Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Livsfølelse: Merethe Lindstrøms noveller graver fram situasjoner og stemninger som virker smertelig kjente.

Før muren falt

AnmeldelseTom Egil Hverven8. januar 2022

Merethe Lindstrøm

Vinterhest

Noveller

Forlaget Oktober 2022, 194 sider

Gjenkjennelse er en undervurdert faktor i lesning. I moderne kritikk framheves ofte det fremmede, ukjente ved litteraturen som en særskilt estetisk kvalitet. I møte med Lindstrøms tekster opptrer like gjerne det motsatte: Man verdsetter nettopp gjenkjennelsen. Noen av novellene i «Vinterhest» kopler til stemninger fra 1980-tallet, til en særskilt erfaring av at alle muligheter står åpne, de siste årene før murens fall. Og likevel ikke. I flere tekster skildrer en anonym jeg-forteller ting som skjer da hun er omkring 19 år. Opplevelsen av menneskelig fellesskap tilhører alderen: Tiltrekning, vennskap og forhold oppstår brått og kan forsvinne like raskt.

Berlin: Det finnes en stor lengsel etter flanøren i Tyskland, forteller David Wagner.

UT OG LUFTE PADDA

EssayHenrik Keyser Pedersen8. januar 2022

FOTGJENGER: David Wagner vandrer gatelangs og fører dialog med en skilpadde i fotoboka «Nachtwach Berlin». FOTO: INGO VAN AAREN, FRA BOKA

Da landets grenser stengte fikk jeg en ny litterær turkamerat. Trygt plassert i godstolen forsøkte jeg å holde tritt med forfatteren David Wagner og hans flanerende betraktninger fra 30 års vandringer i Berlin. «Å flanere er å gjøre gata til lektyre», skrev Franz Hessel, den tyske nestoren på området, «ansikter, utstillingsvinduer, kafébord, trikker, biler og trær blir til likestilte bokstaver som til sammen utgjør ord, setninger og sider i en stadig ny bok». Da Walter Benjamin i 1929 omtalte Hessels bok «Spazieren in Berlin» fra samme år, var det under overskriften ‘Flanørens gjenkomst’.

Vitalt: Unge svensk-iranske forfattarar skriv om eksil gjennom generasjonar.

Heimland, barndom

Nordisk rådPeter Fröberg Idling8. januar 2022

I poeten Athena Farrokhzads moderne klassikar «Vitsvit» (2013) talar tre generasjonar om flukt- og eksilerfaringar. Der er den praktiske mormora, som i hjarte og sjel framleis bur i heimlandet. Der er ein far – ein ideolog og idealist – og ei mor, som er meir av ein realist. Der er også ein bror og dikteget, som begge er del av det nye landet – og det nye landet er del av dei. Med andre ord: Ein første generasjon som har levd brorparten av livet sitt i eitt land, og som så må flykte til eit nytt og framandt land. Ein andre generasjon som flykta i sin mest levande ungdom. Og så ein tredje generasjon utan eigne erfaringar med det som blir sagt å vere deira eigentlege heimland.