Et av de kjekkeste vårtegnene ved hytta vår var når den svart-hvite fluesnapperen kom tilbake, til den samme gamle fuglekassen i bjørkeskogen. Da hadde den fløyet helt fra Afrika sør for Sahara, en nesten utrolig prestasjon. Ikke bare holdt den populasjonen av mygg og knott nede på et behagelig nivå, men det var også fint å følge med på hvordan stadig nye generasjoner kom til. Hver vår på omtrent samme tid.

Dessverre er trekkruten til fluesnapperen i ferd med å bli stadig mer risikabel, og det er ikke godt å si hvor lenge den kan holdes «åpen». For at trekkfugler som den svart-hvite fluesnapperen skal kunne finne fram på sin strabasiøse og utsatte ferd, er de avhengige at det er mange nok som flyr denne ruten.

Vindeveien

Og trekkrutene er i det siste blitt ganske farlige for de langveisfarende fuglene. Tidligere var det kanskje fuglejegere og dårlig vær som var de største risikoene, men nå er det andre farer som truer: vindturbiner og høyspentledninger.

Problemet med mange av disse konstruksjonene er at de ofte er plassert midt i de mest populære trekkrutene. Både trekkfuglene og vindturbinene vil jo ha mest mulig hjelp fra vinden, så vindparkene blir gjerne lagt der vinden blåser friskest. I tillegg følger fuglenes trekkruter landformasjonene: I vest krysser de Middelhavet ved Gibraltar, og akkurat her har både Marokko og Spania anlagt store vindparker. Dette er et område med mye vind, som vindsurferne i Tarifa kan bevitne.

I øst følger fuglene en rute over Sinai via Israel og Anatolia opp til Bulgaria eller Romania. Og ganske mange, til og med rovfugler som fiskeørn, kommer altså så langt nord som til Norge.

En farligere trekkrute

De som følger med – fra vanlige fuglekikkere til ornitologer – har begynt å merke at antallet ikke er like høyt som før. Man har imidlertid ikke hatt noen nøyaktige data for akkurat hvilke hindringer fuglene møter, og hvor disse befinner seg. Ikke før forskere fra University of East Anglia gikk sammen med kolleger fra andre universiteter om en større studie, der de brukte GPS-data (Global Positioning System, satellittbasert navigasjonssystem) for å kartlegge fuglenes trekkruter, i hvilken høyde de fløy, og hvor de støtte på hindringer som vindturbiner og høyspentledninger. Studien er publisert i Journal of Applied Ecology.

Forskerne samlet data fra 1454 trekkfugler fra 27 arter, for det meste litt større fugler, som storker. Dette ga dem kunnskap om hvor disse fuglene fløy i «farlige høyder» – som vil si mellom 15 til 135 meter rundt vindturbiner og mellom ti til 60 meter i nærheten av kraftledninger. Det viste seg at flere av de mest kjente artene, som hvite storker, fløy konsekvent i disse høydene, og derfor ofte utsatte seg for fare. Forskerne kunne også identifisere hvilke områder som var de farligste, såkalte «hot spots», der fuglene var mest utsatt for kollisjoner med installasjoner.

Langs de vestlige trekkrutene gjaldt dette spesielt kystlinjen i Marokko, kysten i det sørlige Spania og kysten i Provence. I øst var det spesielt Sinaihalvøya, det østlige Romania og den tyske nordsjøkysten som var risikabel for trekkfuglene.

Kraftkollisjonen

Når det gjelder hva politikere og utbyggere kan ta lærdom av, ut fra denne studien, går dette på to typer tiltak: Det ene er å prøve å unngå nye utbygginger akkurat i de mest travle trekkrutene. Det andre er at der slike installasjoner allerede finnes i populære ruter, kan man forsøke å synliggjøre disse farene, i håp om at fuglene kan skygge unna. Dette vil imidlertid ofte føre til enda større visuelle forsøplinger av naturen, så det blir å erstatte ett problem med et annet.

I tråd med at politikere og investorer nå vil øke utbyggingen av både vindkraftparker og kraftledninger, vil vanskelighetene for trekkfuglene bare øke i årene som kommer. Vindkraftproduksjonen på land i Europa er forventet å bli firedoblet fram mot 2050, og kraftledningene er i samme periode forventet å bli utvidet og oppgradert til å føre fem ganger mer elektrisitet enn i dag. Det sier seg selv at dette må få konsekvenser også for trekkfuglene, selv om man prøver å gjøre dette så «bærekraftig» som mulig.

I noen land har man imidlertid begynt å trappe ned på vindkraftambisjonene, nettopp av hensyn til naturen. I Storbritannia har nå statsministeren meldt at de legger vekk planer om større vindkraftsatsinger på land og i stedet gir klarsignal for syv nye kjernekraftanlegg. Dette er nok ikke bare begrunnet med hensynet til fuglene, men det kan være en medvirkende faktor. Det er mange fuglevenner i England.