Da Håkon Bleken fylte 90, publiserte NRK et intervju med ham på sine nettsider. Bleken, som har en så mangslungen og betydelig produksjon, besitter også et temperament. Det kommer til syne blant annet i hans sterke meninger om Trondheims utvikling og ordfører Rita Otterviks håndtering av den. Bleken har blant annet malt nidportretter av Rita Ottervik. Dét var for vågalt for journalisten, som rundet av saken med å ringe til en jurist for å forhøre seg om Bleken var innenfor lovens bokstav. Det var et sjokk å lese. Har vi havnet der?
Det har vi. Vi har lenge diskutert den fremadstormende generasjonens politikk, der man bruker verktøy som no platforming – at man arbeider for at kontroversielle stemmer ikke skal få delta i debatter. Men den nyere utviklingen viser at dette ikke er et generasjonsfenomen, men et spørsmål om kultur.

Cecilie Hellestveit reiste denne høsten en debatt om antallet utenlandske forskere i akademia. Dette er ikke en utvikling hun vagt skisserer – det mest talende er at 75 prosent av alle mannlige postdokstillinger besittes av utenlandske forskere. Hellestveits kommentarer har ikke blitt tatt godt imot. Skandalen var et faktum da Hellestveit ble bedt om å «ligge lavt» av jussprofessor Cecilia Bailliet ved Universitetet i Oslo (UiO), der Hellestveit skulle gjesteforelese. Nå var ikke Hellestveit ønsket likevel, fordi flere internasjonale forskere hadde blitt svært opprørt av Hellestveits utspill. Det er verdt å merke seg at Bailliet bruker det terapeutiske språket vi kjenner fra debatter om behovet for safe spaces: «Vi trenger å hele».
«Det er et spørsmål om kultur.»
Det er fullt forståelig at en viss grad av kollegialitet hører til en moden selvforståelse av hva det betyr å inngå i et arbeidsfellesskap. Men å reise en offentlig debatt om en strukturell utvikling i akademia er et samfunnsgode, ikke personlig hets. Slik tolker ikke alle det: Anine Kierulf, som leder utvalget for ytringsfrihet i akademia, avslørte i Dagens Næringsliv at hun ble bedt av en professorkollega å vurdere om Hellestveit «falt inn under straffelovens forbud mot hatefulle ytringer».
Dette bør gi utslag på den seismiske skalaen for alle som er opptatt av kritisk tenkning. Hva slags vilkår gir dette for den offentlige samtalen? Med så trange selvpålagte rammer, hvilke rom kan akademikerne åpne for oss andre? Ser du fram til den neste spennende publikasjonen fra universitetsansatte under dette tankeregimet? Vel, du ville kanskje uansett ikke støtt på den i bokform. For samtidig som Hellestveit-debatten avdekker urovekkende symptomer, er akademia under press fra annet hold. Forskere skal søke ekstern finansiering (gjerne i store, kollektive prosjekter), og deres tanker skal sluses inn i faginterne publikasjoner (fordi det er der pengene ligger).
Det finnes en djerv åre i akademia. Tenk på Ottar Brox’ virkningsfulle bok «Hva skjer i Nord-Norge?». Camille Paglias rike og provokative studie «Sexual Personae». Toril Mois polemiske «Ibsens modernisme». Eller Kåre Lunden, som i «Brød, roser og blod. Kvinnehistoriske essay» var i storform. Lunden var både hårreisende nedlatende mot kvinnelige forskere og innsiktsfull – han viste, kildebelagt, til et nytt syn på kvinners aktive rolle i sagasamfunnet. Han argumenterte også mot kjønnskvotering i akademia fordi det kan gi store klassemessige utslag – at en fru Engelschøn Glad vil få forrang over en herr Roger Olsen. Øyeåpnende, tankeeggende bøker som dette er en gave. Får vi flere av dem, eller sitter akademikere nå bøyd over søknadsskrivingen sin og ber hverandre holde en pen tone?
En ting skal Bailliet få rett i. Akademia trenger å hele.