Befinner du deg på veiene helt innerst i Telemark, nesten der hvor øst og vest og sør møtes i veikrysset i Haukeli, så er det ikke helt utenkelig å treffe på en hvithåra 83-åring som bak rattet i volvoen synger av full hals.

– Jeg er veldig glad i å kjøre bil, er nærmest autofil. Og der inne, aleine bak rattet, synger jeg veldig mye, sier Sondre Bratland.

Med bilen som øvingssted klarer folkesangeren og kvederen å holde stemmen ved like. Der hører han at den fortsatt fungerer slik den skal. Han kan fortsatt kunsten.

– Stemmen har en valør som kan aktiviseres når vi vil nå fram. Det blir som et eget språk. Og noen sjeldne ganger når jeg hører musikken min, så sitter jeg igjen med følelsen av å ha sagt noe viktig. Det er jo ikke alle som får anledning til det.

Han trekker fram «Syng meg heim», en tekst han skrev for snart tjue år siden til en australsk tradisjonstone. Den synger han ofte på bilturene sine, forteller han og resiterer:

– Eg lengtar alltid heim når eg er borte / Men eg lengtar også heim når eg er der / Denne uro i mitt sinn, dette solregn i min tanke / Eg kjenner på ei uro kvar eg er.

Før Bratland er ferdig med strofen, har de dypt blå øynene hans blitt våte. Halvveis på gråten legger han til:

– Menneskene som alltid vil videre, det er dypt fascinerende. Det er vel en drivkraft i oss, det med å komme til et sted i livet der ting er greit, men likevel spørre om det bare var dette.

Åndelighet og søken er nøkkelord i sangskattene Bratland har videreformidlet siden han vant Spellemann i 1982 med solodebuten «Pilegrimens songbog». Han liker ikke å bli satt i bås, men det er religiøse folketoner som har vært hans hovedvirke. Blant annet har han laget flere plater om jula – 1992-albumet «Rosa frå Betlehem» er sågar manges favoritt. Når det nærmer seg denne høysesongen, er det å besøke Sondre Bratland derfor som å dra til kilden.

Han bor i en enebolig oppe i lia i Edland i Vinje, ikke langt unna huset der han vokste opp. Her har han alltid feiret jul. Men noe blir annerledes i år.

– Jeg mistet kona mi Elisabeth for snaue fem måneder siden, sier han.

På ny blir han blank i øynene.

– Vi hadde rundt tre- eller fireogfemti år sammen. Vi var hverandres livsledsagere og utfylte hverandre veldig godt. Jeg sitter igjen med bare gode minner. Men altså …

Når Sondre Bratland blir rørt, og det blir han med jevne mellomrom, er det ikke noe han prøver å skjule. Stemmen sprekker og lommetørkleet må fram, men så snakker han seg på en måte gjennom det vemodige.

– Elisabeth var så god på det visuelle. Hun var bildekunstner og lagde fantastiske kirketekstiler. Huset her er veldig prega av hennes bilder og farger.

Kunsten på veggene, gamle møbler, instrumentene stilt opp og blåfargene som bryter opp furuinteriøret, er Elisabeths verk.

– Jeg savner henne veldig. Men heldigvis har vi ni barnebarn og tre barn som alle er venner. Det er en trøst i det.

Med 24 mil til både Oslo, Bergen, Stavanger og Kristiansand, er Edland så midt i det sørlige Norge du kommer. Vinje kommune er dessuten et kraftsentrum for norsk kultur. Aasmund Olavsson Vinje, søsknene Aslaug og Dyre Vaa, og ekteparet Tarjei og Halldis Moren Vesaas har alle bodd og virket her. I tillegg har området vært hjem for musikere som Myllarguten, Aasmund og Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland (ja, de er i slekt), foruten Sondre Bratland – som i flere tiår har vært blant folkemusikkens fremste sangere.

Men at det skulle være noe spesielt med Vinje, tror ikke Bratland. Da han var liten, var han i hvert fall langt fra en barnestjerne. Men han lyttet mye.

– I garden der far min kom fra, oppe på Bratland, var det sånn at fars søsken gjemte grammofonen da de så meg komme opp bakkene. Hvis ikke, visste de at det ikke var fred å få. Jeg likte det meste og var tidlig begeistret for Jussi Björling og Elvis. Det førte blant annet til opptredener på ungdomshuset der jeg gjorde Elvis-tolkninger, forteller Bratland og drar åpningen av «Are You Lonesome Tonight» slik han en gang spilte den inn som beskjed på telefonsvareren.

Bratlands platecover og pressebilder er ofte preget av hans seriøse blikk og ettertenksomme mine, men det er langt fra noen alvorstung type som serverer kaffe og wienerbrød i stua på Edland. Han ler mye og er utstyrt med underfundig humor.

– Jeg hadde foreldre som ikke på noen måter var triste eller sørgmodige, men likevel kristne. Det er nok fra dem jeg har mitt humør, sier han.

Det er nok også derfra han har sin sans for musikk. Faren drev i sin tid Haukeli Handelslag. Der kunne man få alt fra hesteskosøm til grammofonplater, og slik kom den unge Bratland tidlig i kontakt med musikk fra Amerika. Samtidig var Edland også et sted der kveding sto høyt i kurs. Menn og kvinner som kunne kunsten, ble satt pris på, og det gjorde nok at stedet fostra flere sangere enn spellemenn eller -kvinner.

– Avstanden fra folkemusikk til country er ikke så stor. Den spesielle måten å synge country på minner mye om kveding, sier Sondre Bratland, som i sin karriere har tolket både Hank Williams og Johnny Cash.

Hovedpåvirkningen var det imidlertid mora Sigrid som sto for. På hennes side av familien var det mange gode sangere, og i hverdagen sang mora stort sett hele tida.

– Hun hadde et repertoar som jeg kjenner meg igjen i. Det var både bånsuller, salmer og revyviser. Dette materialet ble en slags basis for meg.

Bratland har bidratt på så mange plater at det nesten er uråd å telle, men 15 av dem regner han som sine utgivelser. Den forrige var ute i 2015, og per nå har han ikke konkrete planer om nye innspillinger.

– Men jeg tenker heller ikke at det er slutt, er han rask med å legge til.

Blir han spurt om å synge et sted, sier han alltid ja. Han har mer å gi.

– Mora mi beholdt sangstemmen så lenge hun levde, og hun ble 96. For tre uker siden spilte organist Iver Kleive og jeg i en kirke i Skien. «Fy søren, du synger jo bedre enn noen gang», sa han. Altså, jeg opererer jo ikke i Pavarotti-klassen, men det handler om formidling. Jeg tror det blir bra dersom man har noe på hjertet.

Det tok tid før Sondre Bratland ble musiker på fulltid. Til å begynne med nøyde han seg med å formidle kunnskap på skolen i hjembygda, og læreren måtte bli rundt 40 år før platedebuten var et faktum. I 1997, da han nærmet seg sekstiårsdagen, ble han statsstipendiat og sa opp sin faste jobb som leder av folkekulturstudiet ved Høgskolen i Telemark. Men musikken hadde jo alltid vært der.

Da han studerte ved Oslo offentlige lærerskole var han med i Oslo Kammerkor og tok pianotimer. Og da han seinere måtte tenke litt over om han virkelig skulle bli lærer, fulgte han undervisningen i sang på konservatoriet i Oslo.

– Det gikk mye i Schubert og deutsche lieder, men jeg fikk det liksom ikke helt til.

«Når vi opplever noe helt fantastisk vakkert, så er tårene nærmer enn latteren. For meg er det i hvert fall slik»SONDRE BRATLAND

Etter hvert gikk han mer og mer inn i kvedingen, og ordentlig alvor ble det da han på 1980-tallet tok et friår for å samle inn stoff.

– I Telemark, Agder og Ryfylke hentet jeg inn religiøse folketoner, ting som var i ferd med å gå i glemmeboka. Jeg dro til kildene.

Reiseruta var ikke alltid planlagt, og mye ble til ved at de han besøkte, tipset ham om andre han burde treffe.

Det beste minnet er fra Åseral i Setesdalstraktene, der 86 år gamle Ingebjørg Liestøl bodde aleine. Han hadde hørt opptak av henne i NRKs arkiv, men hun mente selv at hun ikke hadde noe bidra å med.

Bratland tok likevel turen, og i stua fikk han overtalt henne til å synge.

– «Så ska eg synge fyste påskedag», sa hun og satte i gang. Og etterpå: «Så ska eg synge fyste joledag.» Det var helt fantastisk. Hun fanget stemningen på en måte som kanskje best kan sammenliknes med samenes joik. Etter hvert som hun sang, så jeg at rødmen steg fra halsen hennes. Hun skjønte at hun fortsatt kunne det og ble rørt, sier Bratland og blir selv rørt når han gjenforteller historien.

Alt Bratland fikk høre, tok han opptak av og sendte videre for arkivering. I tillegg endte noe av materialet opp på hans egen plate «Kjeldevatn».

En annen viktig bieffekt av arbeidet var at det ledet ham fram til sangeren som skulle bli hans læremester.

«Jeg tror det blir bra dersom man har noe på hjertet»

– Plutselig kom det en kar hit og sa «Eg hørte at du va interessert i dei gamle kristne songadn». Det var Ragnar Vigdal fra Luster innerst i Sognefjorden. Han var en veldig energisk fyr. «Og no ska du læra!», sa han til meg, og da ble det slik. I ti år møttes vi, enten her eller hos ham.

Hjemme på Edland fikk han også overlevert viktige tradisjoner. Kvederen Brita Bratland var gift med onkelen hans, og hun hadde tidlig fått beskjed om å ta vare på stedets sanger og andre sanger hun hadde lært seg. Dette tok hun på alvor og resultatet er blant annet samlet i boka Geirr Lystrup ga ut i 1976, «Britas visur».

– Hun hadde kanskje ikke noen stor stemme, men kunne utrolig mange sanger. «I kveld kom eg på ei vise eg ikkje visste at eg kunne», fortalte hun en gang. Så sang hun en ballade på over tretti vers. Den hadde hun lært av bestemora som døde da Brita var tolv år, og nå dukket den plutselig opp igjen, forteller Bratland.

Også i veien mot plateinnspilling spilte hjemstedet en viktig rolle. Stiftet i 1974 hadde plateselskapet Kirkelig Kulturverksted (KKV) og Erik Hillestad et ønske om å åpne opp kirkas dører gjennom konstruktiv musikalsk forvirring. I denne nye miksen ble også folkemusikk fra Telemark en naturlig del, mye takket være Hillestads kone, Marianne Lystrup. Hun vokste opp som prestedatter i Vinje, og Sondre Bratland hadde kjent henne fra hun var liten. Slik ble han også kjent med Hillestad. Etter hvert ble det flere KKV-prosjekter, ikke minst mange ute i verden.

– Det gjeveste i alle disse årene har vært å få møte folk fra andre kulturer og å gjøre musikalske samarbeid med dem. Måten vi vender oss mot barnet, kjæresten eller en eller annen guddom, den er ganske lik verden rundt. Bruk av sang har så mange fellestrekk rundt om. Om du hører voggesanger fra India eller Øst-Europa, så likner det veldig på norske bånsuller.

Disse prosjektene spant gjerne ut av utfordringer som Erik Hillestad kom opp med. Han hadde vært så mange plasser og gjort opptak, forteller Bratland. Slik endte kvederen fra Vinje opp i unike samarbeider med blant andre Jigme Drukpa fra Bhutan og pakistanske Javed Bashir.

Det mest kjente eksempelet på utferdstrangen er nok «Rosa frå Betlehem» fra 1992, produsert av Erik Hillestad og inneholdende blant annet «Stille natt», «Mitt hjerte alltid vanker», «Det kimer nu til julefest» og «Det hev ei rose sprunge». Medmusikere var Iver Kleive, perkusjonist Paolo Vinaccia, gitarist Knut Reiersrud og den palestinske fløytisten Suheil Khoury. Dessuten hadde innspillingsstedet en sentral rolle.

– Da Erik presenterte ideen om ei juleplate, mente Elisabeth at vi burde dra dit der alt hadde skjedd.

«Måten vi vender oss mot barnet, kjæresten eller en guddom, den er ganske lik verden rundt»

Det tok litt tid og en del religiøst diplomati for å få tilgang til fødselskirka i Betlehem. Men da det omsider gikk seg til, ble resultatet magisk.

– Vi ville fange en stemning, noe som er større enn oss. Blant annet lagde vi «Joli kjem» inspirert av spenningene rundt oss. Erik skrev teksten, og jeg lærte melodien av ei dame der nede. Deler av sangen ble faktisk tatt opp ute på Betlehemsmarken. Det var virkelig spesielt.

Snart 30 år etter er «Rosa frå Betlehem» fortsatt en overveldende plate. Den røde tråden er Bratlands insisterende stemme som sørger for rett alvor og innbyr til grubling.

– Jeg er absolutt ikke noen tungsindig mann, men det er vel med rette at jeg har blitt kalt en moll-mann, sier Bratland.

Han minnes den gangen han på bluesfestivalen på Notodden opptrådte med religiøse folketoner, og det på fremste benk satt fire afroamerikanere og fulgte godt med.

– «Is this your original folk music», spurte en av dem etterpå. Jeg nikket og fikk straks svar: «It’s blues you’re singing.» Felles for disse musikkformene er jo at de er vemodstunge. Men det trenger ikke bli trist av den grunn. Den djupaste gleda er den som har et stenk av vemod i seg, var det en som sa en gang. Når vi opplever noe helt fantastisk vakkert, så er tårene nærmere enn latteren. Er det ikke sånn, da? For meg er det i hvert fall slik, sier Bratland.

– Når er det lytting til «Rosa frå Betlehem» gir den største gleden?

– Det virker som mange finner fram plata sammen med annen julepynt. Jeg møter i hvert fall mange som sier at «Rosa frå Betlehem» er inkorporert i deres måte å stelle til jul. Her i huset er den veldig innsnevra til julaften og første juledag.

– Hvordan blir denne jula?

– Det blir så klart vemodsfullt, fordi noe mangler. Men jeg gleder meg til jul, jeg kan ikke si noe annet. Det blir fint å være sammen med barnebarn. Jeg skal feire rett nede i bakken her, med dattera mi og hennes familie. Og til nyttår kommer de to sønnene mine med sine familier, så da blir vi en hel gjeng. Jeg setter pris på ritualer.