodige knær»? Borte, han også.

Ikke rart Ullmann til slutt måtte skrive en roman om en kvinne som under almetrærne i Torshovparken oppdager at hun har forsvunnet for seg selv.

Lille måltrost

Det er ingen spøk å være menneske i Linn Ullmanns romaner. At en man er glad i, blir borte, og at man selv en dag skal bli borte, er vel dét av livets grunnvilkår det er vanskeligst å forsone seg med, kanskje fordi det dypest sett er uforståelig. Men forsvinningen er ikke uten frigjørende kraft i Ullmanns forfatterskap.

Mot slutten av «Et velsignet barn» får leseren vite at Erika, den eldste av tre søstre, eller halvsøstre – de har samme far – hadde glemt å kjøpe bursdagsgave til minstemann, Molly, så hun gir henne en rød fjellanorakk og kaller det en usynlighetskappe. «Er jeg usynlig nå? Er jeg usynlig nå?» hadde lykkelige Molly løpt rundt og ropt, i huset på en værhard øy. En øy som med sine flate sletter og steinstrender, krokete trær og illrøde valmuer, minner om Fårö, øyen i Östersjöen vi får høre om i «De urolige» (2015), der en jente er på besøk hos faren sin hver sommer.

Så gir det vel mening på mer enn én måte at det i en annen fortelling, i en annen roman – «Det dyrebare» – er en far som har glemt å ta med bursdagsgave til datteren, og som klipper opp ikke anorakken, men støvfrakken, og kaller den en usynlighetskappe. «Når du tar den på deg, kan ingen se deg», hadde han sagt, «men du kan se alle».

Usynlighetskappen inngår i barnelek, den har noe uskyldig ved seg, kanskje også noe mildt lattervekkende, for som voksen vet man jo at man knapt kan bli synligere enn om man står midt på gulvet med en illrød anorakk eller en gammel støvfrakk over seg. Men kappen er også et konkret uttrykk for det jeg oppfatter som et av hovedtemaene i forfatterskapet, nemlig hva man viser og ikke viser av seg selv, hvem man viser det til, og når man gjør det. Og selvfølgelig også: hva den enkelte ser og ikke ser av seg selv. Flere av Ullmanns personer har erfart beskyttelsen i det usynlige. Usynligheten er ikke bare et sted å betrakte andre fra når de tror seg usett, usynligheten lar dem få hvile i sitt eget, kanskje til og med erfare at de er noe eget.

Her kunne man begitt seg ut på et lengre filosofisk og psykologisk resonnement, men la meg bare antyde de avgjørende problemstillingene. Ingen blir seg selv alene, heller ikke i Ullmanns forfatterskap, men enkelte av karakterene bærer på en frykt for å miste seg selv i møte med andre. Denne frykten er naturligvis betinget av personlig historie, men det spørs om den ikke også rører ved noe mer allmennmenneskelig, et slags smertepunkt i vår kultur.

Usynlighetskappen, og variantene av den, gir en i hvert fall anledning til å tenke at det kanskje ikke først og fremst er ved å bli sett, eller ved å dele, åpne seg, ha en fortelling om livet tilgjengelig for alle, at man blir et jeg, slik vår kultur så gjerne lar oss tro. Kanskje er det omvendt. Kanskje er det i usynligheten og i anonymiteten at vi blir den vi er. Kanskje er det i selvforglemmelsen vi finner den største gleden.

I «Det dyrebare» sitter en mor hver kveld og synger «Lille måltrost» for gutten sin, det er favorittsangen hans, en sang de fleste sikkert husker fra sin egen barndom. Mang en barnestemme har spurt, gjerne haltende akkompagnert av en blokkfløyte, et triangel eller en xylofon: «Lille måltrost, lille måltrost, hvorfor er du så glad?». Svaret kan vi godt ta med oss i voksenlivet: «Jo, fordi jeg har rede som ingen vet av / Langt inni skogen den grønne».

Hjertespiseren

Slik kan man si det, slik vil jeg si det, men det hører med til historien at usynligheten også har noe uhyggelig ved seg i Ullmanns romaner, blant annet fordi den som mest trenger å bli usynlig, ikke alltid får være det. I «Et velsignet barn» kan leseren følge den røde anorakken over øya, over slettene og steinstrendene, usynlighetskappen til Molly, hun som er utenfor fare, mens et annet barn blir jaget ut av gjemmestedet sitt, tvunget ut i det synlige og overlatt til en grusom skjebne. Og måltrostens grønne skog, vil leseren av «Det dyrebare» vite, er også menneskenes mørkeste mørke.

Usynlighetskappen har i seg selv også noe dobbelt ved seg. Som den britiske psykoanalytikeren Donald Winnicott så vakkert sa det, om enn i en annen sammenheng: «Det er en glede å være gjemt, og en katastrofe ikke å bli funnet».

Jeg tror det er dette Ullmann sier noe om i sin andre roman, «Når jeg er hos deg», når hun innlemmer historien om uhyret Ammut. Det er en far som forteller sine to barn dette ikke fullt så barnevennlige eventyret. Uhyret Ammut bodde langt inni skogen, får vi høre, det var stort og sultent og måtte spise minst et barnehjerte om dagen for å klare seg, et hjerte som banket akkurat passe, ikke for mye og ikke for lite. Til dette fikk han hjelp fra den onde trollmannen Poppel som kastet usynlighetstrolldom over barna. Når barna ble usynlige, banket nemlig hjertet litt saktere, og etter tre uker var hjertet spiselig for uhyret. Foreldrene kunne ikke finne barna noen steder, de var jo usynlige. Barna prøvde fortvilet, og uten hell, å gi seg til kjenne for foreldrene. De strøk på dem, klatret på dem, koste med dem, men ble ikke gjenkjent – ikke engang registrert. Barna forstår at den eneste måten å gjenvinne foreldrenes kjærlighet på, er «å bli synlige igjen», som det står.

Noe av grunnen til at denne historien gjør så sterkt inntrykk, er at Ullmann får en til å se at den største skrekken for barna ikke er å bli spist, selv om det jo også er fælt, den verste skjebnen er å forbli usynlig. Og et av spørsmålene historien reiser, er hvem sitt ansvar det er å gjøre et menneske synlig. Er det den usynlige selv – eller er det den som ser?

Dette er et spørsmål så å si alle Ullmanns karakterer baler med. I «Jente, 1983» er den kvinnelige hovedpersonen av ulike grunner opptatt av en altertavle den finske forfatteren og kunstneren Tove Jansson malte sommeren 1953. Tavlen forestiller de ti jomfruer fra lignelsen i Matteusevangeliet. Kvinnen legger spesielt merke til jomfruen som sitter lett bøyd med hodet, og som, i lyset fra glorien, ser ut som hun kysser en person som egentlig ikke finnes i bildet, en som «enten holder på å forsvinne, eller er i ferd med å bli til». I «Jente, 1983» har dette synet en bestemt forhistorie – hun strever med å huske hvem hun selv var for mange år siden, i møte med en eldre mann hun heller ikke husker så mye av. Men for meg sier passasjen også noe mer overordnet om imaginasjonens plass i møtet mellom mennesker; ikke forstått som at det er opp til den enkelte å dikte fritt hvem andre mennesker er, men som at vi fra dag til dag så å si blir til i hverandres blikk. Og det er forestillingskraften som lar oss se det som er i en annen.

Folk. Og en hund

La oss dvele litt til ved altertavlen. En altertavle er et billedverk plassert bak alteret i en kirke. I «Jente, 1983» får man ikke akkurat inntrykk av at hovedpersonen er religiøs, men i likhet med andre av Ullmanns protagonister er hun åpen for at det finnes mer her i verden enn vi kan se og forstå, ja, for at det finnes en høyere himmel over tilværelsen enn hva vi erfarer i stor sorg, dyp fortvilelse. Og like mye: at det finnes noe man kan tro på og ha tillit til i en verden der alt kan forsvinne.

«Kanskje er det i selvforglemmelsen vi finner den største gleden.»

I flere av Ullmanns romaner har de viktige ordene religiøs gjenklang. I «Det dyrebare» dukker ordet «forbarme» opp. «Nåde» er tittelen på én bok, «Et velsignet barn» heter en annen. Noe av det jeg husker best fra «Det dyrebare», er en samtale mellom Jon og datteren Alma. Alma er ti år, og er blitt rammet av en «febril gudstro», som fortelleren formulerer det, og hun spør om ikke også moren og faren tror på Gud. Nei, svarer faren: «Jeg tror at vi tror på menneskene». Litt senere i boken tenker hovedpersonen Siri på den ikoniske sluttscenen i Woody Allens «Manhattan», der den unge, kloke Mariel Hemingway sier til sin eldre, ikke fullt så kloke ekskjæreste Woody Allen: «You got to learn to have some faith in people».

Er kanskje dét det dyrebare? Troen på folk. Midt i alt det mørke livet også kan være.

Mulig det, men det dyrebare, vet en leser av Linn Ullmanns bøker, er også troen på en hund, for når menneskene svikter, og verden går under, og hodet tar over med sitt endeløse tankespinn, da er det bare en hunds nærvær som kan redde deg. Og heldigvis for menneskene i Ullmanns bøker labber det hunder gjennom hele forfatterskapet, fra de første linjene i et Rilke-dikt som åpner debutromanen «Før du sovner» (1998), der det i nattemørket dukker opp en «fremmed hund». Og deretter? Jo, det er bastarden Hoffa, oppkalt etter fagforeningslederen Jimmy Hoffa, det er den albinohvite labradorvalpen Charley, det er den omplasserte hunden Glefs som – i likhet med enkelte av menneskene i Ullmanns romaner – mangler trafikkforståelse. Det er den sorte labradoren Leopold med det mismodige blikket, det er den værfølsomme dachsen og den store hunden Brando, etter Marlon Brando, som i «De urolige» legger seg forsiktig inntil hovedpersonens gravide mage – det hjelper mot kvalmen. Og det er, ikke minst, den navnløse hunden i «Jente, 1983», denne hunden som med sine lukter og lyder, sin pust, holder henne fast i noe som kan minne om hverdag.

«Dlatt dlatt dlatt», lyder det når hunden drikker, og dét, sier kvinnen, «er den vakreste lyden jeg vet».

Havstrømmene fra øst

Hva innebærer det at noe blir borte for oss? Det vil si, forsvinner det helt?

I «Et velsignet barn» får leseren flere ganger høre om steinstranda nedenfor huset. Her skyllet det inn alle mulige slags ting som folk hadde mistet eller kastet fra seg: kartonger, sjampoflasker og vrakgods. Det kom med havstrømmene fra øst, fra andre siden av jernteppet. Det som blir borte et sted, kan dukke opp et annet sted i dette forfatterskapet, der de levende snakker med døde, kanskje ikke som om de fortsatt var i live, men som om relasjonen fortsatt var omsluttet av de usynlige trådene som binder mennesker sammen.

Som Ullmann et sted har sitert den svenske poeten Gunnar Ekelöf på: «Men själva Ditt försvinnande är kvar».

«Faren min sa alltid at jeg måtte skrive ned ting, ellers kom jeg til å miste – glemme – det som var viktig», forteller kvinnen i «Jente, 1983».

Det er kanskje sånt det blir et forfatterskap av.