Grensevandreren

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Da Håkon Bleken fylte 90, publiserte NRK et intervju med ham på sine nettsider. Bleken, som har en så mangslungen og betydelig produksjon, besitter også et temperament. Det kommer til syne blant annet i hans sterke meninger om Trondheims utvikling og ordfører Rita Otterviks håndtering av den. Bleken har blant annet malt nidportretter av Rita Ottervik. Dét var for vågalt for journalisten, som rundet av saken med å ringe til en jurist for å forhøre seg om Bleken var innenfor lovens bokstav. Det var et sjokk å lese. Har vi havnet der?

Det har vi. Vi har lenge diskutert den fremadstormende generasjonens politikk, der man bruker verktøy som no platforming – at man arbeider for at kontroversielle stemmer ikke skal få delta i debatter. Men den nyere utviklingen viser at dette ikke er et generasjonsfenomen, men et spørsmål om kultur.

Cecilie Hellestveit FOTO: TOM HENNING BRATLIE Foto: Tom Henning Bratlie

Cecilie Hellestveit reiste denne høsten en debatt om antallet utenlandske forskere i akademia. Dette er ikke en utvikling hun vagt skisserer – det mest talende er at 75 prosent av alle mannlige postdokstillinger besittes av utenlandske forskere. Hellestveits kommentarer har ikke blitt tatt godt imot. Skandalen var et faktum da Hellestveit ble bedt om å «ligge lavt» av jussprofessor Cecilia Bailliet ved Universitetet i Oslo (UiO), der Hellestveit skulle gjesteforelese. Nå var ikke Hellestveit ønsket likevel, fordi flere internasjonale forskere hadde blitt svært opprørt av Hellestveits utspill. Det er verdt å merke seg at Bailliet bruker det terapeutiske språket vi kjenner fra debatter om behovet for safe spaces: «Vi trenger å hele».

«Det er et spørsmål om kultur.»

Det er fullt forståelig at en viss grad av kollegialitet hører til en moden selvforståelse av hva det betyr å inngå i et arbeidsfellesskap. Men å reise en offentlig debatt om en strukturell utvikling i akademia er et samfunnsgode, ikke personlig hets. Slik tolker ikke alle det: Anine Kierulf, som leder utvalget for ytringsfrihet i akademia, avslørte i Dagens Næringsliv at hun ble bedt av en professorkollega å vurdere om Hellestveit «falt inn under straffelovens forbud mot hatefulle ytringer».

Dette bør gi utslag på den seismiske skalaen for alle som er opptatt av kritisk tenkning. Hva slags vilkår gir dette for den offentlige samtalen? Med så trange selvpålagte rammer, hvilke rom kan akademikerne åpne for oss andre? Ser du fram til den neste spennende publikasjonen fra universitetsansatte under dette tankeregimet? Vel, du ville kanskje uansett ikke støtt på den i bokform. For samtidig som Hellestveit-debatten avdekker urovekkende symptomer, er akademia under press fra annet hold. Forskere skal søke ekstern finansiering (gjerne i store, kollektive prosjekter), og deres tanker skal sluses inn i faginterne publikasjoner (fordi det er der pengene ligger).

Det finnes en djerv åre i akademia. Tenk på Ottar Brox’ virkningsfulle bok «Hva skjer i Nord-Norge?». Camille Paglias rike og provokative studie «Sexual Personae». Toril Mois polemiske «Ibsens modernisme». Eller Kåre Lunden, som i «Brød, roser og blod. Kvinnehistoriske essay» var i storform. Lunden var både hårreisende nedlatende mot kvinnelige forskere og innsiktsfull – han viste, kildebelagt, til et nytt syn på kvinners aktive rolle i sagasamfunnet. Han argumenterte også mot kjønnskvotering i akademia fordi det kan gi store klassemessige utslag – at en fru Engelschøn Glad vil få forrang over en herr Roger Olsen. Øyeåpnende, tankeeggende bøker som dette er en gave. Får vi flere av dem, eller sitter akademikere nå bøyd over søknadsskrivingen sin og ber hverandre holde en pen tone?

En ting skal Bailliet få rett i. Akademia trenger å hele.

Rune Slagstad var 17 år da han fikk øynene opp for marxismen. Det var ikke gitt at det skulle gå slik, for Slagstad vokste opp i et borgerlig hjem i Bergen og var som gymnasiast mest opptatt av teologi. Rundt ham regnet man derfor med at han før eller siden ville finne sin plass i Unge Høyre. Men tilfeldighetene, eller skjebnen, alt ettersom hva man tror på, ville det annerledes.

Slagstads inngang til marxismen ble det konservative Minerva kvartalstidsskrift. I 1957 hadde tidsskriftet blitt lansert på ny med Lars Roar Langslet som redaktør. Den nye Minerva-kretsen var i stand til å tenke høyt og fritt, og i 1962 feiret de sitt femårsjubileum med et temanummer om Karl Marx, et temanummer som også dumpet ned i postkassen til Slagstad og hans borgerlige familie. Gymnasiasten lot seg pirre, og da Langslet året etter utga en bok om den unge Marx, var han blitt frelst: «Studien var som rene åpenbaringen».

Slagstads uvanlige vei til marxismen forteller om et åpent sinn og en sterk intellektuell nysgjerrighet. Nettopp denne nysgjerrigheten preger også den ferske artikkelsamlingen «Mine dannelsesagenter», hvor forfatteren har samlet 99 tekster om personer som på en eller annen måte har formet hans tenkning gjennom de siste 50 årene.

I innledningen beskriver Slagstad sitt intellektuelle virke som en «vedvarende grensevandring» mellom ulike fagdisipliner, før han siterer vennen og Høyre-historikeren Francis Sejersted, som kalte ham en «akademisk vagabond». I «Mine dannelsesagenter» skal vi med andre ord ikke holde oss på den smale sti, men i stedet vandre ubesværet fra avstikker til avstikker på jakt etter alt som er av interesse og av betydning, uansett i hvilken form det kommer. Her møter vi både Jürgen Habermas og Marit Breivik, Odd Nerdrum og Hannah Arendt, Rosa Luxemburg og Lars Roar Langslet. Vi skal innom både statsvitenskap, sosiologi, filosofi, teologi, idéhistorie og rettsvitenskap – i tillegg til sport, arkitektur, kunst og fjellklatring.

Det er to måter å lese «Mine dannelsesagenter» på. Den ene er som leksikon. Boka kan kjøpes, settes pent i hylla og hentes fram når man måtte føle behov for å lese seg opp på Gudmund Hernes eller Kitty Kielland. Forlaget bidrar dessverre til denne lesemåten ved en mangelfull presentasjon av artiklene, man får verken vite når eller hvor de er publisert tidligere uten å slå opp i henvisningene. I overkant forvirrende blir det for eksempel når man leser om noen som «døde i disse dager», for så å oppdage at disse dager er i 2002.

«Dannelsesagent nummer 100 trer frem: Rune Slagstad selv.»

Men boka går også an å lese på en annen, mer fruktbar måte. Slagstad skriver i forordet at bokas struktur (tekstene er sortert etter når de ble skrevet) «gjør det hele til en slags rapport om min intellektuelle reise gjennom disse tiårene – noen vil kanskje si en skisse av en intellektuell selvbiografi». Leser man «Mine dannelsesagenter» slik, fra perm til perm, trer det fram en dannelsesagent nummer 100: Rune Slagstad selv.

Som politisk menneske er det særlig tre lange linjer jeg merker meg i Slagstads tenkning – to røde, og én blå. Den første er jakten på en tredje vei til sosialismen, i opposisjon både til sosialdemokrati og stalinisme. Den andre er kritikken av teknokrati i alle sine former. Slagstad er kritisk til Gerhardsen-staten og Clemet-skolen på samme grunnlag, fordi begge har svøpt sine politiske prosjekter i vitenskapens klær og tredd dem ned over hodene på både folk og fagfolk. I sin kamp mot teknokratiet løfter Slagstad fram begrepet populisme – og ikke som skjellsord. Tvert imot streker han opp en fruktbar populistisk tradisjon i Norge, fra Venstre-bevegelsen i 1884, via folkets to nei til EU, fram til Sp og Rødt i dagens politiske landskap.

Den tredje linja, den som er blå, er den rettsliberale. Slagstad frykter på ingen måte det Maktutredningen i sin tid kalte en «ekspanderende rettsliggjøring», altså at folkestyret trues fordi domstolene styrker sin makt på bekostning av folkevalgte organ. Tvert imot er han en varm forsvarer denne utviklingen, som han mener styrker individenes rettigheter overfor statsmakten.

At Slagstad er i stand til å kombinere en radikaldemokratisk populisme med det rettsliberale, viser at han også politisk er en grensevandrer som ikke uten videre lar seg sette i bås. Det er bare å håpe at han framover vil skrive mer utførlig om sammenhenger og motsetninger mellom disse to tradisjonene.

«Mine dannelsesagenter» er en bok man kan føle seg dum av å lese. Ikke fordi den er utilgjengelig, men fordi den minner leseren på hvor mye han burde ha kunnet og hvor mye han skulle ha lest. Men hvis man legger bort mindreverdighetskompleksene, ansporer boka både til videre lesning, tenking og diskusjon. I så måte er Rune Slagstad den perfekte dannelsesagent.

Vann strømmer fra mange kanter i Sara Stridsbergs første novellesamling, «Hunter i Huskvarna», slik det også gjør i andre deler av forfatterskapet. Som leser kan man fort befinne seg på leting etter faste punkter. Forgjeves, selvfølgelig. Stridsberg skriver litteratur med unik flyt. Romaner som «Drømmefakultetet» og «Kjærlighetens Antarktis» har etablert forfatterskapet på aller høyeste nivå i Norden.

I SVTs litteraturmagasin Babel (5. september 2021) gir hun et slags holdepunkt. Sara Stridsberg pleier å høre musikk mens hun skriver, sier hun, og denne novellesamlingen har et lydspor, så vidt antydet i den siste, sterke teksten, ‘Skogås’. I en drøm danser et par til musikk av Bruce Springsteen. Stridsberg navngir låta i Babel: ‘Point Blank’ finnes på albumet «The River». Point blank betyr å skyte noen «på kloss hold». Overført kan det bety å si noe svært direkte. Jenta i Springsteens låt lever, men hennes drømmer er knust, alt hun har å se fram til er neste welfare cheque, trygdeutbetaling. Musikken gir et bilde av desperasjonen i Stridsbergs noveller.

Mye blir sagt direkte, men det skjer først etter at tekstene flyter av sted fra forskjellige fortelleres bevegelige posisjoner. Noen av dem, også tittelnovellen om Hunter, er fortalt av unge kvinner fra steder man kan knytte til Stridsbergs svenske oppvekst, som Huskvarna, der hun bodde noen år. Monica Aasprongs gjengivelse til norsk virker overveiende god, men noen svenske ord volder problemer. At svenske «berg» omkring stedet Huskvarna i sørenden av Vättern skal kalles «fjell» på norsk, virker merkelig. Der finnes vel bare det man på norsk kaller åser? Man kan innvende at novellen er fiksjon, og at forfatteren kan forandre terrenget slik det passer henne. ‘Hunter i Huskvarna’ virker imidlertid som skildring av et reelt landskap – med åser og lignede høydedrag.

Tittelnovellen skildrer med mild, flertydig humor mennesker i utenforskap. Faren til Hunter sitter alltid på torget med sine «kolleger», et stykke utenfor verdens kant. Alle elevene i fortellerens klasse ber til Gud, bare ikke Hunter. Han ser ut av vinduet, blikket følger fuglene idet de letter fra et stort asketre. Vingede skapninger, fugler og sommerfugler, opptrer i boka nesten like hyppig som vann. I skogen utenfor tettstedet finnes pornoblader. Dit kommer fortelleren og Hunter for å tilfredsstille seg selv, uten å vite at det er det de gjør. Handlingen utspiller seg før seksualiteten, som en lek, ingenting er på ordentlig, innrømmer hun. Gud henger over det hele og ser på dem der de ligger under de store bøketrærne. Hun tror ikke han er særlig interessert. Men i hennes omgivelser i Huskvarna er folk besatt av Gud. Novellen beskriver en annerledes periode i Sverige, da alle trodde på samme Gud. På «en måte var Gud litt som disse bladene fulle av skjød, et påskudd for å være sammen.» Skildringen av en slik typisk oppvekstscene blir hos Stridsberg på samme tid lekende lett og tung av symbolikk. En Eden-aktig skog, pornoblader, uskyld, tapt tro og forsvunnet fellesskap tegnes i få setninger.

Etter lanseringen av boka i høst har en annen novelle, ‘Familien’, fått mest oppmerksomhet. Den kan leses som en beretning løst forbundet med Sara Stridsbergs medlemskap i Svenska Akademien, i årene 2016–2018, før metoo-skandalen oppløste deler av akademiet og tildelingen av nobelprisen i litteratur ble satt under administrasjon. Tidligere satt akademimedlemmene på livstid. I 2018 ble statuttene endret, slik at Stridsberg og andre kunne forlate selskapet. Slike fakta kan spores i novellen, men den flyter bedre enn som så, mellom en ung kvinnes stille forventning idet hun blir tatt opp i et eksklusivt selskap, og hennes forvirring over reglene som gjelder der inne. Mens andre noveller skildrer mennesker på lavere nivå i samfunnet, handler denne om «en såpebobleverden et stykke ovenfor virkeligheten». ‘Familien’ er en satire over en gruppe mennesker, selskapets indre liv. Samtidig kan den leses som en kritikk av samfunnet omkring, for eksempel i form av maleren som stadig arbeider på portretter av familiens medlemmer. Han blir aldri ferdig. Kunstneren framstår et bilde på massemediene som uavlatelig lager bilder av selskapet, «hevet over realitetene». Fortelleren assosierer fra figurene i oljemaleriene til havet utenfor Agadir i Marokko, feriestedet hun kom fra da hun ble invitert inn i selskapet. Lag på lag danner oljen «et dystert, skumpisket hav». Stridsbergs billedskapende evne kaster leseren fra fryd til melankoli – og tilbake.

«Leseren kastes fra fryd til melankoli – og tilbake.»

En annen tekst, ‘Psykoanalytikeren min’, med pasienten liggende på en sofa, analytikeren sittende bak, utenfor synsvidde, er en humoristisk behandling av et omfattende tema i skjønnlitteratur siden Freud. I novellen har psykoanalytikeren på en nesten parodisk måte forlatt Freud og vandret videre til buddhisme, hinduisme, «inn i stadig mer mystiske landskap». Han har begynt å interessere seg for livet etter dette. Liggende på divanen bemerker pasienten tørt at hun gjerne vil konsentrere seg om dette livet. Eksempel på bokas ulike spill med identiteter finnes i analysens spill med overføring, i dette tilfellet til behandlerens datter.

‘Vi var rovdyr’ er en av Stridsbergs road-movie-aktige fortellinger. En far og en datter lever i en bil, på vei fra sted til sted i USA. Mens fortelleren sover, dukker plutselig en søster ved navn Johnny opp i baksetet. Kan en søster hete Johnny? Og har fortelleren egentlig noen søster? Flyten mellom ulike identiteter og familiekonstellasjoner er kanskje ikke noe sted sterkere skildret enn i ‘Vi var rovdyr’. I en fremragende scene, under vann, greier ikke fortelleren å la være å redde Johnny fra å drukne. Hun kan ikke verge seg mot likegyldigheten, søsterens ansikts blanke, nøytrale og stille uttrykk: «Vidåpne, vannfylte øyne uten vilje eller lengsel». Ansiktets tomhet må reddes.

‘Skogås’, den nevnte novellen med musikk av Bruce Springsteen, er skrevet henvendt til en avdød søster, med en så finstemt fornemmelse for sorg at det tar tid å fatte omfanget. Savnet utvides i stadig nye, erkjennende sirkler. Sommerfuglene svirrer nok en gang gjennom teksten. De flyktige skapningene, som allerede da den unge døde søsteren var barn, var i ferd med å bli fåtallige, er nå «nesten borte». Så kort kan det sies.

Lov og rett

Gjennom vann