Det har lenge vært antydet at menneskets evolusjon har vært påvirket av klimaendringer. Forskere som Rick Potts og Mark Maslin har vist hvordan Homo-slekten oppsto da klimaet i den afrikanske Rift-dalen gikk gjennom en turbulent periode, og at Homo habilis og senere arter var spesielt tilpasset et skiftende klima, mens alle de nærmeste «slektningene» døde ut. Ved hjelp av en litt større hjerne og mer fleksible hender kunne habilis lettere finne nye måter å overleve på da skogen ble tynnet ut grunnet tørke.

Klima-supermodell

Nå viser en internasjonal studie publisert i Nature at noe liknende kan ha skjedd også langt senere i vår forhistorie, i de siste 800.000 årene, da mer moderne menneskearter som Homo heidelbergensis, neandertalerne og Homo sapiens oppsto. Også da ser det ut til å ha handlet om hvem som var best i stand til å tilpasse seg et omskiftelig klima. Som det jo har vært i den siste istidsperioden.

Det unike ved denne studien er det omfattende og grundige datamaterialet som forskere fra Pusan National University, Università di Napoli Federico II, Napoli og Universitetet i Zürich har skaffet til veie og analysert. Ved hjelp av den sørkoreanske superdatamaskinen Aleph laget de så den mest omfattende klimamodellen som er blitt gjort, av 500 terabytes med data, nok til å fylle opp flere hundre harddisker.

Ut fra denne modellen kunne de danne seg ganske nøyaktige bilder av hvilke klimatiske forhold de ulike Homo-artene levde under i lokalitetene der de er blitt funnet gjennom de to siste millioner årene, og konstruere «familietrær» av hvordan disse artene kan ha utviklet seg.

Det de da kunne se, var hvordan evolusjonen av de nyere menneskeartene nøye fulgte «astronomiske» klimaendringer, i takt med hvordan jordklodens bane, dens rotasjon og helningsvinkel endret seg. Det vi snakker om, er hvordan de nyeste artene, neandertalerne, denisovanerne og sapiens, utviklet seg fra deres felles forløper Homo heidelbergensis – men på forskjellig tid og sted.

Sapiens’ tilblivelse

Det studien viser, er at fram til for 800.000 år siden, var våre forgjengere relativt begrenset når det gjaldt evnen til klimatilpasning. De holdt seg til en type leveforhold, og deres evne til forflytninger var derfor begrenset til noen få «korridorer» som de holdt seg innenfor.

Så, for rundt 800 millennier siden, skjedde det mer omfattende klimaendringer, og ut av disse sto en ny menneskeart fram: Homo heidelbergensis. Denne arten var mer fleksibel, kanskje litt gløggere, og i hvert fall i stand til å vandre ut i verden, blant annet til Eurasia. Her ble den forløper til arter som neandertalerne og denisovanerne, noe som skjedde for cirka 500.000 til 400.000 år siden.

Men ikke alle heidelbergensis vandret ut fra Afrika, og for rundt 300.000 år siden ble disse opphav til vår egen art, Homo sapiens, også dette under en periode med klimaendringer.

Sapiens var enda mer tilpasningsdyktig, formerte seg og vandret nordover, som tidligere arter. Etter hvert kom de til Midtøsten og Europa, der de kom i kontakt med sine slektninger neandertalerne, som vi vet de også paret seg med i noen tilfeller (vi vet det fordi vi har flere av neandertalernes gener i oss).

For rundt 40.000 år siden måtte så neandertalerne melde pass (noen få grupper overlevde litt lengre), kanskje på grunn av det harde istidsklimaet, og vi sapiens ble alene igjen. Antakelig fordi det var vi som var best til å overleve under skiftende klimaforhold. Det har vi vist ved å slå oss ned over hele kloden.