Jeg kan bare to vitser. Den ene er ananas-opp-i-rumpa-vitsen. Den er veldig lang, og jeg har ofte lurt på hvorfor akkurat den har blitt sittende fast i hukommelsen. Jeg må ha hørt andre vitser, og den er egentlig ikke morsom. Bortsett fra at kannibalene er de smarte, og svensken, dansken og nordmannen er de dumme. For kannibalene hadde antakelig ingen planer om å la noen av dem slippe unna, selv om de klarte å stappe ti valgfrie frukter opp i rumpa. Jeg tror dette bare var en smart måte å få skandinavene til å tilberede seg selv. Kannibalene sa at de skulle slippe fri hvis de klarte ikke å lage noen lyder mens de utførte denne rare fruktstuffings-seremonien. Dansken skrek på den femte bananen. Nordmannen burde klart druene hvis ikke han hadde begynt å le da svensken kom med ananasen. Det er vitsen. Jeg har lenge vært på utkikk etter en ny. Særlig siden sønnen min har blitt tenåring, og nå dør han innvendig hvis noen ber meg fortelle en vits. Jeg har innimellom hørt vitser som er tilnærmet gode, men jeg husker dem ikke. Nå, derimot, etter alle disse årene, har en ny vits festet seg til repertoaret; den kjønnsdiskriminerende vitsen, og den fungerer egentlig bare når menn forteller den. Til gjengjeld er den heldigvis kort: – Tissen min har faktisk vært i Guinness rekordbok … må man si med overdreven falsk beskjedenhet, før man føyer til … men så kom bibliotekaren og sa at jeg måtte ta den ut. (ferdig). Dette blir bare helt feil når den som forteller vitsen, er av hunnkjønn, og jeg tror ikke sønnen min synes den er noe bedre. Jeg antar at disse pinlige pausene der vi skal forsøke å snakke om noe litt mindre trist, kan bli stadig vanligere nå som vi har gått løs på en kald krig igjen. Jeg får bare lære meg en vits til.