Med Oslo åpent og Bylarm tilbake, var det vel en forventning om at det skulle være nær på smekk fullt over alt. Men det var egentlig uanstendig glissent på Popsenteret da Veps åpnet Bylarm-Ung, tidlig torsdag kveld. Og kanskje de yngste, de under tjue, trenger mer tid til å lære seg konsertgjengeri (igjen). Eller kanskje Bylarm hadde for kort tid til å selge billetter, eller rett og slett sliter med å nå ut til tenåringene. Bylarm selv er i hvert fall tydelig klar over problemstillingen, og jobber aktivt med sitt Ung-prosjekt.

Aktive var også kvartetten på scenen, Veps fra Ekeberg, som aller mest viste seg fram som et solid rockeband, med trykk på band. Her var det ingen tydelig frontfigur. Helena (synth) og Laura (gitar) vekslet på vokalen. Alle tok sin tørn i å henvende seg direkte til publikum. Spillet var løst og ledig, og jo mer skranglete rocken ble, jo bedre låt det. De to balladene avslørte at den åpne indie-innstillingen ikke alltid er melodiøs nok. Men det som mangler der, tas igjen i sjarm og samspill, og ungdommenes råskap. For sistelåta, den ennå uutgitte «His Borther», viser at, jo da, Veps har brodd.

Om Veps bød på inviterende indie, ankom Signe Emmeluth Bonanza of Doom den lille, nydelige Hærverk-scenen med mer motstand. Mye mer. Med to sett slagverk, gitar, bass og Emmelut selv på saksofon, utfordret impro-støyen murveggene. Saksofonen skar strukturer av støy. Rytmene var mothårs i medvind. Det var shoegaze og det var frijazz, og det var fett som fy. Såpass heftig var det, at tross alt meget gode Fangst bleknet litt i trengselen på Krøsset etterpå. Selv med supergruppevibber, Stooges-flørt og et par-tre kanonlåter.

Ellers var det vanskelig å si om det var publikum eller Cham Leon som var mest forventningsfulle på Blå, da hen holdt en av sine aller første konserter, noensinne. Little Big Sisters nye satsing ville i hvert fall gjerne være en sjarmbombe. Og det var da heller ikke sjarm det skortet på. I grunn har elektro-pop-artisten denne kvelden nesten alt med seg, sånn med unntak av en stemme til helt å bære de lekre låtene.

Og lekkert var for så vidt også Nothing Personal. Men den eksperimentelle synth-pop-jazzen var vanskelig å få noe personlig forhold til. Lydbildene var fragmenterte. Melodier ble konstruert og dekonstruert om hverandre, der lite var for stort eller for lite til å utsette for manipulasjon. Det vridde virket imidlertid å være mer til for forvridningens egen skyld enn noe annet. Sangene satt seg ikke helt og klubb-flørten ble aldri mer enn nettopp en flørt. Snarere liknet det en intellektuell øvelse der det å danse er en kul forestilling, og ikke noe som faktisk skjer. Som til slutt ga et mer distansert inntrykk enn vi hadde håpet.

Langt mer inderlige var Bylarm-høydepunktet Metteson fredag kveld. Rett nok begynte han litt hastig, nesten andpustent, i sin iver etter å overbevise. Men han hadde ingenting å bekymre seg for eller stress med. Og det skjønte han selv, for etter «Convince Me», andre låt ut, var det ingen tvil verken på scenen eller i publikum om at dette var storveies, storslått scandipop med inspirasjon fra så vel Perfume Genius, Queen, Christine and the Queens, Robyn og ABBA. I tillegg til en popgospel-koring Madonna verdig. Aller best var imidlertid Metteson selv.

Kanskje har han ikke spilt så mange konserter tidligere, scenevant er skuespilleren likevel. Det synes, og det kjennes. De dramatiske faktene samsvarer med de store følelsene i «Devotion» og «Grounded», og det er ingen overdrivelse å si at det var mang ett øye som måtte tørkes tørt da han avsluttet med «Harder». Før den tid hadde den ferske singelen «Under Your Shirt» gjort kort prosess med ethvert tilløp til småsnakk i salen. Gåsehud er kanskje en klisjé, men ikke mindre sant av den grunn, og det var gode grunner til å få gåsehud av Mettesons opptreden. Måtte han blåse opp både lokalt og internasjonalt. Han har i hvert fall låtene, særpreget og tilstedeværelsen.

Men sittekonsert?! Det var hva som ventet dem som kom seg forbi den lange køen til fredagsavslutningen på Jakob kirke. Sjelden har det føltes så unødvendig, og som en så urettmessig frarøvelse av en enda større musikkopplevelse – å måtte sitte seg gjennom en konsert. Vilde Tuvs blokkfløyte-trance både var – og er – noe man skal svaie til. Rett nok satt hun selv også, i første låt, som hun pleide å gjøre det, den gang hun turnerte «D’ meg». Dette var likevel annerledes.

På en dag hvor man ellers har stått svett, våt og (for) tett, var det ikke riktig slik det skulle lande. Ikke minst fordi Tuv selv hadde mer enn nok nærvær etter hvert som hun sto fram og lot meste av årets «Melting Songs», samt gode gamle gitardrevne «Mine armer», få flyte over stolradene. Men hun hadde trengt et mer uregjerlig publikum, og da ville nok også publikum fått mer enn en fin opplevelse tilbake.

«Det var gode grunner til å få gåsehud av Mettesons opptreden.»

Ekte vare. Etter at Rambow og hans høyst tilstedeværende produsentmakker lørdag kveld fikk med seg halve Rockefeller på å vise bannefingeren og rope «Fuck Politi» (med mer eller mindre rap-respekt for Kamelens låt med samme navn), støttet av den stadige lyden av skudd og sirener og slikt fra gangsta-livet på Furuset, var det passe sakralt å ta en aftenbønn, vesper, med den svenske Sara Parkman i Jakob kirke. Hennes kombinasjon av salmer, folkemusikk, lovsang og elektro-goth var vel så radikal – og rasende. Det Anna von Hauswollf gjør på orgel, gjør Parkman med fele, og en stemme som både skriker hull i himmelen og gir deg hjertet i hånden. Låtene, alle fra albumet «Vesper» (2019), var trollbindende – og på sitt villeste, som i den pokker så harmdirrende bønnen «Vreden», var de til å bli frelst av. I hvert fall i troen på musikkens kraft.

Jada, det var mye sterkt lørdag. Danmarks heiteste navn akkurat nå – Jada – serverte storveies storbands-R&B på Sentrum Scene. Vel er Jada inspirert av Beyoncé, men med lekker sviskesmurt power-pop-backing og burleske effekter, som vifter og selvironisk kasting av overdeler, sistnevnte i låten «Nudes», er det noe kontinentalt, MGP-aktig i popen. Like festlig som sentimentalt. Teknisk sett overlegent, selvsagt, men likevel: Hadde dette vært norsk, ville det også vært en åpenbar kandidat for den nye Spellemann-kategorien «Festmusikk». I sin beste forstand.

Til sist: Hvor mye plass klarer egentlig en trio å ta? Hvor går du videre etter å ha stagedivet allerede i låt nummer to? Det var noe av hva man kunne undre seg over under Lokoys fornøyelige og forunderlige Vulkan-konsert. Lasse Lokøy har et mulig forbilde i Damon Albarn. Det er blant annet noen spor av Blur i den eksentriske, eklektiske elektropopen. Gjestet av rapperen Safario blir det dessuten desto mer Gorillaz i miksen. Tilsynelatende retningsløst, men samtidig er det stramt dedikert og forankret i en vilje til å lage britpop-moshpit. Go crazy, go stupid! – det var mottoet, på en pop-smart måte.

I grunn akkurat som siste akt på Blå, hvor erkebritiske Yard Act var summen av alle britiske rockeband du har hørt, og samtidig den energiske forklaringen på hvorfor man stadig vil høre slikt igjen. Som så mye av den beste populærmusikken. Og Bylarm, for øvrig. Kan repeteres neste år.