Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Marianne Heske havnet i krangel med Kode om «Wittgensteins båt». Nå vises den i Kunstgarasjen i Bergen:

Ut av kjente farvann

RENT NED: Etter at Marianne Heske reddet en sliten robåt fra flammene og gjorde den til kunst, ble hun rent ned av sogninger som angret på at de hadde brent båtene sine. Her er Heske fotografert hjemme hos seg selv på Frogner i Oslo.

Marianne Heskes skip er lastet med tanker om Ludwig Wittgenstein og herremenn som tegner landegrenser over en pjolter.

Hadde Marianne Heske vært gartner, kunne den norske floraen vært i trøbbel. Siden 1980-tallet har kunstneren flyttet ting fra sin opprinnelige sammenheng og plassert dem steder der de overhodet ikke hører hjemme.

Men heller enn å forurense norsk natur med lupiner, har Heske flyttet ei vestlandsk gjerdeløe til Paris, en smykkestein fra Tafjord til Venezia, en sliten arbeiderbolig fra Indre Østfold til Stortinget og en falleferdig robåt fra Sogn til bokmessa i Frankfurt.

Robåten som har fått navnet «Wittgensteins båt», etter den østerrikske filosofen, har nå tatt veien videre til Kunstgarasjen i Bergen.

– Wittgenstein snakket om Denkbewegungen, tankeforflytninger. Og det er det jeg også alltid har holdt på med, sier Heske til Klassekampen.

– Vi sitter så fast i våre forutinntatte oppfatninger … Gamle løer skal stå på fjellet – basta! – hvis ikke er helvete løs. Det er dette som skaper kriger, så enkelt er det. Og det er dette jeg vil røre ved.

Edvard Munchs hatt

Ludwig Wittgenstein ble født inn i en av Østerrike-Ungarns aller rikeste familier i 1889 og regnes som en av 1900-tallets mest betydningsfulle tenkere. Etter sitt første besøk i Skjolden i 1913 vendte Wittgenstein stadig tilbake.

Ved Sognefjorden fant han ro og konsentrasjon til å skrive noen av sine viktigste tekster.

At filosofen måtte ta årene fatt for å komme seg fra bygda til den vesle hytta si, er hevet over enhver tvil. Men om akkurat «Wittgensteins båt» har vært Wittgensteins båt, forblir et åpent spørsmål.

– Jeg har over lang tid tenkt på dette med relikvier, sier Heske, med henvisning til gjenstander som har tilhørt eller vært i kontakt med en helgen.

– Vi har jo hatten til Edvard Munch på Munchmuseet. Noen blir så emosjonelle over å se den at de får gråteanfall. Men kanskje det er naboens hatt? Blir man da like rørt? Det handler om illusjoner, sier Heske og fortsetter:

– Kong Thesevs av Aten hadde en båt som han etter hvert som tida gikk, byttet ut alle plankene på. Men det var fremdeles hans båt. Dette er jo et tankeeksperiment.

Slik Wittgenstein så det, var det ikke mulig å si noe sant om en gjenstand utover dens konkrete eksistens. Vi kan altså trygt slå fast at den morkne båten finnes i verden, fordi vi kan se den, ta på den. Men vi kan ikke si noe sikkert om hvem som eier den eller hvilken betydning den har.

Som Wittgenstein selv skrev i «Tractatus Logico-Philosophicus» (1921): «Om det man ikke kan tale, skal man tie»

Wittgenstein og jeg

FULLASTET: En gang lå den og vansmektet i Sognefjorden, men skal vi tro Marianne Heske, seiler den nå sin egen sjø. lastet med poesi, filosofi og kunst. FOTO: PRIVAT

– Båten min finnes i verden. Men det faktum at det er min båt, er ingensteds, sier Heske.

– Det høres ut som et argument for å avskaffe eiendomsretten?

– Ja, egentlig er eiendomsretten kunstig. Man kriger over grenser som noen herrer har satt og tegnet opp i mer eller mindre edru tilstand over en pjolter, sier Heske oppgitt.

– Vi må løsrive oss fra definisjonene. Det er de som skaper grupperinger og krig. Det jeg og Wittgenstein jobber med, er antisegregering. Men vi gjør det på en subtil måte. Vi går ikke i tog med faner, vi definerer ikke ting i hjel.

– Vi tillegger materielle størrelser en betydning det egentlig ikke er grunnlag for?

– Ja, det er dogmatisme. Og i Norge gjør vi det i veldig stor grad. Det kan komme av at vi har vært et fattig land med et tøft klima hvor vi har hatt nok med å overleve, mens de gamle grekere gikk og filosoferte i svalgangene og under skyggefulle trær.

Vigdis Hjorth fortvilte

«Det jeg og Wittgenstein jobber med, er antisegregering. Men vi gjør det på en subtil måte. Vi går ikke i tog med faner, vi definerer ikke ting i hjel»

MARIANNE HESKE, KUNSTNER

«Å nei å nei å nei!», fortvilte forfatter Vigdis Hjorth på Klassekampens debattsider i slutten av april.

Det var akkurat blitt kjent at Kode i Bergen hadde utsatt visningen av «Wittgensteins båt» for tredje gang. Heske, som karakteriserer seg selv som en enfant terrible i norsk kulturliv, raste som vanlig mot avlysningen og engasjerte advokat for å få museet til å snu.

Også Hjorth var skuffet:

«Mange av oss har ventet på [verket] med sitrende spenning, på hvordan det antakelig ville få oss til å forandre perspektiv på vår tenkning om Wittgenstein og dermed vår tenkning i det hele tatt, og dermed vårt perspektiv på verden og vårt virke i den», skrev Hjorth.

På Kode ble ikke deres bønner hørt, men Kunstgarasjen i Bergen kom til unnsetning, og fra i morgen viser de altså båten som kanskje, eller kanskje ikke, tilhørte Wittgenstein.

Fikk knapt gå i fred

– Den har kommet fra asken til ilden, sier Heske.

«Noen blir så emosjonelle over å se hatten til Munch at de får gråteanfall. Men kanskje det er naboens hatt? Blir man da like rørt?»

MARIANNE HESKE

Om vi skal følge Wittgenstein – og Heske, som etter eget utsagn tenker i symbiose med filosofen – kan vi ikke slå fast så mye om den slitne robåten som er blitt «Wittgensteins båt». Men det vi kan si med en viss sikkerhet, er at Heske reddet den fra flammenes rov en sommerdag i 2017.

For da kunstneren ble invitert til å feire olsok i Skjolden, var brenningen av en sliten robåt et av trekkplastrene. «Få den båten ut av bålet», skal Heske ha beordret vennen i andre enden av røret. Snart var den reddet i sikkerhet av en mann med traktor.

– Mange vil jo betegne denne båten som et vrak. Hva ser du når du ser på den?

– Jeg ser en båt og en metafor for bevegelse. Båter er jo veldig ladde metaforer. Man reiser fra fødsel til død, og diktere og forfattere har brukt båter, fartøy og skip som bilder i alle tider, sier Heske og understreker:

– Jesus talte i liknelser, Wittgenstein talte i liknelser og mine tankeforflytningsprosjekter er liknelser.

Gjetordet om at Heske skulle lage kunst av den gamle båten, gikk som ild i tørt gress utover bygdene i hele Sognefjorden. Det ble humret i skjegg over at det som i bygda hadde vært ansett som ved, nå skulle bli en attraksjon under bokmessa i Frankfurt.

Men Heske fikk også uvurderlig hjelp fra lokale helter til å gjøre båten klar for avreise i 2019.

– Etterpå kunne jeg nesten ikke bevege meg rundt i Sogn. Overalt traff jeg folk som ville fortelle meg om båter som de angret på at de hadde brent, forteller Heske.

– Så «Wittgensteins båt» fikk dem til å se sine egne båtvrak i et nytt lys?

– Sogningene er et veldig kulturelt folkeferd. De forsto med en gang at denne båten hadde en verdi på mange ulike plan.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production