Sofavelgervalget

Loyd Henriksen, bildekunstner og forfatter

ET AKTIVT VALG: Sofademokratenes leder Rolv Wesenlund, her i sving under kommunevalgkampen i 1979. FOTO: HENRIK LAURVIK, NTB Henrik Laurvik

Hva med oss sofavelgere? Ja, hva med oss i Norges største politiske parti? Ordet «sofavelger» er i seg selv en hån. Over én million mennesker er så late at vi ikke orker å reise oss opp fra sofaen. Nå har ordet «feige» dukket opp. Men også vi velger. Også det å ikke avgi stemme er en politisk handling. Og hvor blir det av den tenkende eliten? Hvor er refleksjonsevnen og den kritiske sansen de roser seg av å ha lært på universitetet? Hva forteller det oss at det er uinteressant for de mektige å bli kjent med hva over én million mennesker mener, også om det politiske systemet?

I verdens største demokrati er de dominerte nå villig til å tro på nær sagt hva som helst, dersom det sår tvil om de dominerendes framstilling av virkeligheten. 74 millioner mennesker som stemte på Trump, er disponible til å tro at det ikke finnes noen pandemi, at deres politiske motstandere er pedofile satanister som drikker blod.

Nei, Norge er ikke USA, men siden man heller ikke i Norge er særlig interessert i hva over én million mennesker opplever og mener, vet ingen hva som skjer dersom flesteparten av én million sofavelgere, rett eller galt, ikke lenger ønsker å bli sett på som dovne, dumme og/eller samfunnsfiendtlige?

«Vi trenger en ny kartlegging av politikk, og det er vi sofavelgere som bør gå i bresjen.»

Da hjelper det ikke å tro at dette stempelet har gått ut på dato.

Ingenting i samfunnet tyder på det. Vi må finne et bedre svar enn det Trump ga sitt folk. Og de som higer etter å straffe oss, kan ikke gi oss svar. Derfor må svaret komme «nedenfra», før det kommer en Trump på vår bane. Vi trenger en ny kartlegging av politikk. Og jeg tror det er vi sofavelgere som bør gå i bresjen for det. Det partipolitiske systemet er ikke av folket for folket, men er til for sitt eget politiske partis skyld i en brutal kamp for å få og beholde makt. Da gir man ikke andre ære for noe som helst av betydning. Man slår i stedet hverandres beste ideer i hjel. Gode ideer blir ikke gjennomført, eller de blir utført 10–40 år for sent, ofte med alvorlige negative konsekvenser fordi samfunnet har endret seg i mellomtiden.

Hva er det med oss som får de som hersker til å hige etter å straffe oss? Kan de ha feil menneskesyn, at massen de frykter – det opprørte hav med sine såkalte uregjerlige drifter og mangel på fornuft – ikke mangler så mye fornuft som de tror?

post@loyd.no

DebattArbeidsliv

Deltidskrisa

Victoria De Oliveira, leder av Fagforbundet Ung

Se for deg å bruke flere år på å ta en utdanning. Både før og under utdanningen får du høre hvor ettertraktet du er, hvor ønsket du er og hvor viktig du er. Du tar fagbrev som helsefagarbeider, men det hjelper ikke. Når du er ferdig utdannet er det ingen heltidsstillinger til deg, men det er en 23 prosent stilling med turnus på helg.

Du får høre at om du blir sykepleier, da skal du få full stilling. Du er stolt av yrket ditt, av utdanningen din, men føler det ikke er plass til deg. Du blir sint og frustrert. Du tar høyere utdanning, blir sykepleier eller vernepleier, men heller ikke her fins en hel stilling. Du får 72 prosent fast stilling, men ikke 100 prosent.

I offentlig sektor er kun 18 prosent avde utlyste stillingene heltidsstillinger. Gjennom lang tid har dette vært normen for helse- og oppvekstsektoren; sektoren som har størst andel kvinner og yrker med lav lønn. For mange med deltidsstilling er det ikke mulig å leve av jobben. De står med telefonen i hånda og shopper vakter, håper at andre er syke.

Heltid er også et likestillingsspørsmål. SSB kan i år melde at kjønnsforskjellen fremdeles er ganske store. Nesten 85 prosent av menn i arbeidslivet jobber heltid, men for kvinner er det bare rett under 65 prosent.

«Ønsker vi gode velferdstjenester, må vi bruke hele laget.»

Dette gjør også kvinner til pensjonstapere. Vi lever lenger, men med lavere pensjonsopptjening kan det bli svært krevende å leve som pensjonist. Å gå ufrivillig deltid går utover økonomien og selvstendigheten.

Det er de unge og de yrkesfagutdanna som er hardest ramma av deltidskrisa. Det fører til manglende evne til å komme inn på boligmarkedet, men verst av alt bekymringen over å ikke få endene til å møtes. Å aldri kunne planlegge kvelder, helger og ferier med familie og venner.

Å utdanne seg til deltid er et samfunnsproblem. Offentlig sektor skriker etter helsearbeidere, men klarer ikke gi dem fulle, hele stillinger. Ønsker vi kvalitet og gode velferdstjenester, må vi bruke hele laget.

Vi trenger politisk vilje for å endre strukturen. Fagforbundet Ung krever en heltidsreform, som lovfester retten til hel stilling. En slik reform må inneholde penger til alle kommuner for å arbeide med heltidskultur – og anerkjenne at heltid er kvinnekamp.

Vi vil ikke godta at unge kommer ut i arbeidslivet og inn i usikkerhet. Derfor er min oppfordring til deg: bruk stemmeretten din. Bruk den på et av de rødgrønne partiene som vil kjempe for vår rett til et trygt arbeidsliv der vi kan gjøre hele jobben!

DebattOljeleting

Still krav, Moxnes!

Lan Marie Nguyen Berg, stortingskandidat, MDG

Et merkelig snakkepunkt har begynt å spre seg blant kommentatorer og miljøengasjerte partier: MDGs krav om stopp i oljeleting betyr at vi ikke kan få noen innflytelse over miljøpolitikken. Noe overraskende hevder også Rødt-leder Bjørnar Moxnes at MDG kan havne på sidelinja fordi vi tydelig sier at vi ikke kan akseptere mer oljeleting. Dermed sender han også et tydelig signal til Arbeiderpartiet og Senterpartiet om at Rødt er klare for å kapitulere i et av sine viktigste klimaløfter.

Dette er oppsiktsvekkende. Mener Moxnes at FN har plassert seg selv på gangen når de ber oss om å slutte med oljeleting? Er Det internasjonale energibyrået for urealistiske når de sier det samme?

MDG mener det er alt for tidlig å heise det hvite flagget overfor de grå partiene. Realiteten er denne: hvis partiene som i dag sier nei til ny oljeleting står fast ved dette kravet etter valget, er seieren innenfor rekkevidde.

I 2017 gikk både SV og Venstre ut med et ultimatum mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja før valget. Venstre stilte ultimatum om dette allererede i 2004. Takket være partienes kompromissløse holdning, ble LoVeSe reddet i fire stortingsperioder, før saken i praksis ble lagt død etter at Ap snudde i saken på sitt landsmøte i 2018.

Dessverre har miljøbevegelsen liten tid til å hvile på laurbærene. De siste årene har advarslene mot fossil energibruk bare økt i styrke. Tanken om at vi ikke bare skal fortsette oljeutvinningen, men at vi skal bruke milliarder på å forlenge den så mye som mulig, burde fremstå som utenkelig i lys av de nylige advarslene fra FN og IEA.

Et nytt oljefelt som oppdages i dag, er kanskje ikke i drift før om 10-15 år. Deretter kan et drivverdig felt utvinne olje i kanskje 40 år, dersom det er lønnsomt. Tilhengere av ytterligere oljeleting sier altså at Norge skal fortsette å utvinne olje langt inn i 2070-tallet. Dette på tross av at verden må bli fossilfri innen 2050. Regnestykket går ikke opp.

MDG har gjort det klart at vi ikke kan støtte en regjering som ignorerer FNs og IEAs advarsler. Vi går ut fra at Solberg og Støre ikke ønsker å stille ultimatum for mer oljeleting. Vi tror heller ikke at partiene som lover velgerne å stanse mer leting, er villige til å kapitulere rett etter valget. Men hvis disse partiene nå signaliserer noe annet, er det noe velgerne bør merke seg.

Det er nå avgjørende at alle partier som kaller seg selv miljøpartier ikke gir opp kampen mot nye letetillatelser før valget er avholdt, eller begynner å fortelle Arbeiderpartiet og Høyre hvordan de kan bestikke oss for å få lyse ut enda flere oljefelter.

De miljøengasjerte partiene konkurrerer med hverandre. Men i dette spørsmålet er det kun samhold rundt felles tydelige krav som kan gi seier. Derfor kommer MDG til å gjenta de samme spørsmålene fram til valgdagen: Er SV, Rødt, Venstre og KrF villige til å støtte en regjering som ignorerer klimaforskernes «kode rød», og IEAs skarpe advarsler? Er Støre og Solberg villige til å sette regjeringsmakten på spill for å lete etter mer fossil energi mens vi allerede har funnet mye mer enn vi tåler?

Betyr MDGs oljeultimatum at vi ikke er opptatt av annen politikk? Nei. Det betyr bare at vi mestrer politikkens kanskje viktigste kunst: prioriteringer.