I kveld skal eg på dansing. Med mange andre kroppar skal eg springa og hoppa og skli rundt på golvet i ein sal. Under tilsyn, sjølvsagt. Ein trenar er på plass, som instruerer og viser og rettar. Han veit kor mange me er, han held oppsikt. Kanskje er golvet merka og delt inn i ruter, teipa opp med svart gaffateip for å halda på avstanden, halda oss åtskilt. Dette er dansing under kontrollerte forhold! Hadde me prøvd oss på det same på byen, hadde det nemleg, som me veit, vore forbode. For altså, kom igjen – me må snakka litt om danseforbodet.