Lista over krediterte bidragsytere på «Dawn FM», det femte ordinære albumet til den kanadiske pop-R&B-sangeren The Weeknd, er over gjennomsnittet lang. Men også usedvanlig underholdende å lese, med en rekke uforutsigbare, nær absurde konstellasjoner av musikere, produsenter, vokalister og andre bidragsytere. Enda mer overraskende er hvor godt disse bidragene henger sammen i praksis og utførelse. Innimellom på forbilledlig subtilt vis, som de diskret elegante vokalharmoniene som smyger seg rundt i lydbildet på «Here We Go Again», i utgangspunktet en duett med rapperen Tyler, The Creator. Disse koringene fungerer som balladens definitive forankring i et åttitalls «voksenpop-radio»-format. Og de er arrangert av selveste Bruce Johnston, ja, han fra Beach Boys. Som også fremfører selv, sammen med sønnen til Beach Boys-kollegaen Mike Love. Det må man jo kunne kalle en ganske fiffig detalj.
Og «Dawn FM» er et album fylt til randen av fiffige små detaljer i arrangementer og produksjon. Fra nikkene til Marc Cerrones klassiske eurodiscohit «Supernature» (1977) på singelen «Take My Breath», til det mer egenartede instrumenteringsvalget av sidechain-komprimering som rytmisk puls – og en storslått kombinasjon av analoge synther og fullt kor i akkord(rekke)arbeidet – på «Starry Eyes». Denne låten er i seg selv en effektiv reprise (eller vedheng) til den såpeoperatisk orienterte poplåtfortellingen «Is There Someone Else?». To låter som til sammen er noe av et midtpunkt og høydepunkt på et album som er svært cinematisk orientert, også i sine overhengende strukturer. Det cinematiske aspektet blir dessuten understreket ved flere gjester fra filmens verden. Inkludert et lite interlude plassert rett etter «Starry Eyes», med deklamering fra filmskaper og skuespiller Josh Safdie.
Det var nettopp Josh Safdie og broren Benjamin som skrev og regisserte den snurrige 2019-thrilleren «Uncut Gems», der The Weeknd gjorde en liten gjesteopptreden i rollen som seg selv. Denne er verdt å trekke frem i anledning «Dawn FM». For det var under arbeidet med «Uncut Gems» at Abel «The Weeknd» Tesfaye traff filmens komponist, Daniel Lopatin – som også er kjent for elektroniske instrumentalalbum på etiketten Warp under artistnavnet Oneohtrix Point Never. Året etter tok The Weeknd med seg Lopatin som gjestemusiker under sin prestisjefulle spillejobb i pausen til sportsbegivenheten Superbowl. Samme høst dukket The Weeknd opp som vokalistgjest på Oneohtrix Point Never-skiva «Magic» (med Abel Tesfaye som «executive producer»). Dette samarbeidet fortsetter, og står på sett og vis helt sentralt, på «Dawn FM».
«En sonisk filmopplevelse i popformat.»
Men her har The Weeknd tatt Daniel Lopatins arsenal av analoge synther med seg inn i kjernen av den moderne hyperkommersielle popen. For trass i bidrag på veien, fra Calvin Harris og Swedish House Mafia til The Weeknds gamle produsentvåpendrager DaHeala, er det fremfor alt den usannsynlige produsentduoen Oneohtrix Point Never og Max Martin som definerer lyden av «Dawn FM». Og det er når Martins hemningsløst glattperfeksjonerte vokalproduksjon og kompromissløse fokus på melodiske hooks møter Lopatins smakfulle analoge synthesizer-varme, at det oppstår noe helt nytt. Eller, ikke helt nytt. For «Dawn FM» har samtidig en umiskjennelig åttitallsnostalgisk sonisk estetikk.
Et sentralt poeng verdt å notere, og tilsvarende lett å overse, er hvordan dette i essens er en slags meta-nostalgi. Med markant unntak for The Weeknds særs sjarmerende Michael Jackson-oppheng, er de lydmessige referansepunktene her mer nullnulltallets åttitallsnostalgi enn selve åttitallet. Tenk Daft Punk i «voksenpop-modusen» de slo om til, fra og med deres amerikanske gjennombruddsalbum «Discovery». Eller lydsporet til Ryan Goslings skorpion-satengjakke i filmen «Drive» (2011), for å bruke et cinematisk referansepunkt igjen. Noe som føles naturlig, siden «Dawn FM» eksplisitt er oppbygd som en sonisk filmopplevelse i popformat – ikke minst via albumets aller mest bisarre vokalgjest.
Tittelens «Dawn FM» er nemlig en radiokanal som veileder lytteren inn i livet etter døden. Og fortellerstemmen, som altså er en metafor for det siste du hører før du dør, er tolket av ingen ringere enn (den kanadiske) komikeren og filmstjernen Jim Carrey. For de som har fulgt Carreys stadig mer eksentrisk nyåndelige utspill de siste årene, er hele det grunnleggende konseptet – ikke bare disse mellomspillene og selve gjestespillet – dypt preget av Carreys relativt egenartede og egendefinerte ideer om den materielle verden som en illusjon. Her kunne det saktens vært på plass med noen betraktninger om posisjonen som materialismen avvises fra: som privilegert verdensstjerne i underholdningsindustrien. Og derfra kunne vi sneiet over etablerte forbindelser mellom nyåndelighet og nyliberalisme. Om vi hadde hatt plass til det.
Det som derimot må sies, er at lufta går litt ut av ballonghesten helt på oppløpssida. Den overproduserte pastisjen «Less Than Zero» referansenikker pretensiøst mot debutromanen til Bret Easton Ellis – men minner mer om pop-preferanserammene til samme forfatters notoriske romanfigur Patrick Bateman, jappeseriemorderen fra «American Psycho». Deretter kommer en altfor lang avsluttende «sololåt» med Carrey, som tydeligvis gjør seg best som birolleaktør i albumformat.
Men «Dawn FM» er nesten hele veien så medrivende overflatisk underholdende at innvendingene ikke rekker å bli påtrengende. Det er et album fullt av store ideer, som samtidig aldri tar sitt eget konsept for høytidelig, eller særlig alvorlig. Og takk og pris for det!
