Skjermen drepte kjedsomheten. Og langlesingen:

KORTLESERNE

GOD BOK: Christine Hassel Kristoffersen har alltid likt å lese, blant annet fordi det er en måte å slappe av på. Generasjonstypisk nok har ikke sønnene arvet den interessen.

KORT OG GREIT: Willads Hassel Kristoffersen velger ikke boka, med mindre han må. Det er så mye annet gøy å finne på.

Alle ungdomsgenerasjoner har sine egne tidsspesifikke markører. Boblejakke, hettegenser, lyse jeans og cleane joggesko er uniformen til norske tenåringsgutter høsten 2021, skal man tro bildet som tegner seg utenfor Rygge ungdomsskole.

Willads Hassel Kristoffersen og kameratene er ferdige med ukas andre skoledag og kan vandre ut i ettermiddagen.

Tirsdag er motsatsen til helg. Frihetsfølelsen er for lengst forbi, og det er mange dager til neste avbrekk. Vi er midt i hverdagen. I papirmedienes glansdager var dette merkbart i tegneserie- og ukebladutgivernes valg av publiseringsdag. Tirsdagen var bladdag den gang trykte historier var norsk ungdoms foretrukne massemedium. Så seint som i 1986 gikk det hver uke ut 250.000 eksemplarer bare av Donald Duck & Co.

Men når tiendeklassingene denne tirsdagsettermiddagen har det travelt med å komme seg hjem fra Rygge ungdomsskole, har de færreste av dem planer om å lese.

Store deler av befolkningen bruker stadig mindre tid på trykt tekst. Ungdommen har dårligere leseferdigheter enn tidligere. Mange av dem oppgir at de bare leser hvis de må. Er det bare tidas tann som har satt sitt preg på ungdommen, eller er en hel skriftkultur i ferd med å gå tapt? Og er det i så fall noe å gjøre med?

Stjernene som fortrenges

Ungdommene på Rygge trenger ikke å slå i hjel tid. De har nok aldri kjent følelsen av at det eneste som kan kurere tirsdagens særegne tomhet, er å hente Donald i postkassa eller gå til bladkiosken for å kjøpe Starlet eller Fantomet.

Femtenåringen Willads kan ikke huske sist han kjedet seg.

– Men en gang spilte jeg så mye at jeg fikk dårlig samvittighet. Da måtte jeg be mamma om å gi meg noe å gjøre sånn at følelsen forsvant, og fikk i oppdrag å tømme oppvaskmaskinen. Det funket! forteller Willads.

Ny teknologi fortrenger gamle medier. Slik er det. «We can’t rewind, we’ve gone too far», sang The Buggles i 1979. Det var videoen som hadde fortrengt radioen. Passende nok var The Buggles’ hitlåt «Video Killed the Radio Star» aller første musikkvideo som ble vist da MTV ble introdusert i august 1981. I intervjuer har låtskriveren Trevor Horn sagt at teksten ble skrevet ut fra erkjennelsen av å befinne seg midt i en teknologisk omveltning. Blant computere, synther og musikkvideoer følte han at en æra var over. Skuffet over at datidas unge ikke så ut til å verdsette fortida, skrev de tekstlinjer om bildene som dukket opp og knuste hjertene våre, i en utvikling som ikke lot seg stoppe.

DA KLOKKA KLANG: Når skolen er ferdig, er Willads og kameratene Ola Alexandersen (til venstre) og Leo Lunde (i midten) klare for å chille og spille.

Bedre å jobbe enn å lese

På Rygge er ikke musikkvideoer en del av hverdagen til Willads Hassel Kristoffersen eller lillebror Ludvig på tolv år. Men på gården der de bor sammen med mor, far og tre elghunder, er refrenget til The Buggles like aktuelt som for 40 år siden. Husets to sønner er blitt kortlesende skjermbarn i stedet for langlesende bokormer. Utviklingen føles irreversibel, alle lesetiltak og -kampanjer til tross.

– Mamma leste masse for oss da vi var små, minnes Willads.

Han forteller at det var eventyr, spenning, fantasy, «Lars er lol» og etter hvert Aftenposten Junior på kjøkkenbordet.

– Gradvis leste jeg litt sjøl også. Men egentlig var det lite, kanskje ti minutter her og der.

Nå er han verken den raskeste eller den treigeste leseren, slik han selv beregner det. Faktisk jobber han litt for å bli kjappere.

– På den måten får man jo lest mer, og da gjør man det litt bedre på skolen.

Skjermen kan være slitsom, forteller han, men fordelene er flere enn ulempene.

– Ting går fortere der, og på skolen liker jeg bedre å jobbe enn å lese.

Hva mener du med å jobbe?

– For eksempel å samarbeide om å få fram et produkt. Det er gøyere å lære gjennom oppgave- og presentasjonsarbeid enn å bare lese seg fram til det samme.

Tidligere i høst hadde de et prosjekt om maktfordelingen, forteller han. Elevene skulle finne de ulike politiske partienes standpunkter i sentrale spørsmål, og Willads ble tildelt Høyre.

For å finne ut hva partiet står for måtte du vel lese et sted?

– Ja, jeg fant punkter på Høyres nettsted og satte dem opp i et dokument.

Moro synonymt med skjerm

Fem år gamle Rygge ungdomsskole er litt av et syn, nesten som en krysning av en hangar og et tempel. Omkranset av solrike uteområder og en skog kloss på, har det høye bygget store og mange vindusflater. Rett bak inngangsdørene kan elevene benytte den luftige kantina som ligger ved siden av det amfiliknende fellesarealet.

Fornuftige undervisningsbygg til tross – mørke skyer ligger stadig tyngre over en sentral bestanddel av de unges utdanning: De leser dårligere enn sine forgjengere. Tendensen bekreftes i flere målinger. En urovekkende høy andel befinner seg på et lavt nivå i kritisk lesing. Skriftkulturen dagens samfunn er bygget på, virker å være i endring.

Langlesing på papir erstattes av korte sammendrag, forklarende videoer, «reels», «memes» og andre former for knapp kommunikasjon på sosiale medier. Det gjør at utholdenheten og konsentrasjonsevnen ikke får samme trim som tidligere. En av konsekvensene er svakere leseferdigheter, spesielt hos guttene. At jentene leser bedre enn guttene, ble bekreftet da Utdanningsdirektoratet denne uka offentliggjorde resultatene fra årets nasjonale prøver.

Dette skjer samtidig som gutter og unge menn bruker mer tid på digitale spill enn noen gang før. Ifølge Ungdata tilbringer tre av fire norske ungdommer minst tre av dagens timer foran en skjerm, og det er etter at skolen er ferdig.

På Rygge har man likevel valgt å holde fast på en del av fortida. Folkebiblioteket er rett og slett en integrert del av ungdomsskolen. Over tre etasjer, i lyse lokaler med innbydende sittegrupper, finner man siste nytt og verdenslitteraturen side om side med barne- og ungdomsbøker, fantasy og tegneserier. Midt i den heldigitale ungdomskulturen har man altså prioritert de gode gamle bøkene.

Men Willads og vennene hans legger ikke turen innom biblioteket på vei hjem fra skolen.

– Det er fint der, men ikke noe for meg. Jeg er sliten når skolen er ferdig. Da er det helt andre ting som trekker: chille, spille eller trene.

Hva tenker du om folk som liker å bruke tid på biblioteket?

– Jeg skjønner det der med at man lager bilder i hodet når man leser. Men for meg høres det veldig rart ut å skulle velge en tur på biblioteket, når det er så mye annet gøy å finne på.

ET ANNET SPRÅK: Willads Hassel Kristoffersen spiller piano, gjerne filmmusikk. Han kan ikke noter, men spiller delvis på gehør og ved å kikke på Youtube og lese akkorder.

Romanlesing i fare

Norske ungdommers dårligere leseferdigheter var et hovedfunnene i Pisa-undersøkelsen som ble gjennomført i 2018. For boklesing generelt er ikke bildet like entydig. Nordmenn leser fortsatt mye bøker, men det er de eldres leselyst som drar opp snittet. For unge mennesker viser statistikken at lesingen er halvert siden 1991.

Ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning ved Universitet i Stavanger er professor Anne Mangen bekymret for trenden blant de unge.

– Mengden lesing av lengre tekster, som for eksempel romaner, går ned blant både yngre og voksne. I tillegg står lesing av litteratur ikke like høyt i kurs i dag; vi har veldig mange andre typer underholdning og kilder til innlevelse i fortellinger, og mediebildet er dominert av audiovisuelle fortellinger mer enn reint tekstlige.

Men i dagens digitale virkelighet er vi jo på mange måter omsluttet av tekst?

– Jo, men mesteparten av dette er veldig korte – og ofte sammensatte – tekster, sier Mangen.

«For meg høres det veldig rart ut å skulle velge en tur på biblioteket når det er så mye annet gøy å finne på»

WILLADS HASSEL KRISTOFFERSEN (15)
SKJERMET TID: Én time hver kveld er familien sammen. Da er det gjerne tv i sofa­kroken. Familien har også forbud mot pc, spill og telefon den siste timen før legging.

På nettets grunne

Et av Anne Mangens forskningsprosjekt har vært å studere forskjellene mellom det å lese på papir og å lese på ulike typer skjermer, slik som Ipad, pc og Kindle. Utfordringene med å lese på skjerm knyttes ikke nødvendigvis til selve teksten, men det handler ofte om iboende forstyrrelser og distraksjoner, med mindre man leser på en enhet uten nett-tilgang.

Gevinstene ved å lese papirbøker handler blant annet om å kunne ha ordentlig oversikt og raskt kunne bla tilbake. En tekst på trykk i en bok er også et materielt avtrykk tilhørende en viss tid, og det hender at Anne Mangen finner fram eksemplaret av den romanen hun i studietida baserte hovedoppgaven på.

– Kaffeflekkene og notatene i margen på boksidene blir på en måte en reise tilbake til hvem jeg var i den perioden. Dette er spor av mitt gamle jeg. På samme måte som det er forskjeller mellom håndskrevne postkort og digitale hilsener, har ikke en digital bok i seg det sansemessige potensialet som en papirbok.

På høyde med ilden

Hva gjør lesing på skjerm med hjernene våre? For å gi svar på det anbefaler leseforskeren en seks minutter lang video fra BBC, der hun er et av flere «talking heads». I visuelt slående fartsfylt infotainment-stil blir vi fortalt at lesing er bra for kreativitet, intelligens og empati. Og ikke nok med det: Ifølge Maryanne Wolf, en internasjonal kapasitet innen leseforskning, er lesing som å installere en helt ny krets i hjernen, der de visuelle sentrene knyttes sammen med delene som brukes til språk, følelser og tanker. Hver og én av oss utvikler dette på vårt helt unike vis når vi lærer å lese. Lesing er på høyde med oppdagelsen av ilden, er en av påstandene i videoen.

– I et evolusjonsmessig perspektiv er lesingens historie veldig kort. Men om vi dveler litt ved hva dette har ført til, ser vi hvor viktig lesing har vært for oss som mennesker, sier Mangen.

I et forskningsprosjekt fra tidligere i år, «Doing the reading: the decline of long long-form reading in higher education», har Mangen sammen med den amerikanske lingvisten og språkprofessoren Naomi Baron intervjuet forelesere i leseintensive fag på universitetet.

Forelesernes opplevelse av at studentene sleit med lengre tekster, gjorde at pensum og undervisningsopplegg ble endret. Siden studentene ikke hadde samme lesekondisjon som tidligere år, ble det flere videoer, kortere tekster, Ted Talks og liknende undervisningsgrep.

– Det er en problematisk utvikling og verdt å merke seg når slikt skjer på masternivå. Overfloden av korte tekst- og videosnutter, i vidt forskjellige kontekster, gjør at vi mister verdifull trening i å etablere sammenhenger og å følge lange tankerekker. Likevel virker løsningen ofte å være å gjøre alt så enkelt som mulig.

SKJERMTID: Lillebror Ludvig liker å spille. Akkurat denne dagen har han også lest to kapitler i boka «Gutten i den stripete pysjamasen» – på papir.

Læring eller bare moro?

– Sånn spiller jeg helst, sier Willads Hassel Kristoffersen.

Han kveiler seg ut i gamingstolen på rommet sitt og plasserer beina på skrivebordet så de ikke er i synsfeltet mot skjermen.

– Dette er den perfekte stillingen.

Å spille «Warzone» på Playstation er en av fritidssyslene som tar opp mest tid hjemme.

Hva er det lengste du har spilt?

– Det må være når jeg har holdt på helt fra skoleslutt fredag. Fra klokka tre til ti på kvelden.

Hender det at du slapper helt av og ikke gjør noe som helst?

– Spilling og trening er en form for avslapping. Kroppen hviler når jeg spiller, og hodet avlastes når jeg trener. Og så er jeg helt avkoplet, borte fra skjerm og alt annet, de gangene jeg venter på familien i stua før en fellesaktivitet.

Hvor lang tid er det da snakk om?

– Tja, tre–fire minutter kanskje.

Den store tidstyven mobiltelefonen bruker han ikke så mye tid på, forteller han. Ifølge 15-åringen lader han ikke Iphonen sin oftere enn hver andre eller tredje dag. Og da har han hovedsakelig brukt den til sosiale medier som Snapchat, Instagram og Tiktok. Der finner han sin humor.

Hva med å slappe av i senga med telefonen? Er ikke det noe alle ungdommer bruker masse tid på?

– Jeg er ikke så mye på telefonen. Dessuten er det litt dårlig nett akkurat der senga står.

Kjedsomhet bedre enn sitt rykte

Sommeren 2018 skrev skuespiller og mor Ane Dahl Torp en kronikk i Aftenposten. Hun ønsket seg mindre smarte telefoner og faktiske aldersgrenser for bruk av sosiale medier. Tre og et halvt år og mange intervjuer, debattinnlegg og paneldiskusjoner seinere, er hun fortsatt av samme oppfatning.

Selv om hennes kamp egentlig handlet om utenforskap og frykten for ikke å være god nok eller se bra nok ut, så tok hun tak i noe som også omhandlet vår evne til å forholde oss til tekst. Hun er ikke særlig optimistisk av det hun ser i skolen.

– Gjennom ungene har jeg prøvd å bli kjent med Ipad som læringsverktøy. Det er noe forvirrende ved et læreverktøy som også brukes til lek og underholdning. Du får ofte en umiddelbar respons på om du gjør rett, du får pokaler og oppmuntrende lyder, en bok er veldig kjedelig i forhold. En Ipad er ikke et verktøy som lærer dem å holde ut.

Kjedsomhet har fått for dårlig rykte, mener hun.

Som skuespiller bruker Ane Dahl Torp mye tid på å lære tekst. Hun mener det er langt vanskeligere å huske tekst hun leser på skjerm. Også hennes unge kolleger velger papir.

– Det man leser på en skjerm, ruller av gårde mens man scroller seg nedover. Det mangler fysikk, og vi opplever at det fester seg dårligere. Dette stemmer godt med det hukommelseseksperter sier om å forankre ting man skal huske i noe fysisk – en bok eller et manus på papir har en fysikk. Jeg synes det er interessant at man ofte kan huske omtrent hvor på sida man leste noe bestemt. Når man leser på skjerm, finnes ikke den «kroppen». Er det derfor vi ikke klarer å lære oss manus digitalt? spør hun.

– I neste rekke lurer jeg jo på hva det gjør med annen læring via skjerm. Jeg synes det er naturlig å anta at det også fester seg dårligere. Skjermbruk handler dessuten ofte om å sjekke ut ting, det er rett og slett en aktivitet med mye slurv. Å lese noe i en bok eller på ark oppleves mer forpliktende.

Hvordan har det gått med din kamp for å gi barna en annen mediehverdag?

– Veldig mange voksne mener at en trettenårsgrense er riktig på sosiale medier, men likevel er barna der fra de er ti eller yngre. Min eldste går nå i sjuende klasse og er fortsatt ikke med. Men han skal få det i god tid før han begynner på ungdomsskolen, altså. Det er ikke noe jeg gleder meg til, for å si det sånn, men jeg vil ikke at han skal være utenfor.

DAGENS UNGDOM: Mulig at de unge leser mindre enn tidligere generasjoner, men tiendeklassingene i Rygge behersker i det minste både padling og powerpoint.

«Boklesing er ikke helt min sjanger»

LUDVIG HASSEL KRISTOFFERSEN (12)

Skjermfri avslutning på dagen

Når Willads og Ludvig Hassel Kristoffersen ikke er på trening eller gjør lekser, er de gjerne foran skjermen. Men tidlig på kvelden er det slutt. Regelen er at spill, pc-er og telefon ikke brukes siste time før legging. De får heller ikke ha telefonene liggende på nattbordet mens de sover.

– Det er tross alt jeg som betaler abonnementene, sier mor Christine og smiler.

De to gutta stiller seg lojalt bak regelverket. De har opplevd at det er vanskeligere å sovne dersom man er på skjerm helt fram til leggetid. Begge har hørt historier om jevnaldrende som ikke har slike rammer og som kan bli liggende søvnløse eller på telefonen halve natta. Familien har også en rutine på å være sammen en time hver kveld. Da er de gjerne i stua og roer ned med litt tv-titting. Da ser de serier og underholdningsprogrammer som passer for hele gjengen, som «Kongen befaler», «Alle mot alle», eller «Eventyrlig oppussing». I helgene ser de film.

Men det er også bøker og flere bokhyller i huset i Rygge.

– Mamma mente alvor med høytlesingen, men kanskje du prøvde for hardt, erter Ludvig mora.

En gang spurte de om lov til å spille mens hun leste, forteller han. Det kom ikke på tale.

William Wenton og gutta i trehuset

Mor Christine Hassel Kristoffersen prøvde også å få Willads til å lese «Harry Potter», uten hell. Men noe som faktisk funket, var den norske forfatteren Bobbie Peers’ serie om eventyrene til tolvåringen William Wenton, forteller Willads.

– Fra fjerde til sjette klasse var jeg hektet.

Hvorfor det, tror du?

– Forfatteren skrev enkelt, men interessant. Det er kjedelig med bøker der det tar lang tid før noe skjer, men her var det lett å henge med. Jeg vil rett på det spennende og liker det ekstra godt dersom det dukker opp noe overnaturlig.

Da de nye bøkene i serien kom, ønsket han seg dem til jul. Han husker at det var litt sånn «wow, han ønsker seg faktisk bøker!» blant bestemødre og tanter.

– Selvfølgelig lå det William Wenton i minst én av pakkene under treet!

Hver uke får familien Aftenposten Junior levert hjem. Men Christine Hassel Kristoffersen må innrømme at det i praksis er et støtteabonnement. Til tross for det brødrene er enige om er bra innhold, blir ikke magasinet lest. Skal de lese lengre, må det være lekser. Akkurat i dag har lillebror faktisk lest flere kapitler i andre verdenskrig-fortellingen «Gutten i den stripete pysjamasen».

Den er vel spennende?

– Den er ok, men det fenger ikke sånn som andre ting. Boklesing er ikke helt min sjanger, sier Ludvig.

«Overfloden av korte tekst- og videosnutter, i vidt forskjellige kontekster, gjør at vi mister verdifull trening i å etablere sammenhenger og å følge lange tankerekker»

ANNE MANGEN, LESEFORSKER
MOT I BRYSTET: De flate og fine Rygge-traktene er som skapt for sykling. Willads tråkker av gårde på vei til kveldstur med friluftslivsklassen.

Snutter og kortere tidsenheter

Ti timer skjermfri er i gang når brødrene gjør seg klare til legging. Men for Christine Hassel Kristoffersen er barnas konstante tilgang på et enormt underholdningstilbud som er skreddersydd deres interesser, en floke.

– Vi har fulgt alle mulige råd for hvordan gjøre dem til lesere. I tillegg til at jeg selv er glad i bøker og dermed har eksponert dem for lesing, har vi kjørt hardt på med høytlesing, pakket bøker til alle ferieturer, og lagt ned ekstra innsats ved skoleprosjekter. Men nei, tiltrekningskrafta fra de andre tilbudene er for stor.

Selv jobber hun i Digitalnorway og er slik sett programforpliktet til å se digitale fordeler og muligheter. Men hun har for lengst lagt merke til at dagens unge har et helt annet forhold til tekst enn tidligere generasjoner.

– Vi var prisgitt bøkene på pensumlista. I dag er det mindre lange artikler, men mye google og abstracts som gjelder for å forstå nye tema, sier hun.

Det er ikke bare tekstmengdene som stykkes opp. Også tida deles inn i stadig mindre enheter, mener hun.

– Evnen til konsentrasjon er i endring. Vi vil underholdes mer enn å bli undervist.

Samtidig har hun to unger som fungerer bra i både skole, fritid og familieliv. Da er det kanskje ikke så farlig om dagens unge leser mindre enn før?

Læring skjer jo ikke bare gjennom boklesing. Dette vektlegges også av pappa Karl Fredrik Kristoffersen når han på slutten av dagen kommer hjem fra legejobben. Ekteparet har fått to sønner som henger med på skolen, gjør leksene og som klarer å forholde seg til menneskene rundt seg.

– Men de leser ikke mye bøker, det er klart, sier han.

Du må jo ha lest mye pensum i din tid, og i jobben må du sikkert forholde deg til tekst. Blir dagens unge i stand til slike lange leseøkter, tror du?

– De har nok blitt eksponert for mindre tekst enn det vi var. Til gjengjeld har de tilegnet seg helt andre kunnskaper. De er flinke til veldig mye som ikke fantes da vi studerte.

«Skjermbruk handler ofte om å sjekke ut ting, det er rett og slett en aktivitet med mye slurv»

ANE DAHL TORP, SKUESPILLER

GOD BOK: Christine Hassel Kristoffersen har alltid likt å lese, blant annet fordi det er en måte å slappe av på. Generasjonstypisk nok har ikke sønnene arvet den interessen.

Vil gi langlesing et dytt

«Kan du huske når du sist fortapte deg i en bok? Gleden over å sitte helt i ro og leve deg inn i en fortelling? Når tid og sted forsvant og du ikke ville gjøre noe annet enn å lese?»

Slik presenteres boka «Lese» (2020), en «klok og inspirerende påminnelse om de store opplevelsene som bare lesing kan gi». Forfatteren er Kari Spjeldnæs, som mellom 2005 og 2020 var forlagsdirektør i Aschehoug.

Erfaringen og leseentusiasmen tok hun med seg da hun forlot forlagsbransjen til fordel for Høyskolen Kristiania og doktorgradsarbeid om «Invaderende medier, ambivalente brukere og digital detox». Et av funnene er at voksne som har lesing som del av sin identitet, og som ser på seg selv som lesere og er opptatt av langlesing, klarer å finne lesetid i den digitale hverdagen. Ifølge Spjeldnæs viser dette hvor viktig det er med oppmerksomhet rundt lesing og bøker.

– Men det er klart at det her er noen åpenbare, tidstypiske utfordringer: Lesing er noe man gjør for seg selv og er generelt sett lite insta-vennlig!

Den selvutnevnte bokelskeren sier at det er mye å lære av de fleste kunstarter, men at det er gjennom litteraturen man får direkte tilgang til andre menneskers tankeliv. Hun snakker om læringskraft og enestående universer, og forteller om privilegiet det er å kunne være til stede i noe over tid. I tillegg mener hun at lesing øker språkforståelsen, innsikten og evnen til empati.

Alt dette er bra, men hvor mange trenger egentlig å forholde seg til lang, komplisert tekst?

– Det norske samfunnet har etter hvert fått høye krav til kompetanse. Skal vi leve av kunnskap, må vi dyrke evnen til å forholde seg til lang tekst. Også innen fagutdannelsene er det høye krav til lesing og språk, blant annet på grunn av rammene som legges gjennom skriftlige standarder.

Spjeldnæs er opptatt av at også litteraturen må følge den digitale utviklingen – men på en måte som gjør at lesingen ikke svekkes ytterligere. Alt kan ikke være låst til papirboka, mener hun.

– Men langlesingen trenger et ekstra skyv. De beslektede aktivitetene er som digitale dampveivalser i sammenlikning.

«Evnen til konsentrasjon er i endring. Vi vil underholdes mer enn å bli undervist»

CHRISTINE HASSEL KRISTOFFERSEN

Dagens ungdom

En liten time etter at Willads Hassel Kristoffersen tirsdag ettermiddag har syklet hjem, hvor han har skiftet til utetøy og hentet en liten sekk, er han på plass ved Vaskeberget. Her har Den Norske Turistforening ordnet med naust og brygge klar til bruk. Willads har friluftsliv valgfag, og denne ettermiddagen skal de på kanotur i Vansjø-vassdraget.

De 30 elevene virrer rundt som ungdommer flest. De prøver å fikse seg plass i kanoen med sine foretrukne venner, mens de lurer på når det er mat og om noen har med høyttalere. Før de er klare for en tur på vannet, må de gjennom litt kursing i padling og sjøvett.

Ungdommene følger godt med når lærerne forklarer ombordstigning, sittestilling og padlegrep og -tak. Det er nesten litt overraskende at elevene ikke har hodene nede i smarttelefonene her ute. Dette er jo generasjonen som angivelig ikke er i stand til å takle stunder der det ikke skjer noe, og som stadig fisker fram telefonene for å unngå dødtid. Kanskje det er fordi Rygge ungdomsskole har et mobilfritt opplegg? Eller kanskje ungdommene simpelthen er bedre enn sitt rykte?

– Alle må ta med egen padleåre og ha på seg redningsvest, formaner en av lærerne til slutt.

Hun minner også om å kle seg godt, helst med flere lag, og å ha på hansker. Og så må alle huske å legge igjen telefonene på land. I tilfelle de velter.

Når Willads Hassel Kristoffersen og vennene Leo Lunde og Ola Alexandersen bærer kanoen ned mot vannet, ligger minst en time med avslapping og avkopling foran dem. Å kjøre skjermfritt er tydeligvis mulig. Eller … er det virkelig det?

Rett før de hopper om bord, og til tross for lærerens advarsel, er flere av dem bortom sekkene for å hente telefonen. Med latter og kjekke rop padler de så av gårde – på vei mot livet, med både natur og teknologi rundt seg.

ANDERS ERICSON har delt denne artikkelen med deg.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production