Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Movie star: Cathrine Krøger ble med sine venner til Istanbul, og forteller her om det forunderlige Elias Rukla-fenomenet i Tyrkia.

Å vandre gjennom murer

KommentarCathrine Krøger18. juni 2022

He looks like a movie star, blir det hvisket rundt oss. Vi er på hagefest i den italienske ambassaden i Istanbul, arrangert av Istanbuls internasjonale litteraturfestival. Arrangementet er påfallende likt Aschehougs velkjente hagefest. Nærmere tusen mennesker med unge hippe kjendiser og forfattere, eldre raddiser og forlagsfolk, mektige kulturfolk og muligens noen politikere. Og lange køer foran baren som skaper god og ganske høylytt stemning utover kvelden.

Tapt og funnet: I Linn Ullmanns romaner er den største skrekken å forbli usynlig.

Forsvinningsvariasjonene

EssayKaja Schjerven Mollerin18. juni 2022

USYNLIGHETSKAPPE: Forsvinningen er ikke uten frigjørende kraft i Ullmanns forfatterskap. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ Hanne Marie Lenth Solbø

«Mist noe hver dag», skriver den amerikanske poeten Elizabeth Bishop i et dikt Linn Ullmann kan ha lest. I forfatterskapet, som til nå består av sju romaner, skjer blant annet dette: én person mister en gaffel i gulvet, en annen mister en kaffekopp, en tredje mister en melkemugge, en fjerde mister en tøffel – hvem vet hvor. Tante Edel mister en tann, og Johan Sletten mister håret. Den gamle mister språket, og den lille et spann markjordbær i bekken, og de andre, de mister jobben og lysten på vin, de mister stedssansen, de mister pusten, besinnelsen, konsentrasjonen og hukommelsen, de mister håpet, og et barn, det som ikke er til å miste.

Vi skal prise Maria Navarro Skaranger for takketalen hun holdt.

Stemme savnet

KommentarKarin Haugen18. juni 2022

Utgaven min av John Steinbecks «Tortilla Flat» er en fillete, gammel sak. Romanen er et fantastisk portrett av et lokalsamfunn i Monterey, California, hvor paisanos lever sine rufsete liv – på norsk har den fått den talende tittelen «Dagdrivergjengen». Romanen hadde jeg lest før – men det dirrende forordet var nytt for meg. Dette er ikke en introduksjon, skriver Steinbeck, men en konklusjon: Hadde jeg kjent til mottakelsen, ville jeg aldri skrevet romanen. Han er rasende på sine romankarakterers vegne: «Da jeg skrev boka, slo det meg ikke at paisanos var pussige, rare, kuede. De er mennesker som jeg kjenner og liker.» Disse folkene, skriver han innbitt, har blitt mottatt med «vulgariteten til hertuginner som mores av og synes synd på bondestanden.» Det kaller han en litterær forslumming. «Historiene finnes i verden nå, og jeg kan ikke ta dem tilbake», står det, men han lover: Disse fine menneskene, med sin latter og godhet, sine ærlige lyster, skal jeg aldri mer utsette for de anstendiges vulgære mottakelse. Han skriver dette i 1937. Avskjeden med universet er ektefølt: Adiós, Monte.