Etter Demokratenes nederlag ved siste måneds guvernørvalg i Virginia og New Jersey var det ett spørsmål som opptok partiet og mediene: «Er vi i ferd med å bli for woke?» Demokratenes politiske strateg, James Carville, mannen som har fått æren for mange av Bill Clintons valgseire, synes det. Han mener «den idiotiske årvåkenheten» har skylda for demokratenes tap i Virginia. I et tv-program utdypet Carville standpunktet sitt ved å si at woke-ideologien har hatt «[…] en undertrykkende effekt på demokrater over hele landet. Noen av disse folkene burde ta seg en tur på et avrusningssenter for politisk korrekthet eller noe sånt. De bruker et annet språk enn vanlige folk, og det får mange til å føle frustrasjon og motvilje.»
På Instagram Live svarte kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez med å anklage de «moderate demokratene» for å legge til rette for at Republikanerne kan stemmefiske med enkle rasepoenger. Hun påsto at altfor stor moderasjon «demoraliserer det grunnlaget vi skal beskytte og vekke til deltakelse, samtidig som det også svinger hvite vippestemmer mot høyre gjennom utilstrekkelig respons eller stillhet».
Siden dette i hovedsak er en debatt mellom den gamle nyliberale kjernen i Det demokratiske partiet og de unge progressive, er det kanskje overraskende at mange radikale, inkludert undertegnede, synes det er vanskelig å velge side.
Det å være «woke» betydde en gang å være oppmerksom på den undertrykkelsen som fortsatt forekommer i samfunnet, særlig den svarte amerikanere opplever. Å gjøre folk «våkne» på dette har selvfølgelig vært et aktivt arbeid for venstresida i USA siden den skjellsettende kampen mot slaveriet på 1800-tallet. Hvem kan være imot «wokeness» når det generaliseres og framstilles slik?

Betydningen av begrepet har imidlertid endret seg. Det å være «woke» kan i dag tolkes som manglende interesse for å bygge de koalisjonene som kan vinne stemmer fra arbeiderklassen og faktisk omfordele penger og makt.
Jeg sier ikke her at venstresida skal la være å diskutere rettferdighet for kjønnene og folk med ulik hudfarge for å vinne over en mytisk konservativ arbeiderklasse. Men vi må erkjenne at folk i arbeiderklassen, av alle hudfarger, i hovedsak ønsker seg det samme: en god jobb, en trygg bolig, et pålitelig helsevesen og muligheten til å forsørge seg og sin familie. Det er en stor feil å formulere allmenne problemer som identitetsbaserte eller forklare dem med et språk stjålet fra akademia.
James Carville har absolutt et poeng når han sier at budskapene til det demokratiske partiet virker altfor fjerne for ordinære velgere – og dette gjelder også partiets egne svarte og brune velgere. Han er imidlertid for rask til å knytte upopulær retorikk til populære krav, som Medicare for All, et mer rettferdig helsesystem – en ordning som de personene han så gjerne baksnakker, Alexandria Ocasio-Cortez og Bernie Sanders, kjemper for.
«Det hyperakademiske og hyperidentitære språket pakker inn populære ideer på minst mulig populær måte»
En studie jeg nylig utformet sammen med teamet mitt i tidsskriftet Jacobin, Center for Working-Class Politics og Yougov bekrefter mange av disse antakelsene.
Arbeiderklassevelgerne trakk seg ikke unna progressive kandidater eller kandidater som var tydelige antirasister. Men det gikk mye dårligere med kandidatene som formulerte disse meningene i et svært spesialisert, identitetsrettet språk, enn med de kandidatene som valgte å ordlegge seg enten populistisk eller hverdagslig. Studien Commonsense Solidarity, der tusenvis av mennesker fra arbeiderklassen i USA ble kartlagt, viste hvor god gjenklang klassebasert retorikk gir. Kandidater som definerte elitene som hovedårsaken til USAs problemer, som vekket harme over tingenes tilstand og snakket varmt om arbeiderklassen, ble tatt godt imot blant arbeiderklassevelgerne.
Det er heller ikke overraskende at kandidater som prioriterte grunnleggende spørsmål som gagner de fleste (arbeidsplasser, helseomsorg, økonomi), samt omtalte dem med en åpen og allmenn retorikk, klarte seg betydelig bedre enn de som prioriterte annerledes eller brukte et annet språk.
Resultatene fra undersøkelsen forteller oss ikke at vi må avstå fra å snakke om rasisme for å vinne. Men det lærer oss at en viss retorikk er en hemsko. Det hyperakademiske og hyperidentitære språket, som er vanlig blant noen aktivister – også våre mest begavede unge politikere som Ocasio-Cortez – pakker inn populære ideer på minst mulig populær måte.
Med andre ord er problemet vårt et annet, men kanskje enklere å løse, enn at Carville og de demokratiske Clinton-tilhengerne har mistet tillit hos millioner av amerikanere ved å forsvare elitenes interesser og etter tiår med upopulær politikk.
Venstresida har ideene som kan vinne i dag. Nå trenger vi bare å kommunisere dem på riktig måte, og finne nye tilnærminger for å nå fram til folket om deres mest presserende økonomiske problemer.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes