Vi kan ikke ha en krig blant hundretusener av forfrosne pensjonister.
— Jan Egeland i VG
Sjansen for å bli rik på bitcoin er like stor som å overleve daglige runder med russisk rulett.
— Bjørn Stærk i Morgenbladet
Når jeg hører journalisten hos TV2 spørre SV om det ikke blir kleint på fest om man trenger samtykke, så kjenner jeg at vi jammen ikke har kommet langt.
— Anja Lindtner på Twitter
Det har gått dårlig.
— Per Olaf Lundteigen om Sp i regjering, til Vårt Land
Det finnes to typer mennesker: De som tror de har klart alt de har gjort helt selv, og de som er kloke nok til å forstå at uten fellesskapet så er man ingenting. Bjørn Dæhlie tilhører dessverre første, og dermed også siste sort.
— Mímir Kristjánsson på Facebook
Det finnes som kjent to typer mennesker – de som deler folk i to typer og de som ikke gjør det.
— Ronny Kjelsberg, samme sted
Sparebankstiftelsen DNB vil ta over Nasjonalgalleriet sammen med Nasjonalmuseet i en ny stiftelse:
Ber private holde seg ute
MuseerJonas Brække (tekst) og Marthe Amanda Vannebo (foto)
ADVARER: Marie Sneve Martinussen (Rødt) og Kathy Lie (SV) har lite sans for forslaget om å invitere Sparebankstiftelsen DNB inn som medeier av Nasjonalgalleriet sammen med Nasjonalmuseet. Marthe A. Vannebo
SV og Rødt advarer mot at Sparebankstiftelsen DNB skal bli deleier av Nasjonalgalleriet. – Uheldig privatisering, sier Rødt-nestleder Marie Sneve Martinussen.
– Nasjonalgalleriet er en av de største kulturskattene vi har. Vi mener det bør eies og styres av fellesskapet, sier Marie Sneve Martinussen i Rødt.
– Staten bør ta hele regningen for å rehabilitere og ikke være avhengig av en privat stiftelse, istemmer SVs Kathy Lie.
De reagerer på et forslag om at Nasjonalmuseet og Sparebankstiftelsen DNB skal gå sammen om å opprette en ny stiftelse som skal eie og drive Nasjonalgalleriet i Oslo.
Bygget stengte i 2019, og høydepunkt fra kunstsamlingen skal vises i det nye Nasjonalmuseet som åpner i år. Ideen om videre drift av Nasjonalgalleriet ble presentert sist uke i en såkalt mulighetsstudie for etterbruk.
Utredningen er ført i pennen nettopp av Sparebankstiftelsen DNB, som fikk oppdraget fra Kulturdepartementet mens Trine Skei Grande (V) var kulturminister.
Frykter signaleffekt
SVs Kathy Lie mener konseptet for å videreføre Nasjonalgalleriet som visningssted for kunst virker lovende, men er desto mer skeptisk til forslaget om organisering i en ny stiftelse.
Nasjonalmuseet og DNB Sparebankstiftelsen er tiltenkt to plasser hver i styret, i tillegg til en styreleder oppnevnt av Kulturdepartementet.
– Sparebankstiftelsen DNB har bidratt til mange gode formål opp gjennom årene. Vi vil tro at den også i denne sammenhengen har gode hensikter, sier Lie.
Men en slik organisering med en privat stiftelse på eiersida innebærer også en risiko, mener SV-representanten.
– Hvis dette blir en modell for samarbeid med private som også andre museer ser for seg, er det en fare for at vi får inn aktører som ikke er så genuint opptatt av kunsten, men desto mer av økonomisk profitt.
Stiller med penger
Nasjonalgalleriet har hatt tilhold i Universitetsgata siden bygget sto ferdig i 1882, altså for 140 år siden i år. Bygget trenger omfattende rehabilitering for til sammen 390 millioner kroner hvis det skal kunne brukes som visningssted for kunst, slår rapporten fast.
For å finansiere det nye museumskonseptet er Sparebankstiftelsen DNB villig til å bla opp 130 millioner kroner, såframt staten bidrar med et like stort beløp. Den resterende tredelen er tenkt dekket inn med lån.
Sparebankstiftelsen DNB er landets desidert mektigste private giver til kunst, kultur og andre allmennyttige formål. Med en aksjepost på 8,4 prosent er stiftelsen også den tredje største eieren av landets største bank, DNB.
Skeptisk til stiftelse
Marie Sneve Martinussen advarer mot å slippe inn en privat aktør på eiersida av Nasjonalgalleriet mot løfter om store pengegaver.
– Selv om private stiftelser ikke har eiere som kan ta ut utbytte, er de ikke underlagt samme krav om demokratisk kontroll og åpenhet som offentlige organisasjoner. Vi vet også at slike stiftelser fort kan leve sitt eget liv som det er vanskelig for fellesskapet å styre, sier Sneve.
Hun mener samarbeidsavtalen som Nasjonalmuseet inngikk i 2019 med skipsreder John Fredriksen og hans to døtre, var enda mer problematisk, fordi den etter hennes mening åpnet for direkte innflytelse over museets kunstfaglige prioriteringer.
«De kaller dette en mulighetsstudie, men i så fall har de hatt skylappene på»
— MARIE SNEVE MARTINUSSEN, NESTLEDER I RØDT
At en stiftelse på oppdrag fra Kulturdepartementet nå foreslår seg selv som deleier av Nasjonalgalleriet, er et nytt eksempel på «uheldig privatisering», ifølge Martinussen.
– Det har vært mange debatter, innspill og drømmer om hva Nasjonalgalleriet kan brukes til. Ingen av disse finner man igjen i denne utredningen. De kaller dette en mulighetsstudie, men i så fall har de hatt skylappene på, sier Martinussen.
Hun skulle heller sett at forslaget om å la kunstnere og deres organisasjoner drifte og eie bygget var blitt utredet nærmere.
– Vi håper og tror at dagens regjering ser at det ikke er behov for privat kapital for å kunne videreføre Nasjonalgalleriet, sier Martinussen.
Foretrekker at Stortinget blar opp
Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo og direktør André Støylen i Sparebankstiftelsen har sittet sammen i styringsgruppa som har vurdert etterbruk av Nasjonalgalleriet.
Hindsbo sier at forslaget som nå ligger på bordet, svarer på bestillingen som ble gitt i Solberg-regjeringens Jeløya-erklæring om at kostnadene skulle holdes nede.
– Vi har store ambisjoner for Nasjonalgalleriet og ønsker at det fortsatt skal være en viktig del av vår virksomhet og inngå i våre samlinger. For å kunne bevare Nasjonalgalleriet som visningssted for kunst har vi derfor foreslått en modell som vil gjøre det mulig å fylle bygget med kunst og åpne opp for publikum. Vi må også være litt realistiske. Alternativet kunne blitt at bygget var blitt lagt ut for kommersielt salg. Det ville vært kritisk, sier Karin Hindsbo.
Dersom Stortinget likevel bestemmer seg for å ta hele regningen, er det ikke Hindsbo imot. Snarere tvert imot.
– Løsningen vi har presentert, er ikke hogd i stein. Ingen ville blitt mer positive enn meg dersom SV og Rødt hadde sikret et bredt flertall på Stortinget for å finansiere hele rehabiliteringen via Statsbygg, som er den tradisjonelle måten å gjøre dette på, sier Hindsbo.
Direktør André Støylen i Sparebankstiftelsen DNB understreker at de er på tilbudssida, og at det ikke er avgjørende å bli med videre i en ny stiftelse for Nasjonalgalleriet.
– Vi er åpne for dialog om andre måter å gjennomføre dette på. Staten må gjerne ta ideen om etterbruk som vi har lagt fram og realisere den på egen hånd, det vil vi ikke bli lei oss for. Uansett hva som skjer, vil det være leit dersom ingenting skjer og man går glipp av en historisk mulighet, sier Støylen.
VI, ROBOT: Frøydis Sollid Simonsen, Maria Dorothea Schrattenholz og Joanna Rzadkowska har redigert en ny norsk sci-fi-antologi. Her foran skulpturen «Rudolph the Chrome Nosed Reindeer» på Tjuvholmen i Oslo. Sigve Bremer Mejdal
Når krisa går i alle kanaler, kan science fiction-litteratur tilby et alternativt blikk på samtida.
Det finnes ei gruppe som kanskje ikke blei så overrasket da verden stoppet opp for to år siden: science fiction-leserne.
Koronakrise. Klimakrise. Flyktningkrise. Strømkrise. Det er knapt ei krise science fiction-litteraturen ikke allerede har behandlet, og vi trenger ikke krysse landegrenser for å finne den – også Norge har en lang sci-fi-tradisjon.
Nå utgis en splitter ny antologi med nyskrevet sci-fi, redigert av forfatterne Frøydis Sollid Simonsen, Maria Dorothea Schrattenholz og Joanna Rzadkowska.
Boka «En strek gjennom tyngdekraften» består av 15 skjønnlitterære tekster, dikt og noveller av norske samtidsforfattere.
– Mange av tekstene utforsker skjæringspunktet mellom teknologi og natur eller menneske, sier Rzadkowska.
Sånn sett skriver de seg inn i en rik tradisjon forvaltet via bøker, filmer, spill og andre kunstuttrykk som bærer merkelappen science fiction.
– Kanskje det er en motreaksjon fra alle oss som ikke har så spennende liv at vi kan skrive seks bind om det, sier Rzadkowska, som sjøl har gitt ut to sci-fi-diktsamlinger.
Forskuttert sorgprosess
Der sjangeren fantasy gir god plass til magi og overnaturlighet, lener sci-fi seg på mer eller mindre rasjonelle vitenskapsforklaringer i sin verdensbygging – ofte med en dystopisk-politisk grunnmur.
– I møte med klimakrisa og markedsliberalismen tyr mange til dystopier eller nære framtidsfortellinger om kapitalisme gone wrong, sier Rzadkowska og legger til:
– Man kan se på det som en måte å planlegge på, kartlegge mulige utfall og forberede seg på det verste.
Sjangeren har absolutt en form for pessimisme i seg, mener hun, men det betyr ikke at alt bare er dystopisk programlitteratur. Det er også rom for utopier og visjoner.
– Det er tankeeksperimenter. Går det an å organisere samfunnet annerledes? Kan man bruke teknologien ikke bare til å utnytte naturen, men også komme nærmere den?
Flere av tekstene i antologien beskriver naturen som truet eller ikke lenger til stede. Her skildres desperate forsøk på å gjenskape planter og arbeid med å bevare frø.
– Forfatterne har et nesten nostalgisk forhold til naturen, som en forskuttert sorgprosess. Det er interessant, kanskje blikket vårt på naturen er blitt endret fordi det er klimakrise i alle kanaler hele tida. Naturen er allerede noe vi taper og snart har tapt, sier Rzadkowska.
– Ikke moraliserende
Samtidig er det ikke sånn at sci-fi-blikket på samtida nødvendigvis skal peke ut den rette veien.
– Science fiction-tekster kan fungere som en indirekte, ikke-moraliserende kommentar på samfunnet, noe som åpner for både estetiske opplevelser og refleksjon. Å skrive om en robotfugl er noe annet enn å komme med en pekefinger og si at man skal resirkulere, sier Rzadkowska.
Det politiske kan være en del av bakteppet i fortellingene, men det er ikke det eneste sjangeren kan tilby.
– Det er også en lekenhet og eksperimentvilje der. Science fiction kan utvide tankerommet, samtidig som det har potensial for både humor og systemkritikk.
Troll og folkehistorier
Det er over 20 år siden den forrige sci-fi-antologien blei gitt ut her til lands. Rundt millenniumsskiftet kulminerte den pessimistiske og den optimistiske vitenskapsvisjonen, og den veldig tidstypisk titulerte «Nova 2000» kom ut.
Den norske tradisjonen for sci-fi-antologier går helt tilbake til sekstitallet, men ifølge stipendiat Marta Mboka Tveit ved Universitetet i Oslo har slike framtidsspekulasjoner nesten alltid vært der.
– Dette er ikke noe nytt. Troll og folkehistorier er også en utforsking av det ukjente, av kosmos og det vi ikke veit hva er, sier Tveit, som forsker på framtidsfortellinger på tvers av kulturer og uttrykk.
Den første norske sci-fi-romanen regnes å være Ludvig Holbergs «Nils Klims reise til den underjordiske verden» fra 1741. «Gullalderen» var i perioden 1960–80-tallet, da blant andre Jon Bing og Tor Åge Bringsværd satte norsk sci-fi på kartet. Men Tveit har lagt merke til at det for tida skinner på nye steder.
«Å skrive om en robotfugl er noe annet enn å komme med en pekefinger og si at man skal resirkulere»
— JOANNA RZADKOWSKA, FORFATTER OG ANTOLOGIREDAKTØR
– Før var det mest ett kjønn som var involvert. Det er breiere mangfold nå, sier hun.
Den reindyrka sci-fien har kanskje havnet litt i skyggen av realismen, men det betyr ikke at fantasien er byttet ut med den personlige krisa for godt. Det å skru litt på verden er faktisk ganske vanlig.
Tveit nevner blant andre Tharaniga Rajah og Maja Lunde som eksempler på forfattere som skriver spekulativt, altså at de setter virkeligheten på prøve.
– Det er kanskje få som hadde stemplet Lunde som sci-fi-forfatter, men hun skriver jo om ei framtid som ikke finnes. Og når til og med Karl Ove Knausgård begynner å skrive spekulativt, da skjer det noe, sier hun.
Fått et dårlig rykte
Sci-fi-sjangeren er brei, og den har nok fått et litt ufortjent dårlig rykte, tror Tveit.
– Litt useriøst, gjerne forbundet med tegneserier og ungdomssjangeren.
– Hva er de vanligste sci-fi-temaene?
– Teknologi og overvåking. Og klima. Og det er ofte ganske dystre saker om å miste den særnorske koplingen mellom mennesket og natur. Tonen er gjerne innadvendt og psykologisk, litt som norsk jazz eller noir, sier Tveit.
Joanna Rzadkowska nevner også flere norske forfattere som lar det realistiske og det fantastiske gli over i hverandre, noe som kan kalles «slipstream». Blant annet Gunhild Øyehaugs roman «Presens Maskin» (2018), der mor og datter plutselig blir fanget i to parallelle verdener som begge likner vår egen.
– En slik bruk av alternative virkeligheter vanner ikke ut den «ekte» sci-fien, da?
– Jeg ønsker velkommen alle former for lek og kreativitet, sier Rzadkowska.
– Jeg er spent på hva som kommer. Skal vi dømme ut fra gjengen i denne antologien, kan det være hva som helst.
Noen norske sci-fi-utgivelser:
«Nils Klim»
«Uår»
«Bella Blu»
1741: Ludvig Holbergs «Nils Klims reise til den underjordiske verden» regnes som den første norske spekulative romanen.
1954: Romanforlaget lanserer en serie med oversatt sci-fi.
1962–1981: Gyldendals serie Lanterne Science Fiction gir ut flere bøker og antologier i regi av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd.
1965: Axel Jensen utgir den samfunnskritiske framtidsromanen «Epp», fra byen Oblidor. Universet fortsetter i «Lul» (1992).
1967: Bing og Bringsværd gir ut novellesamlingen «Rundt solen i ring». Duoen er ekstremt produktiv og skriver blant annet fabelprosatrilogien «Østenfor sol» (1969), «Vestenfor måne» (1972) og «Stella polaris» (1982).
1971–1979: Det norske sci-fi-magasinet Nova redigeres av Terje Wanberg, Øyvind Myhre, Per G. Olsen og Johannes H. Berg.
1972: Antologien «Malstrøm» – en samling av vinnertekstene fra en sci-fi-konkurranse hos Lanterne. Antologien inneholder blant annet Jon Michelets første tekst i bokform.
1974: Knut Faldbakkens «Uår. Aftenlandet» er en dystopi om overflodssamfunnet. Han følger opp med «Uår. Sweetwater» to år seinere.
1983: Antologien «Siste reis» utgis av Bok og Magasinforlaget.
1989: Antologien «Asterveg» følger opp.
1994: «Vidunderlige nye verden?» er et antologisamarbeid mellom Gyldendal og statsviter William M. Lafferty.
2000: Millenniumsantologien «Nova 2000» gis ut av Bok og Magasinforlaget.
2004: Øyvind Rimbereids langdikt «Solaris korrigert» foregår i en annen virkelighet og er skrevet på et framtidsspråk som kombinerer bokmål, engelsk og stavangerdialekt.
2008: Johan Harstads ungdomsroman «Darlah» er en blanding av sci-fi og skrekk, der noen heldige (?) ungdommer vinner en tur til månen.
2013: Terje Dragseth skriver sci-fi-langdikt i «Bella Blu. Håndbok for verdensrommet».
2015: Maria Dorothea Schrattenholz gir ut det narrative langdiktet «Atlaspunkt», om returen fra Mars til en jord som har blitt ubeboelig.
2019: I Matias Faldbakkens roman «Vi er fem» oppstår det liv der en ikke skulle tro det fantes, og Sigbjørn Skådens roman «Fugl» foregår i en døende romkoloni.
2021: Gro Dahle sender leseren ut i verdensrommet i år 2032 i romanen «Tolv lysår».