Hurdalserklæringenslår fast at hele og faste stillinger skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet. Selv om de aller fleste i Norge i dag jobber heltid i en fast stilling, så er det deler av arbeidslivet som har store innslag av deltid, midlertidighet og innleie av arbeidskraft. Derfor har regjeringen varslet at det på nyåret kommer forslag til endringer for å styrke retten til heltid i lovverket og begrense bemanningsbransjens omfang og rolle.

Kritiske røster har hevdet at dette er dårlig tidspunkt for å begrense arbeidsgivers fleksibilitet i valg av bemanningsstrategi. Antallet ledige stillinger er nå rekordhøyt – nærmere 100.000 jobber er ubesatt. Når etterspørselen etter arbeidskraft er så høy – bør ikke bedriftene kunne dekke sine behov med innleid arbeidskraft? Mange virksomheter har hatt det tøft gjennom de siste årenes pandemi og økonomiske krise. Er ikke det viktigste å få i gang aktiviteten og at folk har en jobb å gå til, selv om stillingsprosenten er lav og jobbhverdagen mer utrygg?

Det ville i så fall ikke være første gang en slik tankegang fikk dominere. I 2014 publiserte Eurofound, EU-byrået som kartlegger utvikling i leve- og arbeidsvilkår, rapporten «Impact of the crisis on industrial relations and working conditions in Europe». Bakgrunnen var den globale nedgangen i økonomisk aktivitet som startet i slutten av 2008 og har blitt kalt finanskrisen. Rapporten slo fast at «The crisis diminishes workers’ choices. Atypical employment (part-time work or temporary work) is chosen involuntarily because there is no other employment.» Et annet hovedfunn var at krisen hadde svekket kollektive forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår.

Når økonomiske kriser bidrar til økte forskjeller handler det både om at selve krisen rammer ulikt, at krisetiltakene kan ramme ulikt og at offentlige finanser svekkes og at påfølgende velferdskutt rammer ulikt. Men også at varige endringer i arbeidsmarkedet, som de vi så etter finanskrisen, bidrar til økte forskjeller.

Over ti år etter at den inntraff, kunne OECD konstatere at finanskrisen fortsatt hadde betydelige konsekvenser for arbeidsmarkedene.

I flertallet av landene opplevde arbeidstakere økende jobbusikkerhet, bruken av deltidsarbeid og kortvarige arbeidskontrakter økte og andelen undersysselsatte, altså de som ønsket å jobbe i en høyere stillingsprosent, økte (OECD Employment Outlook 2019).

«Det er ikke gitt at veien ut av en krise går gjennom et tøffere arbeidsliv»

Ingen kriser er like, men de fleste økonomiske kriser har fellestrekk. Et av dem er at de kan føre til varige strukturelle endringer i arbeidsmarkedet. For Norges del er det mest nærliggende eksempelet de endringene som byggebransjen gjennomgikk etter finanskrisen, med en bratt økning i bruk av innleid arbeidskraft. Når arbeidsmarkedet skal finne sin nye normal etter lang unntakstilstand, så må det skje med spilleregler som understøtter trygge gode jobber med en lønn som folk kan leve av.

En del av forklaringen på den høye etterspørselen etter arbeidskraft, er at det er langt færre folk som er i Norge for en kortere periode for å jobbe, sammenlignet med før pandemien.

De tre første kvartalene i år var det i snitt 28 prosent færre ikke-bosatte lønnstakere i Norge, sammenlignet med samme periode i 2019. En stor del av jobbene som har blitt borte under pandemien tilhørte ikke-bosatte. At stillinger står ledige, representerer økonomiske tap både for bedriften og for samfunnet.

Samtidig er dette en mulighet for å inkludere flere som står utenfor i arbeidslivet. Nav rapporterer nå om i overkant av 115.000 arbeidssøkere, altså summen av helt ledige, delvis ledige og arbeidssøkere på tiltak. I tillegg kommer de som ikke aktivt har søkt jobb den siste tiden, men som kan og ønsker å jobbe.

Mangelen på arbeidskraft kan resultere i at arbeidsgivere må tilby mer tilrettelegging og bedre arbeidsvilkår for å tiltrekke seg arbeidstakere, og at det gis et ekstra trykk for å kvalifisere flere arbeidstakere til jobbene som er ledige. Det er ikke gitt at veien ut av en krise går gjennom et tøffere arbeidsliv.

Men skal vi unngå det, kreves en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å hjelpe flere i jobb og en aktiv arbeidslivspolitikk for å sikre et trygt og godt arbeidsliv.

Økonomene Morten Jerven, Maria Walberg, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Chr. Anton Smedshaug og Ole Kvadsheim skriver onsdager i Klassekampen.