Så langt kan ein ikkje seie at dei russiske sjamanane har hjelpt eigne soldatar i krigen.
— Andrej Kurkov i Dag og Tid
Mens jenter roper «you go girl!» og reposter fakta om kjønnsforskjeller i arbeidslivet ... tar gutta ordet på seminar, er listetopper og mansplainer alt de ikke kan noe om.
— Selma Turiddatter i Studvest
Våre milliarder bør sanksjoneres ut til verdens kjipeste land. 100 milliarder til Kina, mot at uigurene får leve fritt i eget land.
— Sigrid Bonde Tusvik i Dagsavisen
Når du kjem på at du lever i eit homofilt parforhold og dermed ikkje har ei kvinne heime som kan underkaste seg deg :(
— Jens Kihl på Twitter
Kona mi og eg lev i evig skjærseld der me kontinuerleg underkastar oss kvarandre. Ingenting vert gjort, ingen av oss kan ta ei einaste avgjerd. Rekningane straumar på. Me mister snart huset. Send hjelp.
— Mina Haugen på Twitter
Legar er heilage kyr, og pressa er deira nyttige idiotar.
— Eivind Sangolt i BT
Portrett
Salmar frå ein undergang
Lene Berg rekonstruerer minne frå då faren blei arrestert for drap på stemora. Men kva som faktisk skjedde den fatale natta i Paris på 1970-talet, får ho kanskje aldri svar på.
SÅ MANGE KJENSLER: Lene Berg er årets festspelkunstnar under Festspillene i Bergen med verket «Fra far». – Eg vil det skal vera litt usikkert kven han var, for det var det. Eg har lyst å spara det til kunsten, seier ho om faren. Anne Kari Hinna
Lene Berg er ni år og på overnatting hos ei veninne då ho får beskjed. Stemora Evelyne er funnen død i Paris og faren Arnljot er arrestert, mistenkt for drap.
Meldinga når norsk presse som slår opp dødsfallet og arrestasjonen før familien er varsla. Faren blir seinare dømd for vald med døden til følge, men nøyaktig kva som skjedde den fatale natta i Paris, er framleis uklart.
Førtisju år etter sit Lene Berg i arbeidsrommet i Bergen Kunsthall saman med produksjonsleiaren Ida, tilsynelatande avslappa og i rute til opninga av utstillinga «Fra far». Om nokre dagar kjem Dronning Sonja. Berg er festspelkunstnar ved Festspillene i Bergen.
Eit laken med broderte ord henta frå farens pasientjournalar ligg på golvet. Alkoholisme, labil, karismatisk, ekteskapskonflikt, står det. Over ei dør heng avskrifta av ein skulestil Berg skreiv då ho var tolv. «Skriv om eit menneske du er glad i», var oppgåva. Teksten er om stemora Evelyne, og snart skal han monterast i eit mørkt framsyningsrom i etasjen under.
Det er ikkje berre gamle brev, tekstar og fotografi som er henta fram att. Berg har jobba med gamle minne. Til hausten kjem romanen med same tittel som utstillinga.
Det fyrste minnet ho klarar å henta opp, er frå ho er to år. Ho står i ei leikegrind i leilegheita på Bøler i Oslo. Den åtte år eldre halvsystera, frå det fyrste ekteskapet til faren, kjem inn døra.
– Eg hugsar eg blei så utruleg glad. Dette er det fyrste minnet eg har. Det var før eg hadde eit språk, men eg hugsar det. Eg fekk noko som smakte godt. Eg hugsar veldig godt, men veldig selektivt. Og eg hugsar mykje uvesentleg, som fargen på kjøkenbordet.
– Kva farge var det, då?
– Gult, respatex. Men det kan ha vore hos dagmamma. Ho budde to etasjar lenger oppe, og hadde same leilegheit. Det er litt dette denne utstillinga handlar om. Minnet er faktisk og fiktivt. Me bygger dei heile tida saman.
Ho har sett fotografi av det som ser ut som ein lykkeleg småbarnsfamilie på slutten av 1960-talet. Det er tatt ved sjøen. Men at dei var ein familie på ferie saman, klarer ho ikkje henta fram eit einaste minne om. Det var bestemora som hadde tatt vare på fotografiet, og Berg fekk sjokk då ho såg det. Sjølv om bildet ligg der som eit handfast bevis, måtte ho spørja mora om dei verkeleg hadde vore ein slik mor-far-barn-familie. Ja, sa mora, hugsar du ikkje det?
Faren, som var ein kjent filmregissør og forfattar, og mora gjekk frå kvarandre då Berg var seks. Då hadde dei flytta vestover til ei stor leilegheit på Skillebekk, med store rom, låg standard og ein eksentrisk huseigar. Rommet hennar var gigantisk og alltid rotete. På eit kott hadde dei kostyme frå farens filmar og kjolar dei hadde fått frå ein ballettskule.
Rar, snål og skeptisk til menneske. Grublande og frykteleg sta, men også kvikk. Ho syntest mykje var gøy og kan ikkje hugsa at ho kjeda seg. Slik er minnet og forteljinga om ho som barn. Skilsmissa til foreldra tok ho fint, synest ho å hugsa.
– Dei syntest det var veldig trist. For meg var det ok, og kanskje blei eg betre kjent med faren min etterpå. Men kanskje var det mykje tristare enn eg hugsar det. Eg får litt inntrykk av det når mora mi fortel, seier ho.
Mora Mie Berg Simonsen er 80 år i år, og skal til Bergen på opninga av utstillinga. Ifølge dottera har ho grugledd seg. Lene Berg har vore spent på korleis familien skulle reagera på at ho gjekk inn i det sjølvbiografiske, men dei står bak ho, fortel ho. Både broren og systera medverkar i utstillinga på kvar sin måte.
– Korleis var forholdet ditt til far din?
– Det er vanskeleg å snakka om ein som eg har vore veldig nær og som eg har vore veldig sinna på. Det blir så mange kjensler. Når eg skal fortelja det, blir det lett klisje. Eg vil det skal vera litt usikkert kven han var, for det var det. Eg har lyst å spara det til kunsten.
– Kva med mor, korleis var ho?
– Ho lever, så det er endå vanskelegare å snakka om. Ho er med i boka og utstillinga, ho også. Ho er sjølvsagt veldig viktig. Ein ven av meg sa: Kanskje var det Arnljot som var Mies muse, ikkje Mie som var Arnljots muse.
Sjølv vaks faren Arnljot Berg opp før og under krigen i fattigslege kår åleine med mor si. Dei to flytta rundt frå plass til plass i Oslo, ifølge faren.
– Far fortalde bror min at dei budde på tjue plassar, men då eg snakka med ein barndomsven av han, hugsa han berre to. Det er litt typisk far. Alt for ei god historie. Eg har arva litt av det. Ein må ta litt i for å få det til å svinga.
Gjennom 1960-talet og ut på 1970-talet laga faren fem spelefilmar og fleire titals kort- og dokumentarfilmar. Han fekk fleire prisar. Han skreiv bøker og jobba i NRK. For mange er han nok likevel ukjent i dag.
– Det har plaga meg at eg ikkje heilt ser stordommen hans i verka. Han kjempa hardt og satsa høgt, men han levde i eit ganske innsnevra kunstnarisk klima. Eg trur ikkje han fann dei rette folka å jobba med, seier Berg.
Mora er sosiolog. Det var ein stor familie på morssida. Mora hadde fem søsken. Bestefaren jobba i forlag, men fekk ein sjeldan blodsjukdom og pensjonerte seg tidleg. Han gjorde yoga kvar morgon og var over middels opptatt av kosthald og helse. Mormora var fyrst husmor og jobba seinare i Sellevolds bokhandel i Nedre Slottsgate.
– Eg var nær besteforeldra mine, fortel Berg.
23 år gammal reiste Lene Berg til Sverige og studerte filmregi ved Dramatiska institutet i Stockholm. Då var det ei letting å dra vekk frå Noreg til eit miljø der ho ikkje var dottera til Arnljot Berg.
Ho har laga ei rekke filmar. Vegen inn i det sjølvbiografiske startar med den førre filmen hennar, dokumentaren «False Belief». Det er ein film om rasisme i det amerikanske rettssystemet. Filmen rekonstruerer kva som skjedde då den afroamerikanske kjærasten Berg hadde, blei dømd til fengsel.
– Det er rart at eg har opplevd dette to gongar. Det er to heilt ulike historier. Delano var uskuldig, faren min var skuldig. Men å vera nær nokon som sit i fengsel, er spesielt, og no har det skjedd meg to gongar. Du kan ikkje nå dei. Dei tilhøyrer ikkje seg sjølve. Dei er eigedommen til rettssystemet og fengselsvesenet.
I utstillinga og boka forsøker Berg å rekonstruera korleis det som lita var å oppleva arrestasjonen og fengslinga av faren. Samtalar ho hadde med mora, som gjekk opp att og opp att, er utgangspunktet for eit av lydverka i utstillinga.
– Eg hadde jo mange spørsmål. Dei har eg framleis. Var far vond? Det var han ikkje, men Evelyne er død. Så vanskeleg er det.
– Snakka du med han om dei vanskelege tinga i livet hans?
– Me gjorde det, men ein av grunnane til at eg gjer dette no, er at eg tenker me ikkje fekk levd det ut. Det er mitt behov for å fortsetta samtalen. Då han kom tilbake frå Paris, måtte han etablera livet sitt igjen, og eg var på veg inn i tenåra.
EIN ANNAN: Lene Berg lærte seg å handtera han fulle faren som kom fram om natta. – Målet mitt blei å passa på at bror min ikkje oppdaga at han var så ulykkeleg. For det var verre enn at han var full. Han var så lei seg. Anne Kari Hinna
– Har han heimsøkt deg?
– Ja, han har jo det. Ikkje i draumar, men i kjensler. Men no har eg påkalla han.
– Snakka du med far din om kva som skjedde den kvelden i Paris?
– Nei. Eg veit kvifor, men det er vanskeleg å forklara. I utstillinga så trykker me ei bok han skreiv som heiter «Fengsel», så også han skal få komma til orde. Men heller ikkje der skriv han heilt kva som skjedde. Det er eit spørsmål eg aldri kjem over. Kva skjedde den natta? Han skreiv at han ikkje hugsa, men eg skulle gjerne ha høyrt han seia det også.
– Du var aldri redd for han?
– Nei, aldri. Eg trur heller han var redd for meg. Evelynes død låg mellom oss. Det låg ei mogleg fordømming i lufta. Men han var veldig opptatt av barna sine. Han var både streng og sjenerøs.
447 dagar sat faren i fengsel i Frankrike utan dom. Lene og broren skreiv brev til han. Faren skreiv tilbake. Han fortalde om kvardagen og gav råd.
– Me skulle vera venleg med alle og ikkje ha forutinntatte meiningar om folk på grunn av bakgrunn, seier ho.
Faren blei etter den lange tida i varetekt dømd for vald med døden til følge. Då han kom ut frå fengselet, reiste han tilbake til Oslo. Lene Berg hugsar ikkje lenger det fyrste møtet etter ugjerninga.
– Det stod i dagboka hans at det fyrste han gjorde, var å ringa oss, men det hugsar eg ikkje. Mor og ein av psykiatrane hans reiste til Fornebu og køyrde han til psykiatrisk avdeling på Ullevål.
«Det er vanskeleg å vera innestengd i eigen kropp med dei minna ein har»
— LENE BERG
Vesle julaftan 1982 står det ei notis i VG. Arnljot Berg er etterlyst. Lene Berg går då på gymnaset.
– Kva kan du fortelja om denne perioden?
– Eg visste at han var død, men eg kunne ikkje innrømma det. Då blei det liksom eg som tok livet av han. Det høyrest metafysisk ut. Men han hadde forsvunne før, og då hadde eg ikkje hatt den same kjensla.
I boka som kjem ut til hausten, har ho skrive om denne episoden.
Saman med ei veninne gjekk Berg på dei brune pubane i Oslo og leitte etter faren. Dei hadde med seg eit fotografi av han.
– Det var der han gjekk då han gjekk på fylla. Då eg skreiv den teksten, tenkte eg også på kor annleis Oslo er blitt, seier ho.
– Møtte de nokre vener av han?
– Nei, men det er derfor ein går på slike pubar, trur eg. Det er ingen vener der.
Før jula ringde inn, hadde ho gitt opp.
– Eg hugsar at telefonen ringde ein sein kveld i januar. Då visste eg at han var død, før mor svarte.
«Det er litt typisk far. Alt for ei god historie. Eg har arva litt av det»
Eit tema ho gjerne skulle ha snakka med faren om, er skam.
– Eg trur han skamma seg veldig over veldig mange ting. Han levde ikkje opp til det han sjølv hadde tenkt. Eg trur fyllekulene var veldig skamfulle. Sjølv var eg ein snusfornuftig tenåring som litt moralsk sa det berre er å la vera å drikka. Det eg er lei meg for no, er at eg var så moralistisk. Han drakk trass alt veldig sjeldan, og eg har problem med å slutta å røyka. Eg var veldig sjølvsikker og arrogant som tenåring, seier ho.
Faren hadde fleire opphald på sjukehus, og Berg trudde kvar gong at han skulle bli frisk.
– Eg tenker sjukdomsskildringa var eit problem og er eit problem. Livet er faktisk ikkje så lett. Det er ikkje sikkert at det er sjukdom alltid.
– Har du forstått kvifor han drakk?
– Ja, det har eg alltid forstått. Det er problemet med lidinga. Det er vanskeleg å vera innestengd i eigen kropp med dei minna ein har. Det er naturleg at ein vil sleppa seg sjølv av og til. Eg drikk også, men ikkje så mykje. Eg er ein anna type drankar enn min far. Eg drikk kvar dag, men ikkje så mykje.
– Hugsar du fyrste gong det var for mykje alkohol?
– Ja, men det var litt meir høgde for å drikka meir før. Det var fordømmande menneske rundt meg, men det var andre på skulen som også hadde foreldre som sleit med alkohol.
Ho hugsar ei helg ho hadde vore hos faren og ho såg at han hadde drukke ei kasse med tolv raudvin i.
– Då spurte eg han om kassa ikkje var full då me kom, og det var ho. Men då trudde eg alle fedrar drakk tolv flasker vin på ei helg.
«Det er ein illusjon at fakta aleine forklarar alt»
Ho lærte seg å handtera han fulle som kom fram om natta, men så begynte det å bli litt meir.
– Då blei målet mitt å passa på at bror min ikkje oppdaga at han var så ulykkeleg. For det var verre enn at han var full. Han var så lei seg. Eg trur Evelyne kom som ei letting for oss. Ho var munter og ung. Eg trur far blei gladare, men eg veit ikkje.
Arbeidet som er blitt til årets separatutstilling under dei syttiande festspela i Bergen, starta med ei jakt etter rettsdokument frå saka til faren i Frankrike. I avisene på 1970-talet var det mykje motstridande informasjon.
– Det viste seg at dei var hemmelegstempla i hundre år. No har ein advokat nettopp fått dei ut, men kvifor dei var hemmelegstempla, veit me ikkje enno. Det skal han finna ut.
Dokumenta med blant anna to obduksjonsrapportar ligg no på laptopen til Lene Berg, men ho har vald å ikkje opna mappa før utstillinga.
– Ein av grunnane til at eg har lyst å lesa det, er at faren til Evelyne vitna for far i retten. Det trur eg bidrog til at han fekk ein veldig mild dom. Eg er veldig spent på kva han sa.
Men ho trur ikkje ho vil få svar på alt ho lurer på.
– Det er ein illusjon at fakta aleine forklarar alt.
– Kva saknar du svar på?
– I minnet eg rekonstruerer i utstillinga, ligg han og snorkar, og Evelyne er død. Det veit eg er feil. Fleire aviser skreiv at han sat og røykte, nokre skreiv at han leste avis. Nokre skreiv at ho låg i fanget hans, andre at ho låg i ruta. Eg er litt nysgjerrig på akkurat den augeblinken. Eg har stoppa meg for å tenka på korleis ho døydde. Men det bildet av han i bilen med døde Evelyne har heimsøkt meg.
– Dette er eit grufullt spørsmål, men var det Evelynes død eller faren din sin død som var verst for deg?
– Viss du vil ha eit enkelt svar, så er det Evelynes død. At han ville døy, er ei avgjerd han tok. Han tok ikkje livet av seg fordi han drap Evelyne. Det var snarare tvert i mot, trur eg. Noko i han lengta etter døden frå han var veldig ung. Det valet har alle. Det har eg aldri skulda han for. Evelynes død kjem eg ikkje over. Eg trur ho døydde fordi han ville døy.
TRUER MED KUTT: Stortingsrepresentant Terje Halleland (Frp) mener TV 2 bør få mindre i statsstøtte hvis kanalen ikke er tilgjengelig for nordmenn flest. FOTO: STIAN LYSBERG SOLUM, NTB Stian Lysberg Solum
Fra 2019 har TV 2 mottatt inntil 135 millioner kroner i statlig støtte hvert år. Samtidig som staten har tildelt kanalen store pengebeløp for å være allmennkringkaster, er TV 2 stadig i konflikter med distributører. Det har ført til svarte skjermer for mange tv-tittere.
Nå har kanalen ligget i konflikt med Altibox i to måneder, og 530.000 personer har ikke hatt tilgang på TV 2.
– Dette er en kringkaster som mottar offentlig støtte for å nå ut til folk flest, samtidig som de stadig er i konflikt med ulike distributører, sier Terje Halleland, stortingsrepresentant for Frp.
– De er stadig i konflikt
Halleland har etterlyst politisk handling fra kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) i et skriftlig spørsmål i Stortinget.
– Trettebergstuen svarte at det er muligheten til å se TV 2, og ikke hvor mange som faktisk ser det, som er kravet som ligger til grunn, sier han.
– Skal det offentlige bruke penger på å finansiere et sånt tilbud, må skattebetalerne faktisk få tilbudet.
I avtalen kanalen har med staten, som gjelder fra begynnelsen av 2019 til slutten av 2023, er det lagt en rekke krav for TV 2s oppdrag som kommersiell allmennkringkaster.
Blant annet skal TV 2s hovedkanalkunne tas imot av minst 95 prosent av norske husstander.
Halleland mener skattebetalerne ikke får den tjenesten de betaler for. Han synes saken er dårlig håndtert av Trettebergstuen.
– Det er greit at hun holder seg utenfor konflikten med Altibox, men hun bør kunne si noe om hva formålet med avtalen med TV 2 er.
– Tenker du at TV 2 bør få statsstøtte i like stor grad som de får nå?
– Om jeg skal komme med et ja/nei-svar, blir det et nei. Det må graves i om dette er vel anvendte penger som skattebetalerne får tilstrekkelig igjen for, sier Halleland.
– Jeg synes det er rart at TV 2 stadig vekk er i konflikt, stadig vekk med svarte skjermer. Dette har gått over lang tid uten at jeg har fått med meg at det er noe framgang å spore i forhandlingene.
Etterlyser endret avtale
Tidligere TV 2-journalist Finn H. Andreassen skriver i et debattinnlegg i Aftenposten at Trettebergstuen må komme på banen: «Det er ingen mening i at staten skal finansiere en løsning som ikke alle norske tv-tittere kan få mulighet til å se på skjermen.»
Enten må statsråden sørge for at TV 2 har et nyhetstilbud til alle norske hjem, eller så må man fjerne den statlige støtta til kanalen, skriver TV 2-veteranen.
Han får støtte fra Kathy Lie (SV), representant i Stortingets kulturkomité.
– SV støtter det å ha to allmennkringkastere. Det er bra for mediemangfoldet med en NRK-konkurrent. Men situasjonen vi er i nå, er ikke sånn det var tenkt, sier Lie.
«Enten må kanalen være en faktisk allmennkringkaster, eller så må de klare seg uten statsfinansieringen»
— KATHY LIE, STORTINGSREPRESENTANT FOR SV
SV-eren ber kulturministeren gå gjennom TV 2-avtalen og se om det er behov for noen endringer.
– Enten må kanalen være en faktisk allmennkringkaster, eller så må de klare seg uten statsfinansieringen. Jeg håper TV 2 kan fortsette å være en allmennkringkaster.
– Lite forbrukermakt
Tage Pettersen (H), som er første nestleder i Stortingets kulturkomité, mener dessuten TV 2 bryter med kringkastingsloven når de ikke viser «begivenheter av vesentlig samfunnsmessig betydning» til alle norske hjem.
Under paragrafen listes flere idrettsarrangementer opp.
– TV 2 sender noen av disse mesterskapene, men nå er det kunder hos Altibox som risikerer å ikke få sett dette.
Han ønsker å være forsiktig med å mene noe om den spesifikke konflikten mellom TV 2 og Altibox.
– Men de siste årene har TV 2 stått i ulike konflikter med distributører. Det er utfordringer knyttet til det. Blant annet at staten bruker penger på en avtale med TV 2.
– Men er det noe statsråden kan gjøre med det?
– Ikke denne spesifikke konflikten. Men dette er et sykdomstegn på at forbrukerne sitter med altfor lite makt. De har i liten grad mulighet til å bytte fra Altibox til en annen leverandør, sier Pettersen.
– Kan ikke ha en rolle
Statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet Gry Haugsbakken har forståelse for at Altibox-kunder synes saken er frustrerende.
«Vi har stor forståelse for at de som har mistet tilgang til TV 2s tilbud, opplever det som frustrerende. Og vi håper for seernes skyld at TV 2 og Altibox raskt kommer fram til løsninger som får en slutt på konflikten», skriver Haugsbakken i en e-post til Klassekampen.
Til kritikken fra stortingspolitikerne svarer Haugsbakken at ansvaret for tilsyn ligger hos Medietilsynet og ikke departementet.
«Som det framgår av det skriftlige svaret til Stortinget, har Medietilsynet ikke avdekket brudd på avtalen med staten i de tilfellene hvor seere har mistet tilgang til TV 2 Hovedkanalen».
Hun legger til at avtalen mellom TV 2 og staten ikke regulerer hvordan kanalen og distributører skal komme til enighet i konflikter.
«Vi kan derfor ikke ha en rolle i disse forhandlingene», skriver hun.