Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Klassekampen anmelder forlagenes presentasjoner av høstlistene:

HØSTER SOM MAN SÅR

DIGITALE UTFORDRINGER: Forlagenes høstlistepresentasjoner blir stadig mer digitale. Forfatter Cecilie Løveid klarte bare nesten å få med hele ansiktet på videoen hun spilte inn til Kolons presentasjon.

Sjølskryt, håndsprit og teknisk trøbbel: Forlagenes høst-pressekonferanser er blitt digitale, men ellers er det meste som før.

Etter ei krevende tid å være forfatter i skal bøkene likevel vurderes og leses, anmeldes og blogges om. Det er fruktene av forfatternes harde arbeid som skal høstes.

Men bøkenes høst er også det motsatte av en slutt – for leserne er det selve befruktningen, der hundrevis av nye verdener åpner seg. Den lave sola står høyt i øynene på folk i hele det litterære kretsløpet.

Vanligvis er det litt show over forlagenes listeslipp-pressekonferanser. Og siden journalistene allerede har fått lista på e-post, er det først og fremst serveringen som drar dem ut av hula si og inn i forlagenes content.

I år som i fjor er dette ritualet noe hemmet av smittevern og generell villrede. Hvordan løser forlagene et slikt plott?

Klassekampen er ikke mer nådig enn at vi har tatt en runde hos de største forlagenes høstlistepresentasjoner og utsatt dem for et kritisk og granskende blikk. Og for at de skal forstå innholdet best mulig, snakker vi deres eget språk: Vi triller terning.

Falsk croissant, ekte poesi.

KOLON

1–2–3, sier en person som sitter bak to kameraer og en pc-skjerm, og så er Kolons pressekonferanse i gang. Noen følger åpenbart med fra internett og får følgelig ikke med seg alt som skjer i salen. De vet ikke at Elvira Nikolaisen sitter på tredje rad og lukker øynene i noe som ser ut som nytelse da Tone Hødnebø leser fra Anne Carsons «Rød selvbiografi». De vet heller ikke at VGs bokjournalist sitter i salen og har fått seg et lite avbrekk fra Akersgata, trolig uten planer om verken forfatterintervjuer eller saker om dette lille, kvalitetsbevisste forlaget.

Kolon har de siste årene beskrevet sine pressekonferanser som en liten minifestival, hvor de aktuelle forfatterne leser kort og effektivt fra sine bøker i en «i en superhurtig, effektiv og muligens underholdende minifestival.» Det er fint, og ikke minst sympatisk, at alle forfatterne blir dyttet fram på scenen. Her gjøres det ikke forskjell på den nyfødte, skjelvende kalven og den feite melkekua. Forlagssjef Bjørn Aagenæs presenterer hver og en med stor interesse og vittige kommentarer.

Noen av dem er blitt presentert før. Jonny Halberg lanserer for eksempel romanen «Johannes Åpenbaring» for tredje gang, mens Simen Hagerup leser fra en bok som skulle ha kommet ut i 2015, 2016, 2017, 2018, 2019 og 2020. I år tror jeg den kommer, sier han. Men som Aagenæs påpeker, er det bedre å ha en god bok et halvt år seinere enn en middels god bok i tide. En dårlig bok blir det uansett ikke. Kolon er nemlig en langsom vandring mot maksimal kvalitet, ifølge forlagssjefen.

Om croissanten som serveres, har vært på en liknede vandring mot maksimal kvalitet, er mer usikkert. Den framstår snarere som et bakverk ofret for kravet om størst mulig lønnsomhet; en fabrikkbakt versjon som bare en forbruker med klippekort på Starbucks kan sette pris på. Men, det er i det minste noe å bite i.

Faren for den monotone formen Kolon har lagt opp til, er at det rett og slett kan bli litt ensformig og kjedelig. Men heldigvis har Cecilie Løveid spilt inn en video som rykker Klassekampens utsendte ut av dagdrømmingen. Den 70 år gamle forfatteren har bommet grovt på utsnittet, og dukker bare så vidt opp på skjermen. Tegningene hun viser mellom diktene hun leser, klarer heller ikke å treffe skjermen. Likevel er det en helt egen stillhet og nerve i rommet mens Løveid leser. En fantastisk video, sier Aagenæs etterpå, og det er helt riktig.

OPPMØTE: Cirka 40 personer, og hadde i går 444 visninger på nett.

SERVERING: Kaffe, vann og croissanter.

FORFATTERE I FOKUS: Eivind Grip Fjær, Tone Hødnebø, Jonny Halberg, Simen Hagerup, Thomas Marco Blatt, Cecilie Løveid, Kari Løvaas, Thomas Lundbo, Jørn H. Sværen og Joakim Kjørsvik.

BESTE SELVSKRYT: «Kolon er en langsom vandring mot maksimal kvalitet» – Bjørn Aagenæs.

ØYEBLIKKET: Jonny Halberg ønsker forlagets nye redaksjonskonsulent Mona velkommen og ber henne komme fram til scenen for å motta en gave. Ingenting skjer. «Det er deg, ikke sant», sier Halberg og peker på henne. Redaksjonskonsulenten kommer omsider fram til scenen og mottar gaven, uten å oppklare at hun egentlig heter Marte.

TERNINGKAST 4

Kjapt og effektivt med tjuvlånte vårbøker.

TIDEN

Pressekonferanse hos et småforlag kunne tidligere oppleves litt som et besøk hjemme i noens rotete stue, men nå er flere av dem tatt under vingen til store forlagshus med egne arrangementsansvarlige. Forlaget Tiden åpner ballet med en gjennomproff digital presentasjon i en konferansesal med en stor Gyldendal-logo i bakgrunnen. Ei litta rosa blomsterkvast lyser opp i alt treverket. Her er det innholdet som står i fokus.

Forlagssjef Kjetil Jørve i dress går rett på sak og introduserer posterboy Birger Emmanuelsen i hettegenser. Pluss for varierende grad av fiff, og for effektiv start.

Den digitale formen er ei nøtt for forlagene. Samtidig som terskelen for å åpne videolenka fra do eller trikk eller hvor man måtte befinne seg klokka halv ti en onsdagsmorgen, er lav, eliminerer de sitt sikreste trumfkort: serveringen. Maskinkaffe og en jogurt som har stått på skrivebordet i to døgn, blir ikke helt det samme som bråkete croissant og sikkert akkurat den samme kaffen, men i pappkopp med forlagslogo!

Under Facebook-videoen står det at Tiden-forfatter Hilde Susan Jægtnes ser på videoen sammen med oss. Hun trykker «hjerte» mens Emmanuelsen leser. Dette var jo litt koselig likevel.

Men en pressekonferanseanmelder kan på dette tidspunktet i Tidens program likevel bli skuffet. Her er ingen kleine floskler om samhold. Ingen forsøk på stand up eller nervøs fikling med teknikk. Bare sømløs veksling mellom ulike kameravinkler, nærbilder av omslag og helt perfekt lyd. Vi må ha kommet til feil klode.

Men oi, var det et snufs vi fikk rett inn i øret der, midt i opplesingen? Jammen sitter ikke Jørve utafor kameraet med mikrofonen fortsatt på. Godt at noe er som før.

Forlagssjefens tette og effektive manus overbeviser nesten om at Tiden har mye å komme med denne høsten. De har noen nyheter, men først må det skrytes av vårens titler, som tar opp mye av plassen denne halvtimen. Anmeldelser (positive) siteres, og noen av de nevnte kritikerne er tross alt å finne i seerskaren, som bikker over og under 30 stykker. Bra smisking.

En allerede kritikerrost Gaute Heivoll entrer scenen med redaktør Mattis Øybø, og sammen oppsummerer de de to siste årenes prat seg imellom. Jeg lar redaktørens oppsummering av boka – at den etterlater flere spørsmål enn den svarer på – også illustrere samtalen.

Eli Fossdal Vaage leser ei novelle fra høstens «Grå hoppe» så fint at det blir et ekstra øye på terningen bare for henne. Og Ida Lorién Ringdal runder av den noe mannstunge starten med en feministisk monolog fra boka «Jenter på do» – som er blitt hintet til fra forlaget siden 2019, men tittelen forklarer kanskje at det tok litt tid.

OPPMØTE: Omtrent 30 på direkten, men hadde i går 655 visninger til sammen.

SERVERING: Ingen.

FORFATTERE I FOKUS: Birger Emmanuelsen, Gaute Heivoll, Eli Fossdal Vaage, Ida Lorén Ringdal.

BESTE SELVSKRYT: «La oss dvele ved omslaget til Birgers bok, som jeg tror blir et av høstens blikkfang» – Kjetil Jørve. (Omslaget viser fjeset til en gorilla.)

ØYEBLIKKET: En stor hatt dukker opp på skjermen i starten, men blir etter hvert borte.

TERNINGKAST 3

Store ord, store forfattere – ingen rumpesprekk.

FORLAGET OKTOBER

Det knitrer i papirposer i Forlaget Oktobers lokaler. Den smittefrie utdelingen av porsjonspakkene med én croissant i hver, sammen med den tydeligvis kollektive utnyttelsen av det akademiske kvarteret, bringer tankene til frokostforedrag i universitetsaulaen ved semesterstart. Det samme gjør følelsen av ikke å klare å henge helt med da forlagssjef Ingeri Engelstad innleder med at «Oktober er en idé som trenger forankring i et fysisk sted». Oversatt: «Kult å kunne henge sammen igjen».

Før de 33 nye bøkene til det skjønnlitterære forlaget presenteres, utropes årets mottaker av Oktober-stipendet på 100.000 kroner. Det blir Maria Navarro Skaranger, som må opp og få blomst. «Oi, det var en veldig lang blomst», sier hun. Det er virkelig en lang blomst.

Deretter går det slag i slag. Per Petterson leser nydelig fra den Solstad-aktig titulerte boka «Mitt Abruzzo. Journal 29.1–18.7 2021».

Synne Øverland Knudsen bidrar med et skråblikk på litteraturmiljøet, og passasjen hun leser fra debutromanen sin om den fiktive Solveig Kilden, som overværer noen kleine forlagsfolk på arrangement, får forlagsfolka på arrangementet til å knise.

Tore Renberg entrer podiet med et smell. Bokstavelig talt – han smeller foten så hardt i gulvet at kaffen skvulper hos samtlige selvironiske litteraturaktører. Etter en luftetur hos Cappelen Damm er han tilbake til Oktober, og kanskje ligger det en forklaring der når han sier at han var «pigede så lei» av de tidligere bøkene sine om Jarle Klepp og derfor måtte skrive om disse folka i Texas-serien som «ikke veit hva Forlaget Oktober er». Nå er han altså hjemkommet, og Anne B. Ragde har fått sin arvtaker.

Av høydepunktene ellers kan vi trekke fram Linn Ullmanns «Jente. 1983», en løs etterfølger av «De urolige».

Markedssjef Ellen Hogsnes snakker dypt og malerisk om alle titlene, og glipper bare litt da hun presenterer Edvard Hoems nye «gavebok». Jula starter i Oktober.

OPPMØTE: Omtrent 20.

FORFATTERE I FOKUS: Maria Navarro Skaranger, Per Petterson, Stein Torleif Bjella, Synne Øverland Knudsen, Bjarte Breiteig og Tore Renberg.

BESTE SELVSKRYT: «Vi er ikke mennesker, men et forsøk på å være mennesker» – Ingeri Engelstad.

SERVERING: Croissant og kaffe.

ØYEBLIKKET: En fotograf setter seg på huk, og en i salen ser sitt snitt til å knipse et bilde av hen med mobilen. I sidesynet ser avisas utsendte at det zoomes inn for å lokalisere synlig rumpesprekk. Dessverre var det ingen.

TERNINGKAST 5

Raus 25-årsfeiring på solfylt takterrasse.

KAGGE OG J.M. STENERSEN

PÅ TOPP: Kagge fikk hjelp av takterrasse, kaker og blå himmel. © FOTO: KAROLINE HENANGER

Det første som skjer idet vi entrer takterrassen til Kagge og J.M. Stenersens Forlag, er at markedssjef Raymond Vik, ikledd stilige solbriller og dress, viser vei til et pent dandert fat med muffins det står «Kagge 25 år» på, mens rådhusklokkene klinger over en nesten skyfri himmel.

Det andre som skjer, er at avisas utsendte spenner bein på forfatter Inger Merete Hobbelstad sånn at hun nesten går over ende. Den fysiske tilstedeværelsen både gir og tar.

Før tennene er satt i glasuren, får vi vite fra Kagges forlagssjef Jorun Sandsmark at de har hatt bestselgere og overskudd siden 1996, og at de sammen med innenhusforlaget J.M. Stenersen starter bokhøsten med både første- og andreplass på bestselgerlista. Øverst troner Anne Sverdrup-Thygeson med «Insekter i Norge», som har tatt innersvingen på Klompelompes nye strikkebok. Vi er i gang.

Scenen er idyllisk. Bordet med boknyhetene bugner ved siden av et knippe nøye utvalgte forfattere som skal presentere sine respektive utgivelser. Sola lokker fram feriefjesene på de oppmøtte, der de lener seg godt tilbake i myke utesofaputer. Toppscore på komfort.

Ellers er det viktigste fra velkomsttalen at Kagge synes netthandel er fint fordi «bøker aldri er for trange når man åpner pakka», at vinekspert Ingvild Tennfjord brukte opp en hel leppestift under signeringen av «Norges beste vinkjøp 2022» og at de sier «klima» veldig mange ganger.

Forlagene har flere interessevekkende bøker på lista som veier opp for all strikk og koking, blant andre Kadafi Zamans «Den norske drømmen. Fra Punjab til TV 2» og Mímir Kristjánssons Jon Michelet-biografi.

Dessuten hjelper det å ha taleføre forfattere på lanseringsscenen. Insektformidler Anne Sverdrup-Thygesons engasjement for «de minste naboene våre» smitter selv den mest ihuga snegledreperen, og Ingvild Tennfjords evne til å trekke vinkunnskapen ned på jorda får en til å ville bli på taket til de seine nattetimer. Are Kalvø gjør sin greie rundt boka «Meningen med livet. Yes sir, I can boogie», det humres og fnises, og latteren sitter fortsatt løst da VGs Morten Hegseth kommer ut på gulvet for sin debutbarnebok. Ja til mer stand up i Litteratur-Norge!

Inger Merete Hobbelstad overlevde heldigvis fadesen fra tidligere, sånn at vi til slutt nerder litt om gresk mytologi, før vi får med oss et nett med bøker og ei kake til på veien.

OPPMØTE: Rundt 40, inkludert en baby.

FORFATTERE I FOKUS: Anne Sverdrup-Thygeson, Ingvild Tennfjord, Morten Hegseth, Are Kalvø og Inger Merete Hobbelstad.

BESTE SELVSKRYT: «FN har kommet med sin klimarapport, og høstlista vår gjenspeiler den» – Jorunn Sandsmark.

SERVERING: Kanelboller, muffins, kaffe, frukt, brus og bøker.

ØYEBLIKKET: Raymond Vik rauser både mikrofonen og en flaske håndsprit, men sjarmerer seg ut av det.

TERNINGKAST 6

Snufs uten smørbrød.

GYLDENDAL

Man blir umiddelbart litt mer oppmerksom på både håndsprit og den velkjente meteren da man ankommer Gyldendals høstpresentasjon. For er det ikke selveste assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad som har funnet veien til Ibsenhallen i Gyldendalhuset for å bli sakprosaforfatter!

Man rekker å tenke at man skal sprite hendene lenge og vel før man forsyner seg av matfatet, men så oppdager man at matfatet glimrer med sitt fravær. Skal man virkelig gå rundt og sulte på en pressekonferanse hos forlagskjempen Gyldendal? Nå ja, man kan i hvert fall håpe på noen litterære godbiter.

Det er direktør for Gyldendal Litteratur, Anne Cathrine Knudsen, som åpner presentasjonen. «Fellesskap» er nøkkelordet. Å ta vare på hverandre. Nødvendigheten av andre mennesker. Gyldendal vil løfte fram åpenhet og inkludering. «Uten andre mennesker, og nesten like viktig, uten bøkene om andre mennesker, står vi hjelpeløse og aleine igjen», sier Knudsen, og legger til: «Men vi har bøkene».

Med noen linjeskift og litt hjelp fra en redaktør i Cappelen Damm kunne Knudsens ord kanskje blitt utgitt som Trygve Skaug-dikt?

Idet de ulike redaksjonssjefene inntar scenen, blir det imidlertid ikke like inkluderende som man kunne håpe på. Kommende bøker nærmest ramses opp, og i mange tilfeller tyr sjefene til høytlesning av baksidetekster. Man får høre at Hanna Dahls roman «Kraft» «utspiller seg på Finnmarkskysten de aller siste dagene av den tyske okkupasjonen» og den «utforsker det å bære konsekvensene av egne ord og handlinger, og fristelsen i å fortelle historien på en måte du og dine nærmeste kan leve videre med».

Eva Thesen, som presenterer barne- og ungdomsbøkene, er dristig, kanskje for dristig, da hun sier at redaksjonen hennes har gitt ut 60 bøker og at hun skal trekke fram de viktigste. De viktigste for hvem, lurer man på. Leserne? Sjefredaktøren? Forlagets bankkonto? Lista inneholder i hvert fall 14 navn, og så kan de 46 andre forfatterne prøve å bli litt viktigere til neste gang de skal gi ut bok.

Det er først nærmere 40 minutter ut i pressekonferansen at den virkelig griper tak, med god hjelp av de få involverte forfatterne. Først leser Mariangela Di Fiore fra «Å ri på enhjørninger», en bildebok om barn på kreftavdelingen på sykehuset. Man kan kanskje innvende at en bok med den tematikken vil vekke følelser uansett om den er godt eller dårlig skrevet, men Di Fiores opplesning er både rørende og overbevisende.

I LYSET: Espen Rostrup Nakstad har endelig oppnådd nok kjendis­status til å få utgitt bok.

En annen svært gledelig overraskelse er at Ingvild H. Rishøi er tilbake med ny bok. Da hun kommer opp på scenen og setter i gang med lesingen, skjønner man med en gang hvor mye man har savnet denne forfatteren de sju siste årene. At det er en julefortelling hun byr på denne gangen, står sin prøve, selv på en sommerdag midt i august!

OPPMØTE: Cirka 40 personer, og 3300 visninger på nett.

SERVERING: Kaffe. Vann med sitronskiver. Og ikke en eneste matbit!

FORFATTERE I FOKUS: Douglas Stuart, Espen Rostrup Nakstad, Mariangela Di Fiore og Ingvild H. Rishøi.

BESTE SELVSKRYT: «Vår høstliste er lang, bred, rik og veldig god» – Kari Marstein.

ØYEBLIKKET: Sjefredaktør Kari Marstein blir såpass rørt av Mariangela Di Fiores opplesning at hun må ta en snufsepause fra egen presentasjon.

TERNINGKAST 3

Adjektivlek og giveaways.

CAPPELEN DAMM

Så er man på nattklubb, nei, jeg mener Cappelen Damms høstlansering. Hvilke utgivelser som ikke tåler dagens lys, vites ikke, men de fleste lampene er i hvert fall slått av.

Før jeg får satt meg ned på en av barstolene, kommer forlagets kommunikasjonssjef Tone Hansen og fester et bærenett på skulderen min. Plutselig er jeg ikke bare journalist, men også en levende reklameplakat for Cappelen Damm. Et særdeles effektivt og kostnadsbesparende markedsføringstiltak.

I bærenettet ligger de utgivelsene man må anta at forlaget har mest tro på denne høsten, Lars Saabye Christensens «Byens spor. Jesper og Trude», Abid Q. Rajas «Min skyld» og Bruno Jovanovics «Etter hvert vil øyene venne seg til mørket». Hm, kom ikke sistnevntes bok ut i vår?

Markedsdirektør Knut Gørvell lyser opp på scenen. Han drar fram sin faste vits om at forlaget gir ut over 200 bøker i høst, og at han nå skal gå nøye gjennom hver og en av dem. Publikum er høflige, og byr på litt humring.

Ved første øyekast er det imponerende oppmøte av pressen, helt til man skjønner at alle disse folkene som fikler med kameraer, datamaskiner og andre elektriske dingser, er Cappelen Damm-ansatte. Hva alle gjør, er vanskelig å skjønne, men både lys, lyd og bilde er av upåklagelig kvalitet enten man følger presentasjonen digitalt eller er fysisk til stede. Cappelen Damm ligger åpenbart et hestehode foran de andre forlagene når det gjelder det digitale. Kanskje så langt foran at det digitale nå kommer først? Det er i hvert fall illustrerende for situasjonen at Ragnfrid Trohaug, forlagets sjef for barne- og ungdomsbøker, informerer om at «Storytel-suksessen Kokosbananas endelig er ute i papirform».

Det er først og fremst serveringen, lyden, lyssettingen og profesjonaliteten som løfter Cappelen Damms høstlansering. Når det gjelder presentasjonen av et utvalg av de over 200 nye titlene, blir det, som hos de fleste andre forlagene, aller mest en oppramsing. Bøkene er «storslåtte», «oppsiktsvekkende, «høyaktuelle», «intense», «elleville», «stilsikre», «heftige», «pageturnere» og en «damn good read». Man spør seg fort om disse adjektivene har mistet sin kraft, særlig når de kommer fra munnen til utgiveren.

Det Cappelen Damm-presentasjonen mangler, er forfattere, noe markedsdirektør Gørvell også påpeker selv. Han skylder på koronasituasjonen, uten at det blir helt klart hvorfor det velkjente viruset gjør det verre for forfattere enn forlagssjefer å innta scenen.

To skjønnlitterære forfattere kommer seg imidlertid opp og fram. Den viktigste, som Gørvell selv sier, er Lars Saabye Christensen, som til og med får lov til å by på et lite utdrag fra sin nye bok. Den andre er en debutant som skal motta Saabye-stipendet. Aha! Jovanovics tilstedeværelse i bærenettet gir plutselig mening, for det er nettopp ham som får rosende ord og et dristig håndtrykk fra sin mentor.

OPPMØTE: Cirka 40 personer, og 197 visninger på nett.

SERVERING: Frukt, kaker (i flertall), kaffe og vann.

FORFATTERE I FOKUS: Lars Saabye Christensen og Bruno Jovanovic.

BESTE SELVSKRYT: «Hver tredje bok som selges i Norge, er en Cappelen Damm-bok» – markedsdirektør Knut Gørvell.

ØYEBLIKKET: Lars Saabye Christensen gir Bruno Jovanovic et fast håndtrykk da han gratulerer ham med Saabye-stipendet, men trekker hånda fort tilbake da han innser at han har brutt intimgrensene koronaviruset har brakt inn i samfunnet.

TERNINGKAST 4

Hagefest er best uten mikrofon.

ASCHEHOUG

Hva? Hagefest? Overraskelsen er stor da vi klikker oss inn på Aschehougs digitale presentasjon av høstens bøker. Man befinner seg nemlig ikke i Aschehougs kantine, som i fjor, men i en viss hage på vestkanten i Oslo.

Bertine Zetlitz

Det tar åtte minutter før programmet starter. I mellomtida får man følelsen av å bli ansvarlig for å bryte med personvernet, siden mikrofonen i hagen fanger opp diverse samtaler. Man slapper litt mer av da Helene Guåker tar ordet. Hun leser fra sin nye og åpenbart sterke diktsamling «Rød fødekvinne», som ifølge konsernsjef Mads Nygaard – som kommer opp på scenen etterpå – ikke har eksistert som fysisk bok før omtrent i dette minutt.

Nygaard har åpnet den øverste knappen på skjorta. Han sier det er fint å møte ekte mennesker, mens han kikker på notatene sine på det som enten er verdens største telefon eller verdens minste Ipad. Det er nyskaping sjefen sjøl er opptatt av i dag. Han påpeker at Aschehoug snart er 150 år, og at slett ikke alle klarer å bli stående gjennom så lang tid. «Vi hadde ikke vært her nå om vi ikke hadde fornyet oss kontinuerlig gjennom alle disse årene», sier han.

En av disse fornyelsene er at Aschehoug i år også er blitt et lydbokforlag. Neste person på scenen, Åse Ryvarden, forteller at forlaget skal møte folks appetitt på lytting. Derfor er det smått ironisk at det er nettopp lyden som er det store problemet på arrangementet. Det skurrer og piper, ord og setninger faller ut, lyden forsvinner før den kommer tilbake og så forsvinner igjen. Forlaget har heller ikke helt kontroll på hvilken lyd som sendes ut til dem som lytter digitalt. «Spennende», kommenterer en person som ikke vet at hun har mikrofonen på.

Den samme personen flirer da barne- og ungdomsboksjef Sverre Henmo snakker om den litterære karrieren til popstjerne Bertine Zetlitz. Heldigvis viser det seg at det er nettopp Zetlitz som har hatt mikrofonen på. «Håper vi får se en redigert versjon. Jeg får ikke sett/hørt bra», kommenterer en person som følger presentasjonen digitalt. En annen person klikker på omsorgs-emojien.

Forfatterne som blir trukket opp på scenen, er enten kjendiser eller bestselgerforfattere med internasjonal suksess. De leser ikke, men viser seg mest fram sammen med sjefen for sin avdeling, og sammen byr de på korte friksjonsløse samtaler. Man savner i det hele tatt et overraskende ansikt, en ny forfatter med en ny bok, en som gjør noe uventet.

Det hjelper heller ikke at sjefen for forlagets skjønnlitterære avdeling, Nora Campbell, byr på den mest forslitte høstliste-frasen av dem alle: «Dette blir tidenes bokhøst».

OPPMØTE: Anslår 30–40, ut fra det kameraet klarte å få med seg. 2400 visninger på nett per i går.

SERVERING: Vanskelig å få full oversikt fra skjermen, men det så ut til å være både boller og kaffe på bordene.

BESTE SELVSKRYT: «På jobben pleier vi å si at vi har a-laget i norsk krim» – forlagssjef Nora Campbell.

FORFATTERE I FOKUS: Helene Guåker, Nina Brochmann, Bertine Zetlitz, Lara Rashid, Dag Erik Pedersen, Trude Teige, Simon Stranger og Jan Kjærstad.

ØYEBLIKKET: Lydproblemene fører til at sjef for barne- og ungdomsbøkene i Aschehoug Sverre Henmo må gjenta svarene til Nina Brochmann til publikum.

TERNINGKAST 2

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production