I de siste par årene har jeg blitt behandlet som et barn når jeg går inn i en klesbutikk. De som jobber der – i hvert fall hvis de er yngre kvinner, noe de jo ofte er – snakker til meg med en mjauende, nærmest pludrende stemme.
«Finner vi fram til det vi leter etter?» spør de og legger hodet på skakke.
Jeg vet ikke om alle blir utsatt for dette eller om det bare er kvinner på min alder, men det er virkelig fornedrende å bli infantilisert på dette måten. Det er ikke bare pludringen som er ny, det er også byttet av pronomen.
«Skal vi ikke ha en nattkjole også?» vrøvler jenta i kassa.
«Eh, hva … hvem er vi?» spør jeg og ser meg rundt. «Du kan gjerne si du til meg», legger jeg til og møtes med et mistenksomt, forskende blikk – er kunden uforskammet?
Vi-formen – majestetens flertall – er et om mulig enda mer fornedrende tiltale enn «Ni»-formen, «De» på norsk, som fikk et comeback like etter Berlinmurens fall. Jeg vet ikke om det henger sammen, heller ikke hvor stor betydning denne verdenshistoriske hendelsen hadde i denne sammenhengen, men likevel: Samtidig som man proklamerte individets frihet og fantaserte om at alle fra nå av er middelklasse, begynte man paradoksalt nok å markere distanse til 1960-tallets du-reform.
«Er De interessert i innboforsikring?» kunne en telefonselger spørre på 1990-tallet. «De? Jeg er bare én person», kunne jeg svare. Eller: «De? Du, jeg bor alene her.» Så ba jeg tusen ganger om unnskyldning, for telefonselgeren gjorde jo bare det han fikk beskjed om å gjøre.
I Sverige er vi stolt over du-reformen, vi tenker på den som en av hjørnesteinene for vår identitet som et progressivt og likestilt land. Det er ikke uten grunn av språkvitere kaller den for «den viktigste svenske språkreformen på hundre år». I historiebøkene dateres den til 1969. Ifølge legenden var det Bo Rexed, Medicinalstyrelsens generaldirektør, som var fadder for dette likeverdets gjennombrudd, da han la bort titlene for sitt personale. Men det lå i tiden. Allerede tre tiår tidligere hadde den sosialdemokratiske statsministeren Per Albin Hansson gjort det samme i departementet. Du-reformen var ikke bare demokratisk, den var også praktisk: Når en arbeidsplass vokser raskt, er det vanskelig å holde styr på alle navn og titler – det er enklere å bare si «du» til hverandre.
«‘Hvem er vi?’ spør jeg og ser meg rundt»
Faktisk ble det i en periode ansett som nedlatende å si De. De privilegerte hadde titler; de var Doktor, Direktør, Ingeniør og Herr. Når de som hadde høyere rang, tiltalte dem som var lavere nede, sa de «De»: «De skal ikke levere varene til den store entréen, De skal ta kjøkkeninngangen.»
Det var framfor alt arbeiderklassen og den moderne ungdomsgenerasjonen som etter krigen insisterte på å si du. Men i dag er det motsatt; unge mennesker forsøker å vise respekt til den eldre generasjonen. De forstår ikke hvor uforskammet det lyder for oss som oppfattes som «eldre» (jeg er født i 1968).
Jeg husker godt at det skjedde samtidig med realsosialismens kollaps, jeg var nemlig til stede da de som satt i kassa i matbutikken, som gjennom et trollslag begynte å si «De» til eldre kunder: «Vil De ha kvitteringen?» Jeg husker at folk ble sinte og sa ifra. Det lyder imidlertid litt vel forenklet å koble denne pronomenendringer til 1989, så jeg leter etter en dypere forklaring og havner på hjemmesiden til den helt utmerkede Språktidningen (15. juni 2021).
De kan heller ikke forklare fenomenet, men de registrerer det samme som jeg: Å bli tiltalt med «du» er ikke lenger åpenbart. 3700 av Språktidningens lesere har svart på spørsmål om hvor ofte de møter De-formen. Resultat: 4 av 5 blir tiltalt med «De» i forretninger og restauranter. 1 av 10 mener at det er helt i orden. 67 prosent reagerer negativt.
I skrikende kontrast til De- og vi-formen registrerer jeg ytterligere en ny avart: Tjenestemenn har sluttet å undertegne dokumenter med fullt navn. Man nøyer seg med å bare skrive fornavnet, det som før i verden bare kongeligheter kunne gjøre. Jeg fikk her om dagen en beskjed via bank-appen min, at det var på tide å se over rentevilkårene. Beskjeden var undertegnet: «Vennlig hilsen Annika». Annika who?
Som om dette ikke var nok, har ytterligere en nyspråklig tragedie i senere tid begynt å spre seg: passivformen. «Skal det være en pose?» spurte en ekspeditør i en klesbutikk her om dagen. «Behøves en pose?» spurte en annen, i bokhandelen ti meter unna. Plutselig er man verken du eller De – man er ingen.
Og så finnes det motsatte, intimiseringen som også grenser til infantilisering. «Hva vil du ha, vennen?» spurte bartenderen meg forleden kveld, en mann jeg aldri tidligere har truffet.
«Ja du, hva sies om en ny du-reform?»
