Fortauene på Rosenhoff i Oslo er hålkete. De få fotgjengerne som stavrer rundt er bare flaks og brodder unna å omformes til Bambi på isen. Og for enkeltes del, som Klassekampens utsendte fotograf, ble det også fall. Til alt hell uten større skader.

Større skader har heller ikke Honningbarna tatt av årene i sitt forrige øvingslokale, der det ble oppdaget asbest i naborommet – i en etasje som var uten brannsikring og rømningsveier. Den forestående oppgraderingen til et øvingslokale de skal dele med Kvelertak, i kjelleren under Studio Paradiso, er dermed kjærkommen.

Honningbarna kjenner for øvrig studioet fra før av. Men skal vi tro historiene om tidligere innspillinger i rekordtempo, var det forsvinnende lite tid de brukte der, sammenliknet med denne gang. Honningbarnas nye, sjette album – «Animorphs» – har til og med ekstern produsent: Erlend Mokkelbost (JR Ewing, Montée, Aiming for Enrike, Amgala Temple, No. 4 og mye, mye mer).

Det som ikke ble til i Studio Paradiso, ble spilt inn på kunstsenteret Palazzo Stabile, midt i en vingård, i Piemonte i Italia.

– Dette har vært en jævlig ålreit studiosituasjon. Tidligere har vi latt det gå sport i hvor fort vi kan spille inn musikk. Alt har vært live-fokus. Live har vært det som definerer oss. Nå har vi virkelig brukt tid i studio. Kanskje latt det gå sport i hvilke nye lyder Honningbarna kan lage. Det er vel muligens en sport med litt høyere potensial, sånn rent lydbildemessig. Det har vært gøy, sier vokalist og tekstforfatter Edvard Valberg, før den ferske Honningbarna-gitaristen bryter inn:

Johan Hansson Liljeberg: – Hvor fort har dere spilt inn, egentlig?

Edvard: – Sånn omtrent sju dager, eller kjappere enn det. I etterkant har vi kanskje ikke alltid vært like fornøyd, hehe.

Og her må vi spole tilbake til 2018–19, til perioden punkbandet fra Søgne gikk gjennom en identitetskrise. Den kritikerroste og konsertbejublede gjengen som slo igjennom for nå drøye ti år siden turnerte sitt femte album, «Voldelig lyd» (2017). Sommeren etter albumslippet forlot gitarist Simen Nilsen gruppa, og deretter takket bassist Lars Emmelthun for seg. Kvintetten var brått blitt en trio.

Gitarist Christoffer Trædal: – Først var det veldig krisestemning. Det var de store spørsmålene: Hva har jeg gjort med livet mitt? Haha, liksom. Og hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Edvard: – Men så fornekter man alt det. Trøkker det ned.

Trommis Nils Jørgen Nilsen: – Klart det var krise. Honningbarna er så sykt mye mer enn en jobb. Vi har bodd sammen, vokst opp sammen, jobbet sammen. De siste årene har jeg også skjønt at det var ekstraordinært det vi gjorde, mer enn hva jeg skjønte tidligere.

Edvard: – Vi har brukt de formative årene sammen. Uten hverandre hadde vi ikke vært det hver enkelt av oss er. Når man tar ut to av de femdelene som økosystemet Honningbarna utgjør, blir det jo økokatastrofe.

Christoffer: – Da det skjedde, var det jo bare å spørre direkte: Vil vi fortsette, ja eller nei? Så ble det ja. Da var det ut og finne to nye medlemmer.

Inn kom svenskene Johan Hansson Liljeberg og bassist Tomas Berglund. Begge med fortid i oppvarmingsband for Honningbarna – førstnevnte rett nok uten å ha sett dem spille. Akkurat det ble han terget litt for, etter en latterkule om at svenskene bare ble hentet inn fordi de var fans.

Johan: – Det er jo litt trist, egentlig. Jeg får aldri oppleve hvordan det er å være på en Honningbarna-konsert. (Sukk).

Tomas: – Jeg kom med i Honningbarna en måned før det bar ut på turné (i 2019, red.anm.). Det var som å sette seg på et Herkules-fly og rett ut i krigen. Det var vilt. Men det som er enda kulere enn å være bassisten som spiller Honningbarna-låter, er å lage nye Honningbarna-låter – og å få presentere noe jeg selv har vært med på å skape. Det er utrolig kult å lage musikk med disse her.

Johan: – Det har vært en ekstremt åpen prosess. Vi skriver alt sammen, sammen, samtidig. Uten at det er jammete. Ikke at jeg skjønner hvordan det fungerer, men det gjør det. Ingen er proteksjonistiske på ideene. Det gir et kollektivt eierskap.

Tomas: – Det er en tålmodighetsprøve. Vi må ha tålmodighet til å høre hverandres ideer, for å finne ut hva som kan låte bra i dem.

Nils Jørgen: – Det er alltid noen som har ordet i øvingslokalet. Ideene som ikke blir brukt fører kanskje også til noen andres idé. Man må jo prøve, selv om man ikke liker ideen.

Tomas: – Vi snakker ofte om at man skal ha ja-hatten på. Det er veldig viktig.

Viktig var også oppholdet på Palazzo Stabile. Det ble det virkelige vendepunktet. Valberg vedgår at to uker med la dolce vita kanskje ikke høres så punk ut.

Nils Jørgen: – Alt der var annerledes. Vi hadde tid. Det er lett å velge det du vet fungerer, men da blir det ofte ikke så originalt. Og vi ville gjøre noe annet enn det trygge.

Edvard: – Vi var dessuten nødt til å forandre fokus under korona. Det fantes ikke noe annet alternativ. Når det bare var låtskriving vi kunne gjøre, var det jo det vi måtte gjøre. Man skal heller ikke undervurdere betydningen av at vi fikk med Erlend Mokkelbost med på laget.

Møtet med Mokkelbost beskrives som kjærlighet ved første blikk. De musikalske referansene var på plass. De var ute etter å skape det samme soundet og ville det samme.

Edvard: – Han ga oss et puff i retninger og måter å lage musikk på som var annerledes enn det vi ville oppsøkt på egen hånd. I tillegg var det veldig inspirerende å ha med to nye medlemmer. Også var vi satt i en situasjon der vi ikke kunne turnere som før. Vi måtte svømme eller synke. Og vi har svømt som bare helvete.

Da journalisten hørte skiva, oppdaget hun på ny hvor rocka Honningbarna kan være.

– I mine ører låter «Animorphs» nærmere hardrock enn punk?

Edvard: – Vi vil fortsatt, uten tvil, si at det er punk vi spiller. Men det handler kanskje om energien i det, retningen, og hva vi ønsker å være og gjøre. At det låter kaldere enn tidligere, det stemmer nok.

Nils Jørgen: – Og mindre lystig. Det har vært en helt annen ro og stemning når det har vært snakk om lyder. Vi har brukt mye mer tid på å tweake og eksperimentere med lyden. Det har ikke hatt den samme følelsen av dårlig tid som før. Da er det også lettere å bli kreativ, tror jeg.

«Vi måtte svømme eller synke. Og vi har svømt som bare helvete.»

Edvard: – Men når vi snakker om at dette låter annerledes enn før, så er jo ikke dette vårt Miley Cyrus-gone-bad-album eller Tix-gone-følsom-øyeblikk. Mer enn noen gang er det mindre konsept. Min ambisjon, i hvert fall når jeg skriver tekst, er at musikken skal være lydene av livene vi lever, de tankene vi har, den stemningen vi opplever rundt oss.

Sånn sett mener Valberg at bandets ambisjon er den samme. Forskjellen ligger i at livet endrer seg. Det politiske prosjektet har også endret seg. Fra å være idealistiske har de blitt mer sansende. Som han sier det: mer et musikalsk speil for egen samtid og egne liv.

Albumtittelen skal reflektere dette. Den er direkte inspirert av ungdomsromanserien «Animorph», der karakterene omformes til dyr. Helt konkret er det omslaget på bøkene som er inspirasjonskilden. Det innrømmes lattermildt at ingen av dem har vært lesehester. Bildetemaet som går igjen tekstlig og musikalsk er at man stadig, bestandig, er i bevegelse.

Edvard: – Vi lever ikke som om vi er 17 lenger. Eller 25. Og i dag vil også gå over. Plata er et verdig testament over hva vi kan være akkurat nå.

Nils Jørgen: – Og takk og pris for det.

Edvard: – Musikken vil derfor nødvendigvis låte annerledes. Uten at det er en kongstanke bak at «nå vi skal lage et sånt album». Vi prøver bare å lage musikk av det vi lever. Og det føler jeg er en mer ærlig prosess for å skape musikk med en slags ryggrad. Musikk skal ikke være eskapisme; en drøm bort fra livet. Den skal være ekstasen, sorgen, frustrasjonen, kjedsomheten, festen. Musikken skal omfavne det kaoset hverdagen byr på i disse ambivalente livene vi har. Det er musikken vår.

Nils Jørgen: – Det var lenge usikkert om det skulle bli et album. Til å begynne med var det jo bare oss tre. (Han slår ut armene for å vise til Edvard Valberg og Cristoffer Trædal). Vi kunne ikke holde konsert eller spille som vi pleide. Så da fikk bare spille sammen sånn som vi ikke pleide å gjøre det. Vi måtte være åpne.

Valberg legger til at en Honningbarna-konsert skal være åpen.

Edvard: – Vi er en form for igangsetter, og så får publikum bidra til det som skal skje. Du kan se på en såkalt vanlig konsert som wrestling. Det kan se spontant ut, virke kaotisk. Men egentlig er det koreografert og kalkulert, det er en vane. Honningbarna er det motsatte. Som en boksekamp.

Christoffer: – Du sier at det er ekte?

Edvard: – Ja. Man har en ring. Man vet hva man er der for. Men bevegelsene, hva som skal utveksles eller hvordan det ender, det er helt åpent. Kaoset som oppstår har oppriktig verken vi eller publikum kontroll over.

Og apropos tap av kontroll: 14. januar skulle Honningbarna spilt på Rockefeller. En slippfest og planlagt pangstart på stor Norgesturné. Men slik ble det jo ikke.

– Jeg er ikke en griner, men da jeg så pressekonferansen om nedstenging, sa jeg til samboeren min: «Nei nå, nå skulle jeg faen meg ønske jeg kunne grine litt. Jeg er så lei», sier Edvard med et smil som skal ta brodden av alvoret. Før han avrunder:

– Vi har satt vår stolthet i at det å spille skal koste noe. Man skal kunne tape noe. Noe skal være on-the-line og stå på spill i det vi holder på med. For hvorfor skal man ellers gjøre det? Vi er blitt flinke til å ikke bli skuffa. Men når vi har planlagt turneen, når det bare er to måneder til, da blir det jo på ordentlig. Så da kommer håpet … Men for den urkraften som Honningbarna er, så er det begrenset hvor lenge universet kan holde oss tilbake. Vi skal få vår tid.

Honningbarna er anmeldt på neste side.