Den norske venstresida har sine særtrekk, akkurat som landet har det. En ting som preger den, er det sterke forsvaret for den nasjonale selvråderetten. Det har selvfølgelig sine historiske årsaker. Arbeiderbevegelsen fører sine aner tilbake til Marcus Thrane og thranittbevegelsen på 1800-tallet, men også til Grunnloven i 1814 og unionsoppløsningen i 1905. Fra striden mellom Wergelands patrioter og Welhavens «danomaner», via bondeopposisjonens framvekst til dannelsen av Venstre og parlamentarismens gjennombrudd i 1884. I den norske historien er det demokratiske gjennombruddet og striden for nasjonal selvstendighet knyttet nært sammen. Da Arbeiderpartiet vokste fram til å bli regjeringsparti i mellomkrigstida, var det ved å gjøre arbeiderklassens krav til et nasjonalt styringsprogram, og under presset fra den fascistiske trusselen på 1930-tallet omfavnet arbeiderbevegelsen de nasjonale symbolene, noe som ble ytterligere forsterket under okkupasjonen, da flagget og Haakon VII ble de sterkeste uttrykkene for motstandskampen. Seinere har venstresida vært for et sterkt nasjonalt forsvar i tråd med tradisjonene fra det frivillige skytterlagsvesenet på slutten av 1800-tallet. Når venstresida unisont har fordømt det brutale russiske angrepet på Ukrainas frihet, er det derfor i tråd med lange historiske tradisjoner. Selv om noen av oss ikke trodde Kreml ville gjøre noe så selvmorderisk som å gå til fullskala-invasjon av Ukraina, var det aldri noen tvil om vårt forsvar for Ukrainas nasjonale selvstendighet og fordømmelsen av den russiske angrepskrigen. Dette er ikke tida for å kritisere andre, men i motsetning til enkelte andre, har venstresida forsvart folkeretten både mot USAs krig i Irak og Russlands krig i Ukraina. Det er lov å håpe at den unisone fordømmingen av Russland nå vil føre til en styrking av det prinsipielle forsvaret for folkeretten, også når «ens egne» bryter den.