«Sensur», Klassekampen?
Klassekampen insisterer på å kalle de sosiale medieplattformenes regulering av innhold for «sensur». Senest i en bredt anlagt artikkel 4. april og i en oppfølger dagen etter brukes ordet uten forbehold eller forklaring. For de fleste vil kanskje dette fremstå som uproblematisk. Og i dagligtalen bruker vi ordet «sensur» om mye rart. Det bør vi være forsiktige med, av flere grunner.
I Store norske leksikon er sensur definert slik: «Sensur er offentlig forhåndskontroll av trykksaker (bøker, aviser, tidsskrifter), av verker som er bestemt for oppførelse på scenen, av film, og, særlig i krigstid, av postforsendelser, telegrammer og sendinger i kringkastingen.»
Det er altså den offentlige kontrollen, det vil si myndighetenes kontroll, som er poenget. Sensur er forbudt i Norge, ifølge Grunnlovens paragraf 100. Grunnloven regulerer forholdet mellom myndigheter og borgere, i dette tilfellet hvor langt inn i borgernes rettigheter myndighetene kan gripe. Grunnloven regulerer ikke forholdet mellom borgere eller mellom private aktører.
Nå har blant annet Wikipedia en langt videre definisjon av sensur, idet de tar med seg også private aktørers inngripen. Det er dessverre en litt historieløs definisjon. Dessuten er den farlig. Dersom vi skal diskutere sensur, så må vi kjenne den igjen som det den er: myndighetens forsøk på å kontrollere informasjon, debatt og meninger i det offentlige rom. Dersom «sensur» også skal kastes etter private aktører, så kan beskyldningen like gjerne rettes mot Klassekampens redaktør. Hver eneste dag velger ansvarlig redaktør Mari Skurdal hva som skal publiseres i Klassekampen og hva som ikke skal publiseres. En rekke innlegg og synspunkter blir nektet publisert, i Klassekampen, som i alle frie, redaktørstyrte medier. Driver de da med sensur? Selvsagt ikke. De redigerer, hvilket er redaktørens jobb.
«Grunnloven regulerer ikke forholdet mellom private aktører.»
Så hva er det da vi bråker for, når det gjelder de sosiale medieplattformene? Jo, det er fordi disse som distributører har blitt så mektige at hvordan de håndhever reglene sine og hvordan de setter opp algoritmene for blokkering av innhold, kan by på store utfordringer for det offentlige ordskiftet. Plattformene må ta et ansvar, på samme måte som Narvesen ikke kan fri seg for ethvert ansvar for hva de plasserer i hyllene.
I ytterste konsekvens kan også de bli nødt til å nekte å distribuere bestemte publikasjoner. I likhet med Narvesen, bør imidlertid ikke de sosiale plattformene i utgangspunktet blande seg inn i innhold som allerede er kvalitetssikret gjennom et redaktørstyrt medium, forpliktet på Vær varsom-plakaten og omfattet av medieansvarsloven. Der er det allerede definert et tydelig ansvarssubjekt; ansvarlig redaktør. Etter medieansvarsloven har denne redaktøren et strafferettslig og sivilrettslig, personlig og objektivt ansvar for alt som mediet publiserer.
Utfordringen med å kalle de sosiale plattformenes reguleringer for sensur er imidlertid at det fort forkludrer debatten om det som virkelig er sensur. I ytterste konsekvens: Vladimir Putin vil kunne argumentere med at Facebook ikke gjør noe annet enn det han selv gjør: fjerner fake news og andre ting folk ikke har godt av. Forskjellen er at Putin kan bestemme at ingen i Russland kan formidle det han ikke ønsker skal formidles, og straffe dem som gjør det. Det kan ikke noen av de sosiale plattformene. Derfor er «Putins metode» ulovlig etter den norske grunnloven, mens Facebooks blokkeringer ikke er det – i likhet med Klassekampens redigering av egen avis.
Holder vi ikke orden på dette så gjenkjenner vi etter hvert ikke sensur når vi faktisk ser den, og myndighetene kan si at de ikke gjør noe annet enn det både distributører og redaktører driver med. Men det gjør de altså.
