Manndottera
Kristin Lavransdatter har lite å stilla opp mot naturbarnet i eventyret.
I 1972, eit halvt hundre åretter at Sigrid Undset fullførte «Kristin Lavransdatter» og like lenge før Vigdis Hjorth og dotter hennar skreiv bok saman om metoo-aspektet i denne namngjetne mellomalderromanen, datt eg ned i han som i ein brønn. Språket oppslukte meg. Eg fekk eit eksistensielt løft av ein fantasi om ei kristen fortid.
Ikkje søtt, ikkje surt, ikkje bittert – men salt. Solveig Aareskjold skriv om det ho sjølv vil i Klassekampen kvar laurdag.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent