Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det er et velkjent problem at yngre forskere ofte kommer under press fra eldre veiledere, hevder ekspert:

Går i rette med ukultur

PRESS: Jurist og forsker Sofie Høgestøl mener asymmetriske maktforhold i akademia presser unge forskere til å godta at etablerte professorer krever medforfatterskap på deres vitenskapelige artikler.

120 forskere har levert vitnemål om forskyvningstyveri til den danske kampanjen «pleasedontstealmywork». Ukulturen eksisterer også i Norge, sier Sofie Høgestøl.

Tenk om en professor gir ut ei bok hvor et av kapitlene er en blåkopi av noe en av hans forskningsstipendiater har skrevet. Eller at en professor krever å bli oppført som medforfatter på en vitenskapelig artikkel – til tross for at vedkommende bare har bidratt med å rette skrivefeil.

Dette er noen av historiene som er kommet fram gjennom kampanjen «pleasedontstealmywork», som ble startet av den danske statsviteren Maria Toft i slutten av mars.

Før helga ble 120 vitnemål – fra i alt 107 anonyme bidragsytere – publisert i avisa Science Report. Fortellingene har sendt sjokkfølger inn i dansk akademia.

Kampanjen ble først omtalt i Forskerforum.

Asymmetriske maktforhold

Sofie Høgestøl, forsker ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo (UiO), omtaler den danske kampanjen som et «tøft oppgjør».

Hun mener det også har relevans for norsk akademia.

– Det peker mot et problem og en ukultur som vi alle vet at er der, men som er blitt normalisert, sier Høgestøl.

Hun har tidligere vært styrerepresentant for de midlertidige vitenskapelig ansatte ved UiO og leder for Akademiet for yngre forskere. I begge disse rollene har Høgestøl fått høre liknende historier som i det danske oppropet.

– Jeg er blitt kontaktet av flere stipendiater som føler at de er blitt prakket på personer som ikke skulle vært medforfattere på artiklene sine.

Det er vanskelig for dem det gjelder, fordi de står i så asymmetriske maktforhold, mener Høgestøl.

– I Norge har vi veldig små fagmiljøer, og det er med på å skape en viss dynamikk, sier hun.

Få orker å varsle

Høgestøl sier at hun har forsøkt å overbevise stipendiater om å gå til formelle steg, men at det er få som orker det.

Hun har imidlertid stor forståelse for at ikke alle velger å varsle.

– Noen av dem jeg har snakket med, har kanskje et halvt år igjen til innlevering av doktoravhandlingen, og så har de ikke penger igjen. Når du står i valget mellom å gå gjennom en vond arbeidskonflikt eller bare blir ferdig, skjønner jeg godt at man ikke orker.

Peker på gråsoner

«Jeg er blitt kontaktet av flere stipendiater som føler at de er blitt prakket på personer som ikke skulle vært medforfattere»

SOFIE HØGESTØL, FORSKER VED UNIVERSITETET I OSLO

Laura Elisabet Drivdal er postdoktor ved Institutt for vitenskapsteori på Universitetet i Bergen og har forsket mye på forskningsetikk.

Hun er ikke overrasket over historiene som nå kommer fra Danmark, men forteller samtidig at det finnes gråsoner i det etiske regelverket som kan lede til problemer.

– Selv om det står i retningslinjene at man må kunne vise til et «substansielt bidrag» for å regne seg som medforfatter, er det ikke alltid gitt hva «substansielt» innebærer.

Drivdal forteller at det i en del medisinske og naturvitenskapelige fagmiljøer ofte er mange medforfattere på artiklene, og at man i enkelte forskerfellesskap har kultur for å være «greie med hverandre».

– Når det oppstår uenighet om disse gråsonene, blir det lett konflikter, sier hun.

Ønsker bevisstgjøring

Jonas Stein, leder av Akademiet for yngre forskere, er glad for at det danske oppropet skaper oppmerksomhet rundt kreditering i forskningsartikler.

– Det er positivt at også asymmetriske og hierarkiske forhold i forskningen blir diskutert. Økt bevisstgjøring rundt dette er positivt, sier han.

Stein tror likevel at samarbeidet mellom yngre og eldre forskere fungerer godt i de aller fleste tilfeller.

– Kjenner dere til liknende historier i Norge?

– Jeg kjenner ikke til noen. Men med tusenvis av forskningsartikler som publiseres av forskere i Norge, så vil det overraske meg stort om det ikke fantes noen tilfeller hvor det var problemer knyttet til hvem som skulle krediteres.

Velkjent problem også i Norge

Helene Ingierd er direktør ved De nasjonale forskningsetiske komiteene, som skal bidra til at norsk forskning i offentlig og privat sektor foregår i tråd med forskningsetiske normer.

Hun forteller at konflikter rundt medforfatterskap på vitenskapelige artikler er et velkjent problem også i Norge.

– Vi får mange henvendelser om nettopp dette, og den mest typiske problemstillingen er yngre forskere som kommer under press fra eldre veiledere, sier hun.

Ingierd har ikke tall på omfanget, men forteller at det «jevnt over er mange spørsmål og henvendelser».

– Det er også sannsynlig at det er store mørketall her, for en del av disse sakene går under vår radar fordi mange av dem først blir rapportert inn ved de enkelte forskningsinstitusjonene, eller kanskje ikke rapportert i det hele tatt.

Helene Ingierd

I 2018 ble det også publisert en større studie her i Norge hvor etikk og integritet i forskning var temaet.

– Her kom det også fram at det er problemer knyttet til medforfatterskap i norsk akademia, sier Ingierd, som selv var med på å gjennomføre studien.

Samtidig finnes det internasjonale retningslinjer som skal forhindre at etablerte forskere kan utnytte sin posisjon overfor yngre stipendiater – også kjent som «Vancouver-anbefalingene».

Her står det blant annet at man må ha levert et «substansielt bidrag» for å kunne bli oppført som medforfatter på en vitenskapelig artikkel.

– Fungerer ikke disse retningslinjene?

– Jeg tror nok ikke anbefalingene er så vanskelige å forstå. Selv om «substansielt bidrag» kan tolkes noe ulikt, er det for eksempel helt klart at det ikke er tilstrekkelig å være veileder for å være medforfatter.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production