Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Variert: Rune Slagstad har samlet 99 dannelsesagenter mellom to permer.

Grensevandreren

Rune Slagstad var 17 år da han fikk øynene opp for marxismen. Det var ikke gitt at det skulle gå slik, for Slagstad vokste opp i et borgerlig hjem i Bergen og var som gymnasiast mest opptatt av teologi. Rundt ham regnet man derfor med at han før eller siden ville finne sin plass i Unge Høyre. Men tilfeldighetene, eller skjebnen, alt ettersom hva man tror på, ville det annerledes.

Slagstads inngang til marxismen ble det konservative Minerva kvartalstidsskrift. I 1957 hadde tidsskriftet blitt lansert på ny med Lars Roar Langslet som redaktør. Den nye Minerva-kretsen var i stand til å tenke høyt og fritt, og i 1962 feiret de sitt femårsjubileum med et temanummer om Karl Marx, et temanummer som også dumpet ned i postkassen til Slagstad og hans borgerlige familie. Gymnasiasten lot seg pirre, og da Langslet året etter utga en bok om den unge Marx, var han blitt frelst: «Studien var som rene åpenbaringen».

Slagstads uvanlige vei til marxismen forteller om et åpent sinn og en sterk intellektuell nysgjerrighet. Nettopp denne nysgjerrigheten preger også den ferske artikkelsamlingen «Mine dannelsesagenter», hvor forfatteren har samlet 99 tekster om personer som på en eller annen måte har formet hans tenkning gjennom de siste 50 årene.

I innledningen beskriver Slagstad sitt intellektuelle virke som en «vedvarende grensevandring» mellom ulike fagdisipliner, før han siterer vennen og Høyre-historikeren Francis Sejersted, som kalte ham en «akademisk vagabond». I «Mine dannelsesagenter» skal vi med andre ord ikke holde oss på den smale sti, men i stedet vandre ubesværet fra avstikker til avstikker på jakt etter alt som er av interesse og av betydning, uansett i hvilken form det kommer. Her møter vi både Jürgen Habermas og Marit Breivik, Odd Nerdrum og Hannah Arendt, Rosa Luxemburg og Lars Roar Langslet. Vi skal innom både statsvitenskap, sosiologi, filosofi, teologi, idéhistorie og rettsvitenskap – i tillegg til sport, arkitektur, kunst og fjellklatring.

Det er to måter å lese «Mine dannelsesagenter» på. Den ene er som leksikon. Boka kan kjøpes, settes pent i hylla og hentes fram når man måtte føle behov for å lese seg opp på Gudmund Hernes eller Kitty Kielland. Forlaget bidrar dessverre til denne lesemåten ved en mangelfull presentasjon av artiklene, man får verken vite når eller hvor de er publisert tidligere uten å slå opp i henvisningene. I overkant forvirrende blir det for eksempel når man leser om noen som «døde i disse dager», for så å oppdage at disse dager er i 2002.

«Dannelsesagent nummer 100 trer frem: Rune Slagstad selv.»

Men boka går også an å lese på en annen, mer fruktbar måte. Slagstad skriver i forordet at bokas struktur (tekstene er sortert etter når de ble skrevet) «gjør det hele til en slags rapport om min intellektuelle reise gjennom disse tiårene – noen vil kanskje si en skisse av en intellektuell selvbiografi». Leser man «Mine dannelsesagenter» slik, fra perm til perm, trer det fram en dannelsesagent nummer 100: Rune Slagstad selv.

Som politisk menneske er det særlig tre lange linjer jeg merker meg i Slagstads tenkning – to røde, og én blå. Den første er jakten på en tredje vei til sosialismen, i opposisjon både til sosialdemokrati og stalinisme. Den andre er kritikken av teknokrati i alle sine former. Slagstad er kritisk til Gerhardsen-staten og Clemet-skolen på samme grunnlag, fordi begge har svøpt sine politiske prosjekter i vitenskapens klær og tredd dem ned over hodene på både folk og fagfolk. I sin kamp mot teknokratiet løfter Slagstad fram begrepet populisme – og ikke som skjellsord. Tvert imot streker han opp en fruktbar populistisk tradisjon i Norge, fra Venstre-bevegelsen i 1884, via folkets to nei til EU, fram til Sp og Rødt i dagens politiske landskap.

Den tredje linja, den som er blå, er den rettsliberale. Slagstad frykter på ingen måte det Maktutredningen i sin tid kalte en «ekspanderende rettsliggjøring», altså at folkestyret trues fordi domstolene styrker sin makt på bekostning av folkevalgte organ. Tvert imot er han en varm forsvarer denne utviklingen, som han mener styrker individenes rettigheter overfor statsmakten.

At Slagstad er i stand til å kombinere en radikaldemokratisk populisme med det rettsliberale, viser at han også politisk er en grensevandrer som ikke uten videre lar seg sette i bås. Det er bare å håpe at han framover vil skrive mer utførlig om sammenhenger og motsetninger mellom disse to tradisjonene.

«Mine dannelsesagenter» er en bok man kan føle seg dum av å lese. Ikke fordi den er utilgjengelig, men fordi den minner leseren på hvor mye han burde ha kunnet og hvor mye han skulle ha lest. Men hvis man legger bort mindreverdighetskompleksene, ansporer boka både til videre lesning, tenking og diskusjon. I så måte er Rune Slagstad den perfekte dannelsesagent.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production