Blod på hendene

Unni Rustad, medlem av Afghanistankomiteen

En humanitær katastrofe er i emning i Afghanistan. Det er det afghanerne står overfor nå, sier Afghanistankomiteens folk i landet. Mange kommer til å dø om det ikke kommer hjelp, helsevesenet er i ferd med å bryte sammen, det finnes ikke penger, og all bistand er stoppa. Kvinner og barn rammes, sier lege Habib Wakeelzad. «Hvis våre vestlige kolleger faktisk er bekymret for det afghanske folkets skjebne, må vi ikke skape ytterligere problemer for dem ved å fryse reservene deres», sier Putins utsendte.

«Verdenssamfunnet har blod på sine hender, og langt flere liv står nå i fare dersom dette fortsetter», mener Terje Watterdal, Afghanistankomiteens erfarne landdirektør. Alt dette leser jeg i Klassekampen 2. september.

I samme avis leser jeg om mannen som kan bli straffa for at han åpna dørene sine for to asylsøkere som stod på døra hans en kald desemberdag. Han skulle latt dem fryse i hjel.

Og Frode Forfang, leder i UDI, har en like brutal beskjed til de afghanerne som jobba for norske styrker i landet og fikk løfte fra norske myndigheter om at de ville få plass på et norsk fly, men som likevel ikke blei henta.

De må komme seg til Norge på egen hånd om de skal få oppholdstillatelse her. «Hvis de ikke har kommet til Norge, så har de ikke noe krav på å komme til Norge.»

urusta@hotmail.com

InnspillDebattValg 2021

Sofavelgervalget

Loyd Henriksen, bildekunstner og forfatter

ET AKTIVT VALG: Sofademokratenes leder Rolv Wesenlund, her i sving under kommunevalgkampen i 1979. FOTO: HENRIK LAURVIK, NTB Henrik Laurvik

Hva med oss sofavelgere? Ja, hva med oss i Norges største politiske parti? Ordet «sofavelger» er i seg selv en hån. Over én million mennesker er så late at vi ikke orker å reise oss opp fra sofaen. Nå har ordet «feige» dukket opp. Men også vi velger. Også det å ikke avgi stemme er en politisk handling. Og hvor blir det av den tenkende eliten? Hvor er refleksjonsevnen og den kritiske sansen de roser seg av å ha lært på universitetet? Hva forteller det oss at det er uinteressant for de mektige å bli kjent med hva over én million mennesker mener, også om det politiske systemet?

I verdens største demokrati er de dominerte nå villig til å tro på nær sagt hva som helst, dersom det sår tvil om de dominerendes framstilling av virkeligheten. 74 millioner mennesker som stemte på Trump, er disponible til å tro at det ikke finnes noen pandemi, at deres politiske motstandere er pedofile satanister som drikker blod.

Nei, Norge er ikke USA, men siden man heller ikke i Norge er særlig interessert i hva over én million mennesker opplever og mener, vet ingen hva som skjer dersom flesteparten av én million sofavelgere, rett eller galt, ikke lenger ønsker å bli sett på som dovne, dumme og/eller samfunnsfiendtlige?

«Vi trenger en ny kartlegging av politikk, og det er vi sofavelgere som bør gå i bresjen.»

Da hjelper det ikke å tro at dette stempelet har gått ut på dato.

Ingenting i samfunnet tyder på det. Vi må finne et bedre svar enn det Trump ga sitt folk. Og de som higer etter å straffe oss, kan ikke gi oss svar. Derfor må svaret komme «nedenfra», før det kommer en Trump på vår bane. Vi trenger en ny kartlegging av politikk. Og jeg tror det er vi sofavelgere som bør gå i bresjen for det. Det partipolitiske systemet er ikke av folket for folket, men er til for sitt eget politiske partis skyld i en brutal kamp for å få og beholde makt. Da gir man ikke andre ære for noe som helst av betydning. Man slår i stedet hverandres beste ideer i hjel. Gode ideer blir ikke gjennomført, eller de blir utført 10–40 år for sent, ofte med alvorlige negative konsekvenser fordi samfunnet har endret seg i mellomtiden.

Hva er det med oss som får de som hersker til å hige etter å straffe oss? Kan de ha feil menneskesyn, at massen de frykter – det opprørte hav med sine såkalte uregjerlige drifter og mangel på fornuft – ikke mangler så mye fornuft som de tror?

post@loyd.no

DebattArbeidsliv

Deltidskrisa

Victoria De Oliveira, leder av Fagforbundet Ung

Se for deg å bruke flere år på å ta en utdanning. Både før og under utdanningen får du høre hvor ettertraktet du er, hvor ønsket du er og hvor viktig du er. Du tar fagbrev som helsefagarbeider, men det hjelper ikke. Når du er ferdig utdannet er det ingen heltidsstillinger til deg, men det er en 23 prosent stilling med turnus på helg.

Du får høre at om du blir sykepleier, da skal du få full stilling. Du er stolt av yrket ditt, av utdanningen din, men føler det ikke er plass til deg. Du blir sint og frustrert. Du tar høyere utdanning, blir sykepleier eller vernepleier, men heller ikke her fins en hel stilling. Du får 72 prosent fast stilling, men ikke 100 prosent.

I offentlig sektor er kun 18 prosent avde utlyste stillingene heltidsstillinger. Gjennom lang tid har dette vært normen for helse- og oppvekstsektoren; sektoren som har størst andel kvinner og yrker med lav lønn. For mange med deltidsstilling er det ikke mulig å leve av jobben. De står med telefonen i hånda og shopper vakter, håper at andre er syke.

Heltid er også et likestillingsspørsmål. SSB kan i år melde at kjønnsforskjellen fremdeles er ganske store. Nesten 85 prosent av menn i arbeidslivet jobber heltid, men for kvinner er det bare rett under 65 prosent.

«Ønsker vi gode velferdstjenester, må vi bruke hele laget.»

Dette gjør også kvinner til pensjonstapere. Vi lever lenger, men med lavere pensjonsopptjening kan det bli svært krevende å leve som pensjonist. Å gå ufrivillig deltid går utover økonomien og selvstendigheten.

Det er de unge og de yrkesfagutdanna som er hardest ramma av deltidskrisa. Det fører til manglende evne til å komme inn på boligmarkedet, men verst av alt bekymringen over å ikke få endene til å møtes. Å aldri kunne planlegge kvelder, helger og ferier med familie og venner.

Å utdanne seg til deltid er et samfunnsproblem. Offentlig sektor skriker etter helsearbeidere, men klarer ikke gi dem fulle, hele stillinger. Ønsker vi kvalitet og gode velferdstjenester, må vi bruke hele laget.

Vi trenger politisk vilje for å endre strukturen. Fagforbundet Ung krever en heltidsreform, som lovfester retten til hel stilling. En slik reform må inneholde penger til alle kommuner for å arbeide med heltidskultur – og anerkjenne at heltid er kvinnekamp.

Vi vil ikke godta at unge kommer ut i arbeidslivet og inn i usikkerhet. Derfor er min oppfordring til deg: bruk stemmeretten din. Bruk den på et av de rødgrønne partiene som vil kjempe for vår rett til et trygt arbeidsliv der vi kan gjøre hele jobben!