Det er søndag ettermiddag, og fra en pub på Dublins sørside høres irske folkesanger og hoiing og roping. Innenfor er lokalet tettpakket med ivrige publikummere som snart synger med på «Whiskey in the Jar» av full hals.

Ved toalettene står en statue i full størrelse av James Joyce, Dublins stolthet, forfatteren av modernistiske storverk som «Dubliners», «Finnegans Wake» og «Ulysses». En plansje på veggen hevder at puben er mottaker av «James Joyce’s Pub Award» – baren har nemlig eksistert her siden midten av 1800-tallet og skal visstnok være blant stedene Joyce selv frekventerte.

Om de som er her i kveld, har bitt seg merke i det? Om de kjenner Joyce eller «Ulysses», har fulgt Leopold Bloom gjennom Dublins gater en sommerdag i 1904?

Før duoen på scenen spiller opp igjen, denne gangen med «Wonderwall», får noen tilfeldige gjester spørsmålet. De stirrer spørrende tilbake. En annen gruppe unnskylder seg med at de er franske.

Ikke for eliten

De er slett ikke aleine om ikke å ha lest «Ulysses». Den norske utgivelsen prydes med vignetten «Det tjuende århundrets største roman», og noen vil spørre seg om de mener i fysisk forstand: Boka er på gode 600 sider.

Selv skal forfatteren ha sagt at han la inn så mange koder i «Ulysses» at professorene ville ha hendene fulle i århundrer.

– Jeg er ganske sikker på at han ikke sa det, sier Sam Slote, førsteamanuensis i irsk litteratur.

Han sitter i et lyst hjørnekontor på Trinity College, hvor bokhyllene er tettpakket med utgaver av «Ulysses» på alle verdens språk.

– Joyce skriver ikke for eliten eller akademikerne. Han ville at «Ulysses» skulle ha en brei leserskare, sier Slote.

For et århundre siden var det ingen enkel sak å få fingrene i et eksemplar. Den var blitt utgitt i serieformat før den kom som bok i 1922 – tidsskriftet The Little Review trykket den mellom 1918 og 1920 – men den første utgaven fantes bare i 1000 nummeret eksemplarer.

To av eksemplarene ble sendt med tog fra Paris, hvor boka var blitt trykket av Sylvia Beach i bokhandelen Shakespeare & Company, og landet i Joyces hender akkurat på denne datoen for 100 år siden – 2. februar.

At «Ulysses» ble trykket i et amerikansk avant garde-tidsskrift, skyldtes rett og slett at det var praktisk, skal vi tro Slote.

– John Lennon lagde avantgarde-musikk, men orienterte det mot et breiere publikum. Jeg tror det også er sant for Joyce. Han prøver å redefinere hva en roman kan gjøre, og samtidig forandre leserne.

Detaljenes forfatter

Skal man tro alt oppstyret rundt hundreårsjubileet, lyktes han vel også i det, mener Slote. Arrangementer til ære for Joyce og verket som av mange regnes som den fullkomne modernistiske romanen, ligger tett i tett i kalenderen denne uka, for ikke å si året.

Klassekampen har reist til Dublin for å følge de to figurene Stephen Dedalus og Leopold Bloom gjennom byen. Vi er slett ikke de første som har gjort det – overalt er plansjer, statuer og skilt plassert for å opplyse fotgjengere om at den og den bedriften er omtalt i romanen, det og det gatehjørnet.

Slote lener seg tilbake i kontorstolen og lukker og åpner munnen gjentatte ganger.

– Men Tom McCarthy, en nålevende forfatter som i veldig stor grad er påvirket av Joyce, sier at hvis man ser på samtidig britisk fiksjon, er det nærmest som om Joyce og modernismen aldri eksisterte. Det er tilbake til 1800-tallets realistiske modus, selv om man kan finne joyceanske understrømmer.

Joyce er Slotes hovedfelt, og han utga nettopp en tjukk bok med annotasjoner til «Ulysses».

– Joyce er en detaljenes og partikularitetenes forfatter. Han sa: Hvis jeg kan nå inn til hjertet av Dublin, kan jeg nå inn til hjertet av alle byene i verden. I det spesielle finner man det universelle.

Men det er ikke hele historien, hevder Slote.

– Nå prøver jeg å tenke annerledes. I stedet for trærne prøver jeg å se skogen.

Ingen skildrer menneskets indre liv, tankestrøm og stemningsskifter bedre enn Joyce, hevdes det. Han var en mester i etterlikning, sier Slote.

– Han skrev ikke mange bøker, og hver bok er veldig ulik den forrige. Det er som om han tenker: Jeg har gjort dette før, hvordan kan jeg ta det videre? sier Slote.

Bryner seg på Shakespeare

Joyce eksperimenterer med forskjellige stiler i «Ulysses» for å presentere den moderne verden gjennom ulike perspektiver, ifølge Slote.

Ettersom kapitlene skrider fram, blir Joyce mer og mer eksperimentell.

– Ser man på kopiene i biblioteker, er det tydelig at det vanligvis er tre steder folk stopper: det tredje kapitlet, det niende og det fjortende, «Solgudens okser», sier Slote.

– For førstegangslesere er det bare et mareritt. Det er høydepunktet av kompleksitet av «Ulysses».

Det «intellektuelle» hjertet av romanen finner en i episoden der Stephen diskuterer Shakespeares «Hamlet» på nasjonalbiblioteket – et av kapitlene hvor mange gir opp, ifølge Slote.

Stephens argument er at Shakespeare skrev stykket så han kunne innta rollen til spøkelset og snakke til sin sønn: «Jeg er din fars ånd».

– Shakespeare var en bedratt mann og far til en død sønn. Det er Bloom, sier Slote.

Hamnet Shakespeare, dikterens døde sønn, har bursdag samme dag som Joyce: 2. februar. Dét er detaljen som binder det hele sammen.

– Nora Barnacle, kona til Joyce, sa en gang at den eneste ektemannen «has got to get the better of now, is that Shakespeare». Det er det han gjør gjennom Stephen i kapitlet. Han utfordrer den fremste engelske forfatteren. Han kaster seg selv inn i arven etter Shakespeare. Samtidig karakteriserer han Shakespeare som en kunstner som likner Joyce.

The Galway Girl

Dublinerne er bortskjemte med gregoriansk arkitektur, og utenfor den ifølge Slote stygge 1970-tallsbygningen som huser kunst- og litteraturstudentene ved Trinity College, venter vår personlige guide Liam Greene.

Det er ikke bare Arts-bygningen på Trinity som er av nyere dato – en rekke av stedene Leopold Bloom besøker i «Ulysses», er for lengst borte.

Det tyrkiske badet, for eksempel, dit han er på vei i kapittel fem. Også 7 Eccles Street, Blooms hjem i boka, ble jevnet med jorda da et sykehus ble reist på 1960-tallet, skal Liam straks vise oss.

Han snakker fort, men tydelig mens vi går ut av universitetet og ned Nassau Street. Vi er på vei mot Oscar Wildes gamle hus, forteller Liam.

– Det var her Joyce møtte Nora Barnacle, en jente fra Galway. Hun sluttet på skolen som tolvåring og jobbet som kammerpike på Finn’s Hotel, der, sier Greene og peker opp.

Barnacle og Joyce møttes her langs denne gata, tilfeldig, og avtale et møte den 14. juni. Hun dukket ikke opp.

– Han ble veldig skuffa og skrev et postkort til henne. 16. juni møttes de igjen – og det er dagen han frøys i «Ulysses», sier Greene.

Romanen utspiller seg nemlig i løpet av en eneste dag i Dublin, den 16. juni 1904, dagen Joyce møtte kvinnen han skulle få barn med, etter hvert gifte seg og leve med resten av sitt liv med.

Turistfeller

Gjør man et nettsøk for å finne en guidet «Ulysses»-tur i Dublin, kommer det en hel rekke forslag. Klassekampen er langt fra de eneste som reiser hit for å følge i Leopold Blooms fotospor og se «Ulysses» fra bakken.

Man kan kjøpe T-skjorter, sitronsåper og bøker, og i det mest turistifiserte strøket pryder enorme malerier av Bloom, Stephen Dedalus og Molly Bloom murveggene.

Liam Greene viser oss radig vei videre, i det som vekselvis er fotsporene til Leopold Bloom og James Joyce selv – andre ganger stopper vi innom reine minnesmerker etter Joyce eller andre stolte dublinere, som Oscar Wilde. Joyce er jo «en av mange» irske forfattere, minner Greene om.

Inne på Sweny’s Pharmacy, der Bloom stanser for å kjøpe en sitronsåpe i kapittel fem, står en eldre herre med tustete hår i apotekerfrakk og snakker på rams om «Ulysses».

Mannen, «PJ», som forteller at han har lest boka «mer enn 72 ganger», har publikum. En fransk journalist er her i samme ærend som oss.

– Vi, som dubliners, kjenner igjen alle stedene som er nevnt, sier PJ.

– Så boka er fortsatt veldig levende? spør den franske journalisten.

– Veldig levende. Mer levende nå enn noen gang!

«Joyce sa: Hvis jeg kan nå inn til hjertet av Dublin, kan jeg nå inn til hjertet av alle byene i verden»

— SAM SLOTE, LITTERATURVITER

De leser «Ulysses» på sju forskjellige språk denne uka, for å feire utgivelsen, forteller liksom-apotekeren. Innen Greene tar oss med ut av det lille lokalet, har tallet økt til åtte: PJ fant målrettet fram en norsk utgave fra hyllene.

– Den famøse sitronsåpa, sier Greene og slipper en i undertegnedes jakkelomme.

Nomade i egen by

Vi krysser elva – en overgang om kostet en halv penny i 100 år – over til nordsida av byen.

Den markerer et kulturskille, forteller Greene, som selv har vokst opp på nordsida.

– De lager vitser om oss. «Hva kaller man en northsider i en dress? Den tiltalte», som om vi alle er kriminelle, sier Greene.

Selv begynte Joyce sine dager sør for elva, men etter hvert som faren drakk bort pengene og ikke kunne betjene husleia, flyttet de nordover med synkende leiepriser.

– Faren likte whisky. Han likte ikke å betale leia. De bodde i 14 forskjellige hus, opplyser Greene.

– Det er sånn de sier at Joyce ble kjent med byen.

Alle som leser Joyce, bør reise til Dublin, mener Greene bestemt – og selv for en innfødt som ham kan den tjukkeste Dublin-slangen være vanskelig å følge.

Noen mil lenger sør står Robert Nicholson, også han en ekte dubliner. I 40 år jobbet han som kurator ved Joyce-museet som holder til her ute.

– Folk blir pilegrimer. Dublin er en begrenset by, og ved å se den, får man en følelse av den geografiske skalaen, sier han.

Nicholson står på en liten høyde ute ved kysten. Her ligger et av kyststripas mange Martello-tårn, en gang tegnet etter korsikansk modell for å beskytte Storbritannia mot Napoleon. Det er bare en knapp halvtimes togtur med utsikt mot Dublins sanddyner.

– Det er her det hele begynner, sier Robert Nicholson.

«Stusselig om vinteren»

Kraftige vindkast kommer inn fra havet, det er februarregn i lufta, og likevel badere nede i sjøen. I «Ulysses» utspiller første kapittel seg her, i delen som kretser om Stephen Dedalus. Klokka er åtte om morgenen, og det er en varm solskinnsdag – i skarp kontrast til i dag.

Stephen Dedalus stiger opp på taket, der Buck Mulligan barberer skjegget.

– Betaler dere husleie for tårnet?

– Tolv pund, sa Buck Mulligan.

– Til krigsministeriet, tilføyde Stephen over skulderen.

De stanset mens Haines tok et overblikk over tårnet og til slutt sa:

– Nokså stusselig om vinteren, skulle jeg tro.

Det er engelskmannen Haines som feller dommen – en mann Stephen slett ikke har sansen for. Samme natt hadde han skapt leven på grunn av et mareritt om en sort panter.

– Joyce var her selv, i omtrent en uke, sier Nicholson.

Buck Mulligan er basert på vennen Oliver St. John Gogarty, forteller han. I en årrekke leide han Martello-tårnet i Sandycove.

– Gogarty inviterte ham, men Joyce spolerte invitasjonen med å være frekk mot verten allerede før han kom.

Dette var i september 1904, og Joyce hadde møtt Nora Barnacle den sommeren. De hadde allerede planlagt å forlate Irland – Joyce var ikke lysten på den irske litterære vekkelsen. I diktet «The Holy Office» gjør han narr av dem alle.

– Dette var folk som i virkeligheten hadde vært gode mot ham. Han identifiserte Gogarty som en snobb, og så dukket han opp i tårnet likevel.

Samme høst forlot Joyce Dublin for Zürich, etter hvert Pola og Trieste – siden vendte han bare tilbake til Dublin for korte besøk.

– Da han begynte å skrive «Ulysses», var det to år til hans siste besøk i byen. Han hadde det hele i hodet, sier Nicholson.

Utenfor gjengen

Men Joyce forlot aldri Dublin i skriften.

– Han ville gjøre Dublin til en internasjonal by, en som kunne stå opp mot de store byene i verden.

I «Ulysses» tjener den et helt konkret formål, mener Nicholson. Byen er kompakt, åsted for alt: for diskusjoner i biblioteket, nattlige visitter til bordeller i Red Light District, avstandsflørter i vannkanten, tilfeldige møter. Men for Joyce selv var byen for liten, hevder Nicholson. Han ville dessuten være en outsider.

– Han følte seg dratt inn i en krets og en sammenheng av samtidige irske forfattere som han ikke ville være del av, fortsetter Nicholson.

– Han ble aldri med i noens «gjeng». Han lette etter en unnskyldning for å bli stengt ute.

Han manøvrerte vennene sine til å bedra ham, forteller Nicholson.

– Så kunne han være offeret. Han prøvde til og med å få kona til å bedra ham, men hun kom ikke så langt. Kanskje var det for å kunne skrive om det.

En snål type

Bokas første kapittel avslutter med beskrivelsen av en sel nede i sjøen:

En stemme kalte på ham fra havet, søttonende og langtrukkent. Idet han gikk rundt svingen, vinket han. Den kalte igjen. Et glatt brunt hode, en sels, langt ute på vannet, rundt.

Usurpator.

En etterkommer har stukket hodet over overflata også i dag – de er beryktet for å bite tak i svømmeres bein, forteller Nicholson lattermild.

Etter frokost i «Ulysses» går Buck Mulligan, Stephen og Haines ned mot den lille bukta for et morgenbad. Robert Nicholson gjentok morgenritualet her hver morgen i 40 år.

Man trenger ikke kunne Homers «Odysseen» på rams for å forstå «Ulysses», tror Nicholson.

Men at første del av boka, den som kretser om Stephen Dedalus, bærer tittelen Telemachia, bør man merke seg. Telemachus, Odyssevs sønn, gir et pek i retning av forholdet som i løpet av dagen skal utvikle seg mellom Stephen og Leopold Bloom. Førstnevnte strever med forholdet til sin far, sistnevnte sørger over sin døde sønn.

«Han prøvde til og med å få kona til å bedra ham, men hun kom ikke så langt. Kanskje var det for å kunne skrive om det»

— ROBERT NICHOLSON, TIDLIGERE KURATOR

Selv åpnet Nicholson boka 19 år gammel, av nysgjerrighet. Den sommeren hadde han jobb på et hummerfiskemottak et sted på den irske kysten.

– Det var ikke noe godt år for hummerfiske, og jeg hadde bare «Ulysses» med meg.

For ham ble det en avgjørende sommer, og da han var ferdig å studere noen år seinere, fikk han jobb i Tårnet – et museum, i dag koronastengt, viet til Joyce og «Ulysses».

Fascinasjon uten ende

Er dette Irlands nasjonalepos? Legger man merke til plansjene og statuene og de kommersielle Joyce-tilbudene i Dublin, kan man få inntrykk av det. Robert Nicholson drar på det.

– Det er den komplette motsatsen til hvordan det var før – han ble ikke ansett som irsk nok. Lenge var han ansett som en pinlighet for Dublin, fordi han skrev om folk som de var. Så ble han ansett som eiendommen til amerikanske professorer, forfatterskapet var ikke for sånne som oss. I 1962 åpnet museet her, i 1954 ble den første Bloomsday feiret i Dublin.

Nå feires Bloomsday årlig – den 16. juni. Men for Nicholson er fascinasjonen uten ende.

– Joyce har den effekten på folk. «Ulysses» er en bok man vender tilbake til, som tar over folks liv.