Å sette seg inn i en fremmed bil, vri om tenningen, kjøre den noen hundre meter – parkere. Slik var Kristian Lundbergs hverdag da han som noen-og-førtiåring ble nødt til å ta seg en deltidsjobb på Yarden i Malmö. Bilene han flyttet rundt på, fikk før eller siden forlate det inngjerdede området på havna. Den luksusen hadde ikke Lundberg og arbeidskameratene hans. De måtte nøye seg med disse abrupte kjøreturene i lånte biler, strengt overvåket av mistenksomme funksjonærer – start, stopp, så ut i kulda igjen og vente på ny instruks. Gjentatte bevegelser på et avgrenset område: Dét kunne kanskje stått som overskrift for hele Kristian Lundbergs forfatterskap. Litterært beveger han seg i først ganske store, så stadig mindre sirkler omkring sitt livs traumer. I «Yarden» (2009) skildrer han kulturmiddelklassens mareritt – å ende opp, etter en ferd i høyere sosiale luftlag, på nøyaktig samme sted som klassereisa begynte. For Lundberg er det helt konkret: Han jobbet på det samme forblåste havneområdet i Malmö da han var ung. Gjensynet er skremmende, ikke bare fordi «eksistensens evige timeglass blir snudd», som det heter hos Nietzsche, men også fordi forholdene på Yarden er verre enn han husket dem som. Mens Malmö-gutten spiste kirsebær med kultureliten, ble arbeidslivet råere, mer brutalt.

Artikkelforfatteren var Kristian Lundbergs norske forlegger i årene 2009–2014.