Statsråd for forskning og høyere utdanning, Ola Borten Moe (Sp), har kastet styret i Norges forskningsråd og satt inn ringreven Kristin Halvorsen for å rydde opp. Hun har erfaring som finans- og kunnskapsminister, SV-leder og Cicero-direktør. Den garvede politikeren skal gjøre ryddejobben for Moe, som i løpet av et knapt halvår i statsrådsstolen har havnet i en serie konflikter, både om bruk av norsk språk, gjenoppretting av høyskolen på Nesna og kutt i campusprosjektet ved NTNU. Nå er det full storm igjen.

Reaksjonen på sparkingen av Statnett-sjef Hilde Tonne, og de andre styremedlemmene i Forskningsrådet, har satt sinnene i kok hos landets universitetsrektorer, som er avhengig av forskningsmidlene. I dagens medieverden tar de ikke lenger opp telefonen eller skriver brev til departementet når de er misfornøyde – de kaster seg over tastaturet og formidler sin vrede på Twitter. Den første reaksjonen fra rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås, Curt Rice, var – på engelsk, selvfølgelig: «Hard to understand this as anything but a complete disaster for the people of Norway.»

«Vanskelig å forstå dette som noe annet enn en fullstendig katastrofe for det norske folk», altså.

Bakgrunnen for at styret måtte gå, er at Forskningsrådet kan få negative avsetninger på 1,7 milliarder kroner hvis det ikke gjøres noe. Tidligere har slikt kanskje blitt løst ved at regjeringen har bevilget mer penger, men den tida er over. Forskning er viktig, men alle må forholde seg til budsjettet, slår statsråd Ola Borten Moe fast.

Ingen vet om det er styret eller den administrative ledelsen som har mest ansvar for at det har gått som det har gått. Men staten kan bare forholde seg til styret. Ved å sette inn nye folk i det som karakteriseres som et «krisestyre», håper departementet at situasjonen raskt skal komme under kontroll.

Det er ikke så rart at dette skaper uro i forskermiljøene, ettersom det handler om folks levebrød i mange år framover. Det har nettopp vært en stor søknadsrunde, og hvis behandlingen settes på vent, kan det få store konsekvenser for mange.

For Kunnskapsdepartementet handler det om budsjettkontroll, men det er også et signal om at man ikke bare kan regne med nye penger når noe går galt. Man har selv ansvaret for å rydde opp. Samtidig har det også tidligere vært gnisninger mellom Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet. Rett før valget i 2017 trillet for eksempel Forskningsrådet terning over regjeringen og departementenes innsats for forskningen. Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) fikk terningkast 6, mens barne- og familieministeren fikk 1. Det likte daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) dårlig. Rådet deler ut offentlige penger til forskning på vegne av regjeringen. Når den underliggende etaten tiltar seg retten til å peke ut hvilken statsråd som er best, snur man hele styringspyramiden på hodet. Et organ som er satt til å utøve regjeringens politikk, ender opp med å sette karakter på oppdragsgiveren.

«Forskningsrådet trillet terning over regjeringen og departementenes innsats for forskningen»

En tildragelse i november i fjor tyder på at det også har vært gnisninger mellom Ola Borten Moe og Forskningsrådet. Ifølge et referat gjengitt i Aftenposten var beskjeden fra Kunnskapsdepartementet at rådet skulle passe seg for å bli en politisk aktør. «Siden Forskningsrådet er en etat under regjeringen er det viktig at rådet ikke opptrer som en politisk aktør», het det. Det var tydelig at regjeringen mente rådet hadde vært litt for ivrig i kontakten med Stortinget. I møter med flere stortingskomiteer hadde representanter for Forskningsrådet sagt at kutt fra ulike departementer var «skuffende». Statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel (Sp) sa i den forbindelse at det er en god og brei tradisjon for klare meldinger, men at byråkratiet i et demokrati også skal jobbe for å gjennomføre den politikken som flertallet på Stortinget ønsker å gjennomføre. «Derfor er det viktig at underliggende etater deltar i samfunnsdebatten på en slik måte at de ikke kan bli beskyldt for å ta et partipolitisk standpunkt», sa Hoel.

I mange miljøer er det en økende følelse av at mer og mer makt legges til underliggende etater og institusjoner, mens politikerne er maktesløse. I kraftpolitikken avgjøres for eksempel mye av Statnett, Statkraft og NVE, som er henholdsvis statsforetak, statlig selskap og direktorat.

Det samme mønsteret ser vi i sykehuspolitikken, der styringen er overlatt til helseforetakene.

Problemet oppstår hvis etater som er opprettet for å sette regjeringens politikk ut i livet, også er dem som i praksis utformer den.

Spesielt urovekkende er det hvis etatene, selskapene og foretakene selv lobber for et bestemt syn i strid med det som er vedtatt politikk, slik at politikerne ender opp med å gjøre noe annet enn det de har lovt velgerne.

For å få gjennom egen politikk er utskifting av styrer ett av få maktmidler politikerne har. Sannsynligvis gjøres det for sjelden.

Når Moe nå kaster styret i Forskningsrådet, sier han ikke bare fra om at han ikke finner seg i milliardunderskudd, han går også opp grensa mellom politisk og administrativ makt. Det kan vitalisere det norske styringssystemet og inspirere flere politikere til å bruke makta de har fått av folket i valg.