Forsvinner i krigståka
Tilhengere av et nøytralt Ukraina blir ikke lyttet til i stormaktsspillet, sier ukrainsk sosiolog:
Det er «absolutt påkrevet» at Ukraina «aldri, aldri noensinne» blir medlem av Nato, sa Russlands viseutenriksminister Sergej Rjabkov etter møtet med sin amerikanske motpart i Genève på mandag.
«Vi vil hjelpe Ukraina å bevege seg mot et Nato-medlemskap», sa Natos generalsekretær Jens Stoltenberg i en pressekonferanse i Brussel samme dag.
Hva vil ukrainerne selv? Det er det få i Vesten som egentlig bryr seg om, mener den ukrainske sosiologen Volodymyr Ishchenko.
Han sier til Klassekampen at ukrainerne reduseres til brikker i stormaktsspillet mellom Russland og USA, og at landet hans på villedende og «kolonialistisk» vis blir framstilt som en homogen nasjon der en samlet befolkning ønsker å bli del av Nato for å unnslippe Russlands klør.
– Det som sjelden kommer fram, er at vi ukrainere faktisk har veldig ulikt syn når det gjelder spørsmålet om Nato-medlemskap, sier Ishchenko på telefon fra Tyskland.
– Å anerkjenne dette er også avgjørende for å finne en vei ut av den nåværende eskaleringen, mener han.
Splittet om Nato
Ishchenko har i mange år vært en viktig stemme på den delen av den ukrainske venstresida som er kritisk både til Nato og Vladimir Putin.
Han er i dag forsker ved Institutt for østeuropeiske studier ved Freie Universitat i Berlin og jobber med en bok om Maidan-opprøret i 2014, som veltet daværende president Viktor Janukovitsj.
I en ny tekst han har skrevet om Nato-spørsmålet i Ukraina, som er publisert blant annet i det østeuropeiske nettmagasinet Left East, forklarer Ishchenko at støtta for at Ukraina skulle bli Nato-medlem inntil 2014 var begrenset til en liten minoritet av befolkningen. Enkelte målinger plasserte den langt under 20 prosent.
Den skjøt imidlertid i været som følge av Russlands annektering av Krimhalvøya samme år og den påfølgende krigen i Donbass-regionen øst i Ukraina. Stadig flere ukrainere så etter dette på Nato-medlemskap som et hinder mot nye fiendtlige handlinger fra Russland.
Like viktig for den voksende prosentandelen som støttet Nato-medlemskap, var ifølge Ishchenko imidlertid at målingene ikke lenger regnet med den langt mer prorussiske befolkningen på Krim og i Donbass, som nå befant seg utenfor ukrainsk militær kontroll.
Varierende tall
Klassekampen har gått gjennom en rekke meningsmålinger utført i Ukraina i løpet av det siste året. På spørsmål om hva de ville stemt i en folkeavstemning om hvorvidt Ukraina burde bli del i Nato, svarer 54 prosent at de ville stemt ja, ifølge det amerikanske analysebyrået International Republican Institute.
I en annen fersk måling utført av Kiev internasjonale institutt for sosiologi svarer 59,2 prosent av de ville stemt for, mens 28,1 prosent sier at de ville stemt mot.
Andre målinger opererer både med høyere og lavere tall. Dersom myndighetene hadde presset fram en avstemning i dagens situasjon, tror Ishchenko uansett at ja-siden hadde vunnet.
– Men hvis man ønsker å vite hva ukraineres preferanse faktisk er, kan man ikke bare tvinge fram et enkelt valg mellom ja eller nei til Nato, sier Ishchenko.
Noe som ofte forsvinner i slike målinger, mener han, er at en stor del av befolkningen ikke ønsker å knytte seg tettere verken til Nato eller Russland, men foretrekker å løse konflikten gjennom å styrke ukrainsk nøytralitet.
Etter annekteringen av Krim falt appetitten på militært samarbeid med Russland kraftig. De fleste av dem som tidligere støttet dette, ble ikke dermed omvendt til Nato-troa, sier Ishchenko, men gikk isteden inn for en tydelig nøytral status for Ukraina.
Han forklarer at disse menneskene tror Nato-medlemskap både vil øke fiendtligheten med Russland og avgi for mye ukrainsk suverenitet til Vesten, noe de mener allerede har skjedd siden 2014.
– Nato-medlemskap har bare solid støtte i landets vestlige regioner, mens de som støtter ukrainsk nøytralitet, faktisk er i flertall sør og øst i landet, sier Ishchenko.
Forslag om nøytralitet
Flere internasjonale eksperter har den siste tida løftet fram nettopp et nøytralt Ukraina som en løsning på stormaktskonflikten. En av dem er Anatol Lieven ved den amerikanske tenketanken Quincy Institute for Responsible Statecraft.
«Vi må anerkjenne at vi har veldig ulikt syn, ikke minst på geopolitiske allianser»
— VOLODYMYR ISHCHENKO, UKRAINSK SOSIOLOG
I et innlegg på deres blogg skriver han at løsningen må innebære at amerikanerne går med på at den omstridte Donbass-regionen får autonom status, slik det er nedfelt i Minsk-avtalen fra 2015.
Det vil vanskeliggjøre videre russisk territoriell utvidelse og samtidig legge bånd på ambisjoner om større vestlig integrasjon for Ukraina.
«En løsning langs disse linjer vil bli bittert angrepet av vestlige hardlinere med alle de vanlige anklagene om ‘feighet’ og ‘blidgjøring’», skriver Lieven.
«De må imidlertid spørre seg selv om de virkelig er forberedt på å se for seg en krig med Russland, og hvis ikke, hva de foreslår som konkrete alternativer til disse forslagene», argumenterer han.
Også Volodymyr Ishchenko mener en del av problemet i dag er at rommet for å komme med denne typen ytringer har blitt stadig mindre.
– I Vesten mener mange til og med at bare det å diskutere det ukrainske mangfoldet er russisk propaganda og handler om å så splittelse. De hevder at Ukraina etter Maidan-revolusjonen er helt forent. Men slik er det ikke, sier Ishchenko.
– Hvorfor forsvinner ofte slike perspektiver i framstillingen av Ukraina?
– Vestlig mediedekning av Ukraina er ofte skeiv. Et av problemene er at kildene kommer fra den samme gruppa mennesker i det ukrainske samfunnet, men ikke representerer mangfoldet i landet vårt. Dette er myndighetskilder og folk fra ukrainske NGO-er som støttes av Vesten og der folk snakker godt engelsk, sier Ishchenko.
Disse kildene reproduserer ifølge Ishchenko «det journalistene ønsker å høre», både om russisk aggresjon, ønsket om å bli en del av Europa og Nato og behovet for nye, liberale reformer.
– En stor del av det ukrainske samfunnet har rett og slett ikke noen stemme, særlig i den internasjonale sfæren, hvor ingen snakker for dem. Og politikere som snakker for dem stigmatiseres som prorussiske, sier Ishchenko.
Han mener løsningen internt i landet nå er «en mer inkluderende nasjon, ikke å fortsette slik det har utviklet seg siden 2014» med økende sensur av opposisjonelle.
– Vi må anerkjenne at vi har veldig ulikt syn, ikke minst på geopolitiske allianser, og at dette må håndteres av en politisk prosess, ikke gjennom å stilne og undertrykke en av posisjonene, sier Ishchenko.
