Torsdag 18. februar i år ligger det en munnrapp og gråhåret mann i ei sykeseng på Stavanger universitetssykehus. 67-åringen ligger på gastromedisinsk sengepost hvor han får intravenøs behandling. Litt over klokka 12 denne dagen får han også – nokså uventet – en form for sjokkbehandling.

Den kommer i form av en e-post som mannen i sykesenga har ventet i spenning på. Han ligger klar med Mac-en på brystet, men tar det for gitt at meldingen vil ha et negativt svar nok en gang.

Når beskjeden kommer, viser det seg likevel at svaret er positivt.

Hva hjerterytmen hans viser i det han leser e-posten, er uvisst, men det er sikkert ikke dumt at han akkurat nå befinner seg på et sykehus.

Mannen i sykesenga er den kjente Stavanger-advokaten Arvid Sjødin. Han har akkurat fått en melding på telefonen som forteller at Baneheia-saken blir gjenopptatt.

– Det hadde jeg aldri trodd skulle skje, sier Sjødin.

Advokatens smerter blir bedøvet av glede, og han deler nyheten med sine romkamerater på sykestua. Blant dem en annen Stavanger-profil som også er kjent for sin taleførhet.

Dette var heller ikke den siste sjokkbehandlingen Sjødin skulle få i løpet av dette året.

Arvid Sjødin er etter hvert blitt et kjent fjes i norsk offentlighet. Det skyldes primært at han har stått med begge bein plantet i to kriminalsaker som gjennom flere tiår har fått svært mye medieoppmerksomhet – og som nå kan vise seg å være blant de største rettsskandalene i Norge gjennom tidene. Nærmere bestemt Birgitte Tengs-saken på Karmøy og Baneheia-saken i Kristiansand.

I 2002 ble Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen dømt for dobbeltdrapet på åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen i Kristiansand. Kristiansen mener han er blitt uskyldig dømt. Arvid Sjødin har på hans vegne gjentatte ganger begjært at saken må gjenåpnes, men alltid har begjæringen blitt avslått. Helt fram til 18. februar i år. Da bestemte Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, med leder Siv Hallgren i spissen, at Baneheia-saken skulle gjenåpnes.

– Jeg er blitt så utskjelt mens jeg har arbeidet med denne saken så du aner ikke, sier Sjødin.

Han har tidligere fortalt om hvordan han fikk en rekke hatmeldinger i perioden rett etter gjenåpningen var et faktum og Viggo Kristiansen ble løslatt fra Ila landsfengsel.

Til tross for at han hele tida har hevdet sin uskyld, har Viggo Kristiansen blitt dømt i to ulike rettsinstanser for drap og overgrep.

Ut fra tilbakemeldingene Sjødin har fått det siste året, kan det virke som om enkelte mener han ikke kan ha vært ved sine fulle fem da han påtok seg forsvareroppdraget i 2008.

– Hadde du noen betenkeligheter med å bli Viggo Kristiansens forsvarer?

– Nei, for jeg ble tidlig overbevist om at det i denne saken var blitt begått feil fra både politiet og rettsvesenet. Ikke minst var jeg kritisk til det påståtte DNA-beviset de hadde mot Viggo Kristiansen.

Hvorvidt det er blitt funnet DNA fra Viggo Kristiansen på en av de to drepte jentene, er et av de sentrale spørsmålene i denne saken. Det var blant annet usikkerheten rundt dette beviset som gjorde at Gjenopptakelseskommisjonen valgte å gjenåpne saken.

– Det er ikke slik at DNA-bevis er selvinnlysende. Dette er også noe som må tolkes på lik linje med andre bevis, sier Sjødin.

Han mener det er flere som kan ha blitt feilaktig dømt som følge av feiltolkede DNA-bevis i norske rettssaker gjennom de siste tiårene.

– Nå har jeg tro på at en ny regjering og en ny justisminister kan ta tak i dette og sørge for at det etableres et granskingsutvalg som kan gå gjennom saker hvor folk er dømt på grunn av DNA.

– Hvor står du selv politisk?

– Jeg er godt plassert på venstresida. Tenk bare på hvor mye trøbbel politireformen har skapt, sier Sjødin om den borgerlige regjeringens plan for å omstrukturere og modernisere norsk politi.

– Nå får vi en god mann fra Stavanger inn på Stortinget som kan røske opp i dette.

Mannen Sjødin refererer til, er den taleføre vestlendingen han delte rom med på Stavanger sykehus – Rødt-politiker og tidligere Klassekampen-journalist Mímir Kristjánsson.

– Jeg håper regjeringsskiftet kan føre til positive endringer blant annet på justisfeltet, sier han.

Sjødin snakker engasjert, poengtert og velformulert. Skjønt hva annet kan man forvente av en advokat. Samtidig var det ikke helt innlysende at Sjødin skulle velge jussen som levevei.

Han trådte sine barnesko på et gårdsbruk i bygda Vikedal i Ryfylke. Etter hvert flyttet familien inn til bydelen Hillevåg i Stavanger. Foreldrene var vanlige arbeidsfolk, forteller Sjødin.

De mest ambisiøse går som regel løs på jusstudiet rett etter videregående skole. Her kaster de seg over lovsamlinger og driver juridisk problemløsning for den fiktive Peder Ås-skikkelsen.

Sjødin på sin side tilbrakte starten av 20-åra bak rattet på en taxi i Stavanger.

På midten av 1970-tallet hadde byen virkelig begynt å merke effektene fra oljeindustriens inntog – og disse strukturendringene lot seg enkelt avlese på Sjødins taksameter.

– Jeg tjente gode penger, sier Sjødin med et lunt smil.

Til tross for at han hadde en lukrativ geskjeft, valgte han likevel å parkere taxibilen. 27 år gammel reiste han til Bergen for å studere juss.

– Det var ikke et veldig gjennomtenkt valg, men jeg syntes det var spennende, og så har jeg alltid vært opptatt av rettferdighet.

Saken som gjorde Arvid Sjødin til et kjent advokatfjes i Norge, er den mye omtalte Birgitte Tengs-saken. Det uoppklarte drapet på 17 år gamle Birgitte Tengs på Karmøy i mai 1995 er en av de mest omtalte drapssakene her i landet.

Fetteren til Birgitte Tengs ble dømt for drapet på sin kusine i 1997, men ble frikjent året etter i lagmannsretten. Arvid Sjødin har vært fetterens advokat helt siden han ble siktet for drapet i 1997.

Da hadde Arvid Sjødin bygget seg opp en solid advokatpraksis i Stavanger, og han forteller at han på denne tida var den strafferettsadvokaten i byen med flest oppnevninger.

Etter at han kom inn i Birgitte Tengs-saken, opplevde Sjødin også økonomisk og yrkesmessig nedtur.

– Denne saken har kostet meg mye økonomisk, og det endte opp med at jeg måtte selge huset for å kunne fortsette som advokat for fetteren.

I flere år levde altså Sjødin på luft og rettferdighet. For til tross for at fetteren ble frikjent i lagmannsretten, ble han dømt til å betale erstatning til Birgitte Tengs’ foreldre. Flere har påpekt at dommerne i lagmannsretten dermed sendte fetteren ut i samfunnet med et drapsstempel i panna – til tross for frifinnelsen.

Det kunne ikke Sjødin akseptere. Og helt siden slutten av 1990-tallet har han arbeidet intenst for å få denne erstatningsdommen opphevet – uten hell. Store deler av dette arbeidet har han ikke fått betalt for.

Både i Birgitte Tengs-saken og i Baneheia-saken har Sjødin gjort mye gratisarbeid – «pro bono» som det kalles på advokatspråket.

– Det er jo ikke spesielt lønnsomt, men jeg klarer ikke å sitte stille og se på at folk går til grunne på grunn av feil som gjøres av rettsvesenet. Jeg finner meg ikke i det. Vi skal ikke ha det slik i Norge, sier Sjødin med en svært tydelig mine.

– Det kan virke som om du har mistet troa på det norske rettsvesenet?

– Ja, fullstendig. Det fungerer rett og slett ikke. Det er et system som ikke er i stand til å rette opp egne feil.

Det så lenge ut til at Birgitte Tengs-saken skulle forbli uoppklart. Men i starten av september kommer nyheten om at politiet har tatt ut siktelse mot en ny mann i saken. En nyhet som gjorde at Sjødin ble rystet på ny.

«Jeg klarer ikke å sitte stille og se på at folk går til grunne på grunn av feil som gjøres av rettsvesenet»

— ARVID SJØDIN

– Da ble jeg jo sjokkert igjen, sier han.

Mannen som nå er siktet i saken, er heller ingen ukjent skikkelse i denne kriminalsaken. Helt siden drapet fant sted i 1995, har flere pekt på mannen som en mulig kandidat, blant annet den tidligere politisekretæren Grete Strømme, som leverte en fyldig rapport om vedkommende allerede i 1996.

Mannen er også mistenkt for drapet på Tina Jørgensen i Stavanger i år 2000.

– Hva tenkte du da du fikk vite hvem som var siktet?

– At vi har blitt lurt av de som etterforsket denne saken. Vi pekte på vedkommende i lagmannsretten, men politiet sto i lagmannsretten og sa at vedkommende var sjekket ut av saken.

Sjødin sukker tungt.

– Dersom det nå viser seg at det ikke var riktig, slik politiet mente den gangen, at denne mannen var sjekket ut av Birgitte Tengs-saken i 1998, så er det en feil som kan ha tatt livet av Tina Jørgensen to år etterpå. Det er ganske utrolig, altså.

I lys av den siste utviklingen i saken håper Sjødin at Høyesterett vil se på saken til fetteren en gang til. Han håper de vil omgjøre den sivile erstatningsdommen som fremdeles slår fast at fetteren er skyldig i drapet.

– Hvis de ikke gjør det, risikerer vi jo at fetteren fremdeles har en erstatningsdom på seg samtidig som en annen mann dømmes for drapet, sier han.

Det skjer noe med stemningsleiet til Sjødin når han snakker om Birgitte Tengs-saken. Det ellers så blide ansiktet hardner til og setningene fylles opp med stadig flere invektiver.

– Mye av det som foregikk i den saken, var rein svindel fra politiet og påtalemyndighetens side, sier Sjødin.

«Da jeg gikk på universitetet, lærte jeg at jeg skulle bekjempe urett med rett»

Det er liten tvil om at mye gikk galt. Ikke minst har de mange avhørene av fetteren, hvor han etter hvert kom med en tilståelse som seinere ble trukket tilbake, fått mye kritikk.

Også Sjødin gjorde noe uvanlig til advokat å være i denne saken. Etter å ha vært forsvarer for fetteren i herredsretten, overlot han denne jobben til kollegaen Sigurd Klomsæt.

Sjødin trakk seg som forsvarer for å kunne gå i vitneboksen for å fortelle om hvordan han opplevde politiets rolle i denne saken. Her ble Sjødin også konfrontert med hvorfor han ikke var til stede under de mange avhørene av fetteren.

– Du er opptatt av å påpeke feil begått av politiet, men du var vel også en av dem som sviktet i denne saken?

– Ja, det er det ikke tvil om. Sett i ettertid skulle jeg vært mye mer aktiv i rollen som forsvarer. Jeg skulle for eksempel ha nektet fetteren å gå i avhør, sier Sjødin og legger til:

– Så valgte jeg da også å legge meg flat etterpå.

– Har du noen gang angret på valget om å bli advokat?

– Ja, flere ganger mens jeg arbeidet med Birgitte Tengs-saken, vurderte jeg faktisk å begynne å kjøre taxi igjen.

– Du er kanskje litt sta av natur?

– Ikke nødvendigvis, men da jeg gikk på universitetet, lærte jeg at jeg skulle bekjempe urett med rett, og det har jeg gjort helt siden jeg var ferdig utdannet jurist.

Sjødin snakker kanskje mer som en idealist enn en jurist – om enn noe desillusjonert. Han har heller ikke samme framtoning som de stramme og svært godt betalte forretningsadvokatene i hovedstaden. Den grå dressen til Sjødin ser både behagelig og romslig ut. Dessuten er det sikkert greit «å ha noe å vokse i».

«Mens jeg arbeidet med Birgitte Tengs-saken, vurderte jeg faktisk å begynne å kjøre taxi igjen»

Midjemålet til Stavanger-advokaten har økt en smule siden 1990-tallet. Kanskje som en følge av at han har sagt farvel til sin store kjærlighet gjennom mange år: tjuepakningene med sigaretter av merket Prince.

Apropos kjærlighet. Sjødin er nøye med å understreke at hans hektiske jobbtilværelse ville vært umulig uten kona Sasiporn.

– Uten henne ville det aldri gått. Jeg har fått utrolig god støtte hjemmefra. Kona mi er ikke bare verdens beste kokk, men hun sørger også for at jeg får litt mosjon.

For hvis Sjødin selv skal få velge fritidsaktivitet, går han gjerne for noe av det mer stasjonære slaget. Han forteller at det går med en del tid til å følge med Flightradar24 – en nettside som overvåker all kommersiell flytrafikk i verden i sanntid.

– Det liker jeg godt å følge med på, altså.

Og Sjødinbehersker definitivt kunsten å holde flere baller i lufta samtidig. Han holder tråden i samtalen selv om det stadig piper i telefonen.

– Det hagler inn med henvendelser hele tida, men jeg har ikke anledning til å ta så mye mer. Jeg må tenke litt på helsa, sier Sjødin.

Snart planlegger han å gå av med pensjon. Da har han også varslet at han skal skrive bok om de to rettssakene som har spist opp en stor del av livet hans.

– Hva er det som etter din mening har gått galt i disse sakene?

– Politiet låste seg for mye til én teori og så bort fra alt som ikke stemte med den. Takket være oppmerksomheten disse sakene har fått i podkaster og tv-serier, tror jeg folk er blitt mer rettsbevisste og klar over at det kan gjøres feil i det norske rettssystemet.

Nå har ansiktet til Sjødin på ny fått det stramme uttrykket. Nok en gang vender han tilbake til temaet Gjenopptakelseskommisjonen. Det at de nå har tatt til følge Sjødins begjæring om å gjenåpne Baneheia-saken, kan åpenbart ikke kompensere alle gangene med avslag.

– Den kommisjonen er et makkverk, og jeg er ikke ferdige med dem ennå. Det kan jeg love.