Dagens Næringslivs leder fredag 8. april: «Rødt må kutte Steigan-båndene, eller si farvel til all troverdighet». Dagbladet dagen før skrev på lederplass at «for Rødt er koblingen (til Steigan) totalt ødeleggende for partiets troverdighet.» VGs Hans Petter Sjøli, mannen som trolig har et eget tarifftillegg i sin redaktørlønn for å drive jakt på AKP- spøkelser, fulgte opp (10. april): «Jeg kjenner selv flere bra folk som har tatt på seg oppgaver i Rødt, og som aldri ville drømt om å kalle seg kommunister eller kjempe for å avskaffe det liberale demokratiet i Norge».

Deretter fulgte ei påskeuke med utallige nidvers. I går skrev Aftenpostens Andreas Slettholm at «det er ingen grunn til å undervurdere hvilken skade Pål Steigan gjør», og gjentar Faktisk.no-påstanden om at steigan.no er «i en særklasse når det gjaldt bruk av kilder som regnes for å være tilknyttet russiske etterretning.» Her avdekkes rørende omsorg for Rødts omdømme fra aviser som ikke just har stått fremst i rekka når det gjelder å heie på Rødts rekordaktige framgang siden fjorårets stortingsvalg. Omtanken blir for gjennomsiktig. Alle skjønner at dette dreier seg om noe annet.

Jeg er blant mange radikalt tenkende mennesker som har gitt støtte til bloggen steigan.no fra da den startet opp i 2014. Det gjorde jeg med et ønske om å bidra til kritisk journalistikk på områder jeg har interesse for og kunnskap om, som internasjonale og hjemlige spørsmål rundt arbeidsliv, fagbevegelse og venstreorienterte bevegelser og partipolitikk. Det har blitt skrevet mye interessant av mange på steigan.no opp gjennom årene.

Men et visst mangfold har etter hvert utviklet seg til en smalere temakrets, stadig mer styrt av redaktør Steigans personlige preferanser. Gjennom koronaens to år har nettstedet etablert en nærmest monoman dekning av alle sider ved covid-19-pandemien, til manges ergrelse, men også begeistring fra en skare av følgere som etter mine begreper politisk ligger et stykke unna det opprinnelige prosjektet for bloggen. Det er ikke akkurat klassekampens og fagbevegelsens perspektiv som er styrende for innretninga på dette stoffvalget.

Ved Ukrainakrigens start 24. februar ble det tydelig at steigan.no umiddelbart sporet av og etablerte en egen variant av en «antiimperialisme» som har kjørt seg fast i et blindspor. Det har resultert i en enøyd produksjon av artikkelstoff som kun kan karakteriseres som et sammenbrudd for den forsøksvis kritiske journalistikk. Dette har bidratt til å legge ballen på straffemerket for alle som har et opplagret behov for å gi Steigan et spark. Og dem fins det nok av til å fylle opp flere fotballag bare i hovedstadens mediehus. Ett eksempel var Avisa Oslo, som benyttet sjansen til å rive av seg ei breiside i anledning en opprydning i Parkteatrets ledelse i Oslo, der Steigan har sittet som leder for eierselskapet inntil i vinter. Under mellomtittelen «Hyller Putin» skriver avisa at han på sin nettside «hyller Russland og Putin», og siterer blant annet: «Moder Russland kan ikke la dette fortsette (...) Hun vil finne en ny tsar, som kan bringe landet på fote og redde det fra undergangen. Og hun fant ham i Vladimir Putin.»

Enhver som leser med uhildete briller vil måtte erkjenne at dette ikke er en «hyllest», men en beskrivelse av Russlands tilbakevending til tsarismens maktlogikk. Men hvem bryr seg om slike finesser når krigens vinder blåser med storm i kastene.

Dessverre har ikke Pål Steigan, «sjefredaktør» som han nå kaller seg (som om det skulle være flere redaktører under sjefen å holde styr på), gjort mye for å avverge denne typen misforståelser. Og hans tydelige uvilje mot å ta standpunkt for den angrepne part, Ukraina, og å fordømme aggressoren, har gjort at han ender opp med et ensidig blikk mot den største imperialisten i denne geopolitiske striden, USA, mens han ikke ser den russiske imperialismen som nå utfolder seg i all sin gru.

I flere sammenhenger har Pål Steigan sagt og skrevet at han fra dag én av krigen har tatt avstand fra Russlands invasjon. Det stemmer ikke helt. For dag én (24. februar) satte så vidt jeg fikk med meg Steigan i gang med en stort anlagt beskrivelse av imperialismens utvikling det siste hundreåret, med en analytisk kjølighet som det er få forunt å ikle seg under slike omstendigheter.

Noen har kanskje visket sjefredaktøren i øret at noe burde sies før de tyngste analysene ble rullet ut. Dagen etter kom den underlige påstand om at det å ta avstand fra Russlands invasjon som et brudd på folkeretten var «en no-brainer». Underforstått: Det er så elementært at det nesten ikke er verdt å nevne. Og deretter fulgte en utfyllende beskrivelse av president Putins krav og motiver for felttoget. Fire dager etter invasjonen, den 28. februar, kom en slags programerklæring: «La det være klart: Vi støtter ingen av partene i denne krigen. Vi står for den internasjonale arbeiderbevegelsens klassiske verdier om fred, avspenning og nedrustning!» Deretter fulgte hele den «geopolitiske analysen» med forsikringer om at Kina sto på Russlands side og at Europa ville gå i svart på grunn av avhengighet av russisk gass. Og til slutt, gjengivelse av Nordahl Griegs «Til ungdommen», nærmest som en pasifistisk appell. Det var i sannhet ei herlig smørje som peker i så mange retninger.

Bare én retning mangler, nemlig Ukrainas rett til å forsvare seg mot angriperen Russland. For det ordet fins ikke i Steigans vokabular etter 24. februar 2022. Han ser totalt bort fra en av Vladimir Lenins mest grunnleggende teser, spørsmålet om nasjonenes sjølråderett. Det var en tese som både gjorde at Lenin støttet norsk løsrivelse fra Sverige i 1905 og som førte fram til den statsdannelsen av Ukraina i 1922 som Putin i sin antibolsjevistiske tale noen dager før invasjonen brukte som brekkstang da han resonnerte seg fram til at den ukrainske staten manglet legitimitet.

I krigens andre uke fulgte en sak på steigan.no med tittelen «The game is over» hvor en tidligere USA-oberst McGregor slo fast at sluttresultatet var gitt og at Putin ville få det han pekte på. Her var intet rom for en ukrainsk motstand, like lite som det var tvil om hvem som sto bak drapene i gatene i Butsja da disse ble vist blant annet av NRK før påske. Da la Steigan ut en sak av en M. K. Bhudrakumar som kunne slå fast at uhyrlighetene var fake news begått av ukrainske styrker for å sverte russerne. Kommentatoren bruker konsekvent ikke ordet krig, men «militær spesialoperasjon» på putinsk vis.

Steigans halmstrå for å legge ut dette som hovedoppslag få dager etter udåden, er en opplysning under teksten om at den står for skribentens egen regning: «Hva mener vi om de alvorlige hendelsene i Bucha? Ingenting. Vi har ikke forutsetninger for å gjøre oss opp noen mening eller gjøre noen analyse så lenge det ikke er gjort noen uavhengig gransking av den.» Slik lyder en fotnote fra sjefredaktøren som i andre sammenhenger pleier å avvise kritikk mot manglende eller underlige standpunkter med at han «driver analyse, ikke et politisk parti.» I stedet for å si det Steigan sier i sin fotnote, nemlig at han ikke har noe grunnlag for å mene noe, som for øvrig kanskje en vakrere dag vil bringe på det reine hvem som sto bak faenskapen, så kan han altså ikke dy seg for å la noen andre mene noe om «det umenelige». Dette er slett journalistikk!

Slike artikler og standpunkter har resultert i stort frafall av støttespillere for Steigans bloggprosjekt. Min bloggkollega Øyvind Andresen var en av dem som sa takk for følget rett etter Putins krigsordre. Han har skrevet et par hundre artikler som har blitt tatt inn på steigan.no om alt fra lokalpolitiske saker om kommunesammenslåing til internasjonale analyser av kapitalismen og spørsmål om skatteparadiser. Men da Steigan ikke klarte å skille okkupert fra okkupant, sa Andresen opp samarbeidsforholdet.

«Bare én retning mangler, nemlig Ukrainas rett til å forsvare seg mot angriperen Russland»

Jeg har sittet i styret i Mot Dag AS som driver nettstedet, men har ikke vært på styremøter der siden 2018 og har også sagt fra meg mitt styreverv. Det skjedde før krigen i Ukraina var på dagsordenen, så min kritikk av steigan.no har jeg gitt uttrykk for lenge. Med nettstedets holdning til krigen, har behovet for et tydelig oppgjør med Steigans villfarelser blitt akutt.

Det gjentas ukritisk av alle lederskribenter og penneknekter at steigan.no nærmest er å betrakte som en misbruker av russisk propaganda og kilder som bringer fake news. Det er utilbørlig å legge det som premiss for kritikk av Steigans blogg, all den tid han bruker en rekke kilder, vestlige som «østlige», hjemlige som utenlandske. Det er ikke det saken dreier seg om, men hvordan kilder anvendes. Det hører inn under disiplinen kildekritikk, og her tror jeg slurv i faget kan være likelig fordelt på så vel hovedstadsaviser og mainstream mediene som på diverse nettsteder og bloggkollektiver som nå oversvømmer sosiale medier.

Faktisk.no bidrar til å fordumme debatten ved å stemple enkelte kilder som propaganda og fake news, mens andre angivelig er plettfrie som kilder til sikker kunnskap. Skal man eksempelvis undersøke det militære forløp og ditto planer i en krig, må man sjølsagt lese de krigførende parters egne utlegninger, så langt de foreligger, men med alle mulige forbehold for bløff, villedning og propaganda. Nettsteder med nære forbindelser til russiske militære sirkler som The Saker og Southfront kan være nyttige, men dermed ikke tas som fasit.

Ronny Kjelsberg følger samme oppskrift her i avisa 12. april. Hans naive tilnærming til propaganda fra annet hold enn russisk får være hans problem – han ender i alle tilfeller opp med en tilsvarende ensidighet som den han vil til livs. At NRK innkaller ham som sannhetsvitne i Politisk kvarter i forgårs, sammen med tre andre fra Rødt som heller ikke har en eneste kritisk merknad til Faktisk.no – i et program som utelukkende handler om Steigans nettsted, men uten at hovedpersonen selv er invitert – sier noe om hvor langt ut i spedalskheten Pål Steigan har blitt drevet i offentligheten.

Problemet med steigan.no er ikke kildebruken, den er tross alt mulig å ettergå. Verre er det med mangelen på kritisk utvelging av det som publiseres.

Enda mer påfallende er den totale ubalanse i utvelgelse av saksområder. Steigan.no hevder å være et antiimperialistisk prosjekt. Det skrives eller reproduseres sak etter sak med et kritisk syn på USA, EU, Nato, Ukrainas skrøpelige indre forhold, sanksjonenes skadelige virkning for landene som utsteder sanksjonene og så videre. Mye av dette er interessant og relevant. Men i bloggens antiimperialisme lyser ensidigheten mot leseren: Hva får en leser av steigan.no vite om Putins politistat, hans regjerings sensurlovgivning overfor mediene eller Russlands fortiede opposisjon mot krigen? Ingenting.

Hva med det russiske klassesamfunnets utvikling og de vanvittige forskjellene som bare vil bli verre av generalenes kostbare militære eventyr? Eller om den russiske økonomiens utsikter både som følge av særdeles svak utvikling av næringslivet ut over å være råvareprodusent, og i tillegg de sviende sanksjonenes effekt? Steigan.no har sitt blikk bortvendt fra den russiske imperialismen, og slik har man visst tenkt å hinke videre så lenge denne avskyelige krigen varer.

I disse kjølige vårmåneder er det krigseuforien som rår. Noen hver blir enøyde og retthaverske. Det kan man fort bli dummere enn nødvendig av. Jeg har derfor ikke tenkt å anbefale noen verken om å boikotte eller la være å lese steigan.no, sjøl om jeg for egen del har levert mitt siste bidrag til nettstedet.