Odelsretten er et særnorsk fenomen, med røtter tilbake til vikingtida. Fra middelalderen til førindustriell tid må odelen ha fortont seg som en Guds gave. I hvert fall om jorda man hadde hevd på, var av en forfatning det gikk an å leve av. Å være eldste sønn! Verre var det å være sønn nummer to, tre eller ti; sjansen var stor for at man endte som husmenn eller på andre måter arbeidende på andres jord. Som kvinne var man naturligvis enda verre stilt, avhengig av å gifte seg med en bonde med jord, eller ta seg arbeid som tjenestepike.

Men på denne tida var jordbruket i Norge så dominerende at livet utenfor var vanskelig å forestille seg, med mindre man levde i fiskersamfunn ved kysten. I takt med avviklingen av det norske bondesamfunnet fra 1800-tallet, og framveksten av byer og nye yrkesklasser, ble forestillingen om odel langt mer identitetspreget. Fra å ha vært en udelt fordel ble det, for mange, snarere et vanskelig og tyngende livsvalg som handlet mer om en symbolsk plikt enn om levebrød.

Rundt tida da jeg ble født, ga min mor fra seg odelen på en fruktgård i Hardanger; heldigvis hadde hun en yngre bror som ville ta over, hvilket lettet valget. Altså ble heller ikke jeg odelsjente. Slik ble vi familien som kom på besøk: knyttet til gården gjennom slektskap, men uten ansvar for arbeidet. Tanken på det jeg «gikk glipp av», har bestandig fylt meg med lettelse; for alle som har vokst opp relativt tett på gårdsdrift, er den urbane forestillingen om småbrukslivet som noe fredfylt og idyllisk, skjær galskap. For den jevne gårdbruker i dag er realiteten å arbeide dobbelt om man skal tjene til livets opphold i dagens matvareindustri. Mange bønder jobber åtte timers arbeidsdager i omsorgsnæring, service eller skoleverk, for så å komme hjem til måking av fjøs eller beskjæring av frukttrær. Da har man ikke engang nevnt klimaendringene som forstyrrer avlinger og setter hele landbrukets framtid i ytterste fare.

Et gufs av jord

Parallelt med at Norge som jordbruksnasjon har endret seg, har også odel som identitetskrise satt preg på moderne norsk litteratur. Få har skildret den traumatiske odelserfaringen like godt som Tarjei Vesaas i gjennombruddsromanen «Det store spelet» (1934), den første av de to Bufast-bøkene. Her følger vi den vesle gutten Per, eldste sønn på en liten telemarksgård med det klaustrofobiske navnet Bufast. Livet på gården er utmattende, fylt av hardt fysisk arbeid fra morgen til kveld; de voksne sliter seg ut, blir prematurt gamle og syke. Som det ble nevnt i resepsjonen, vitner romanen om datidas tankestrømninger: Her aner man psykoanalysens påvirkning, i en slags særnorsk barndomsskildring. Gårdsarbeidet legger seg som en hinne mellom foreldre og barn, og seksårige Per, som lengter etter en symbiotisk forbindelse med de voksne, særlig mor, får det ikke. Hun må bestandig prioritere den minste i vogga, i tillegg til alt det andre. «Du får klare deg sjølv», sier mor, ikke av vond vilje, men fordi det ganske enkelt ikke finnes tid og plass. Slik lusker Per omkring i egne tanker og sanseopplevelser, emosjonelt overlatt til seg selv.

At Per ikke bare er sønn, men odelsgutt, blir en dyster oppdagelse. Sjokket inntreffer da far, bonden på gården, som helst bare vil arbeide i nybrottet sitt og er gæren etter jord, griper tak i Per i et slags anfall av galskap – i hvert fall fra det lille barnets perspektiv – og sier: «Du skal òg bli glad i jord, Per … Du skal vera på Bufast all din dag.» Per er skrekkslagen. Gjennom barneårene er livet som venter der framme, eller snarere mangelen på et annet liv, et nesten uutholdelig fengsel. Gården med all sin slakt, blod og død, blir et truende element. «Du skal vera på Bufast all din dag», hviskes det liksom fra omgivelsene, som en slags bibelsk dom. Og fra far, som merker at Per gruer for å ta over og ikke vil åpne for denne samtalen, anger «en sterk gufs av jord». Vesaas’ utsøkte humor kommer til syne når Per legger all sin energi i å bli best i skoleklassen, slik at det kanskje blir mer naturlig å bli prest enn bonde. Noen større horisont har han ikke; fremdeles er byen og livet utenfor bygda noe ukjent og umulig.

På et tidspunkt i romanen oppstår imidlertid et brudd. Gradvis, som ung mann, tar Per til å endre oppfatning av gården. Det går opp for ham at han også liker Bufast, føler seg knyttet til jorda og husene, ja, selv slaktet og det sisyfospregede slitet kan han forsone seg med, som en liksom åndelig livsoppgave: «Ein var med i eit stort spel av mange ting og mange krefter, den som var med i ein gard. Ein var liten sjølv, den som var med i ein gard.» Far ligger for døden. Det blir klart at hans yngre bror, Åsmund, godt kunne tenke seg Bufast, en plutselig uventet åpning; men Per velger å beholde odelen selv, har bestemt seg.

Som leser, i hvert fall med nåtidas psykologiserende blikk, blir man imidlertid usikker. Er Per virkelig forsont med skjebnen, eller er det en viss overlevelsesmekanisme og selvbedrag i spill her? Hva om en sterk og påtvunget identitet fra barnsbein av, uansett hvor kvelende, er så formativ at man ikke klarer å kaste den av seg, og heller omfavner sitt fengsel?

Kunstneren og gården

Selv var Tarjei Vesaas odelsgutt, men valgte annerledes enn Per Bufast: Etter kvaler sa han fra seg odelsretten på gården Vesaas, bosatte seg på Midtbø med Halldis Moren Vesaas, og levde hovedsakelig som dikter. Der «Det store spelet» kan kalles en slags dannelsesroman, har den tråder til en annen sjanger som for alvor har bredt om seg i norsk samtidslitteratur, nemlig kunstnerromanen, hvor en slags høymoderne konflikt mellom kreative impulser og begrensende omgivelser er det sentrale. Blant de mest vellykkede finner vi Tormod Hauglands trilogi, hvor særlig den første, «Om dyr og syn» (2017), har odel som et omdreiingspunkt. Lik Per i «Det store spelet» er hovedpersonen Tormod bare en gutt da plikten, livsgjerningen, slår inn over ham. En gryende følelse av ubehag, ufrihet. Og, som hos Per, en visshet dypt inne i sjela om at det er noe annet han vil: «Og medan eg stod der og møtte dei store augo til ei ku, kjende eg att noko eg hadde kjent før, ei dragning. Noko drog i meg. Noko trekte meg vekk.» Det som trekker i Tormod, er lengselen etter å lese, tenke, skape, ja, det er kunstneren som bor inne i ham og vil ut. Men «det var ikkje vanleg at folk las bøker» i dette bondemiljøet på Nordhordland på 60- og 70-tallet, med gjenklang hos familien på Bufast; å lese er for folk som har fritid, ikke for bonden. Tida er bestandig fylt av oppgaver som må løses, plikter i fjøset, også for barna, og lengselen etter utsyn og intellektuell stimuli forblir ofte ustilt.

Noe av det som gjør romanen så rik, er at den for meg også setter i gang nyanserte tanker om foreldres krav til odelsbarnet fra svært ung alder: Hvilket alternativ har man? Å la barnet slippe unna gårdsarbeidet, er også å frata barnet evnen og kunnskapen til å benytte seg av odelsretten. Ansvar for melkekyr, slakt og avlinger tar årevis å bli trygg på, særlig i et samfunn hvor man ellers blir fullstendig fremmedgjort fra matproduksjon. Det er vanskelig å forene denne kultiveringen med ungdommens behov for identitetsskaping utenfor den hjemlige sfære.

Og livet på Haugland er ikke fælt. Livet i det særpregede bygdesamfunnet er ikke fælt. Det vakre får plass; barnets fantasi som får utfolde seg blant dyrene, det heftige i å befinne seg nettopp midt i sirkelen av liv og død. Båndene som strammer Tormod, er ikke like brutale som Pers: Ingen truer ham til å bli værende. Men de finnes, båndene: emosjonelle pliktbånd, et ulmende trykk under overflata. Far blir syk, spør om Tormod vil ta over i framtida. Tormod sier ja, vet ikke hva annet han skal si. Vissheten om valget som liksom presser seg på, brer seg også over leseren. Tormod går kunsthøyskolen i Bergen, har for alvor begynt å skrive. Han kler seg som en kunstner. Fremdeles har han ikke frigjort seg. Fremdeles skal han overta jorda. Han fabulerer om å leve som Nikolai Astrup og Olav H. Hauge, et romantisk hybridliv med både kunst og jordbruk, som både han og leseren dypest sett forstår er illusorisk.

Den på samme tid komiske og rørende løsningen kommer da Tormod, som gjennom hele romanen, ja, gjennom hele oppveksten og godt inn i voksenlivet, har slitt med denne plikten, brått får et innfall. Lillebroren hans finnes jo, og han er glad i jordbruk, langt bedre egnet. Hvorfor har han ikke tenkt på det før?

Eg reiste meg frå stolen og gjekk ut i gangen der det hang ein telefonautomat. Eg la på myntar og ringde han. Og straks det ringde, lyfta han av røret og sa namnet sitt.

Det er Tormod, sa eg.

Ja, sa han.

Det var eit spørsmål, sa eg.

Ja, sa han.

Eg lurte på om du kunne vere interessert i å overta garden.

Det vart stilt, men berre eit sekund eller to.

Det gjer eg gjerne, svara han.

«Den som skal forvalte historien og fortsette rekka, er odelsbarnet.»

Holde foreldre ved liv

For å forstå den emosjonelle byrden på den som har odelen, må man ta innover seg tingene. Å høre til en gård, er også å høre til fysiske gjenstander. Mens alle er knyttet til visse objekter i sin familiehistorie – fotografier, smykker, bunader – er gården et eneste stort familieklenodium. Jeg husker følelsen av min oldefars stue i det som da var kårboligen, den distinkte lukta av hundre år gammelt oljet treverk, og noe annet, noe støvete, en slags generasjonenes støv over de gamle bokhyllene. Mange av tingene var gamle, gjenstander som de før oss hadde laget; dragestoler, rosemalte ølboller, utskårne smykkeskrin, små kreative impulser som på mystisk vis hadde fått plass innimellom alt slitet. I dette huset var det som om flere tider eksisterte på samme tid. Slektshistorien gir gjenstandene betydning, men effekten er også motsatt: Gjennom bygninger og gjenstander fortelles historien om den rekka av mennesker som har levd her før, lar oss fantasere dem fram. Og den som skal forvalte historien, fortsette rekka og ivareta tingene, er i hovedsak odelsbarnet.

Dette aspektet av symbolsk ansvar for familiehistorien er tilstedeværende også blant yngre samtidsforfattere, som i en av årets bøker, Marianne Clementine Håheims «Plikt» (2021). Romanen følger en ung mann som har flyttet fra byen og hjem til gården etter farens død, og bestemmer seg for å bli værende; «ikkje fordi eg vil, men fordi eg burde ville». Han er ikke sikker på om han vil pusse opp, flytter bare inn i det eksisterende, slik det alltid har vært. Strever med det vanskelige arbeidet, som er en uendelig gjentakelse av plikter; han sliter med å få sauene ned fra fjellet, skader seg i fjøset, er fremmedgjort fra bygdesamfunnet som han ikke har deltatt i på mange år, og hvis samhold man er avhengig av som gårdbruker. En tiltakende maktesløshet, ensomhet og klaustrofobi brer seg over sidene. Romanen er ikke perfekt, interessante følelser kunne vært videre utbygd, men likevel fanger historien en særlig sårbarhet som kan hefte ved odelsbarnet, særlig den som ikke har søsken. Mange av oss kan leve oss inn i smerten ved tapet av et barndomshjem, og hvordan det kan være fristende å ta over huset, fordi det rommer så mye historie. Men hva når hele slektas livshistorie og deres tusentalls timer av slit ligger innbakt i dette enorme prosjektet?

I «Plikt» kommer ikke forventningen så mye utenfra som innenfra, og den knyttes til sorg: sorg over far, som er død, og over familien som er utradert. Symbolikken er tydelig når hovedpersonen ikler seg den samme arbeidsdressen som faren, liksom kler på seg hans plikt. Vil hedre faren, det ulønnsomme livet han har lagt bak seg, «det stille, usette arbeidet». En av romanens rørende scener, er når hovedpersonen finner igjen farens gamle notatbok, hvor hele kjærligheten til gården liksom stiger fram fra det ordknappe mannespråket:

Lam nr. 85 sår på overleppa

Fine lam, mor litt slapp

Har vore nervøs i vinter

Vonde bakbein

Flink mor

Lengsel tilbake

For tida leser jeg James Rebanks’ «Livet på landet», et slags langessay opprinnelig kalt «English Pastoral» (2021). Rebanks’ forfatterskap er også odelslitteratur, på sett og vis, i engelsk støpning, og inntar et annet perspektiv. For Rebanks, som er bondesønn fra det en gang så rurale Lake District i England, har kampen ikke vært å frigjøre seg fra gårdens åk, men å finne en vei tilbake til gårdsdrifta i et britisk samfunn som gjør landbruk stadig mer umulig både økonomisk og agronomisk, i hvert fall for småbønder. Rebanks’ unge år er preget av en uavklart framtid på gården; han kommer inn på Oxford og blir utdannet historiker. Reisa tilbake til slektsgården og bondeyrket handler ikke så mye om å finne sin identitet, men snarere å motsette seg rigide forestillinger om individets frihet, som han knytter til moderne konsumerisme og dermed en annen form for fangenskap.

Rebanks’ historie er interessant, sett i lys av den mer ambivalente odelsfortellingen, og byr på et viktig perspektiv som også hører hjemme her; nemlig at det er mulig å genuint lengte etter å få ta sin plass i slektskjeden, lengte etter jorda, og ikke som en romantisert urban idé, men fullt vitende om hva arbeidet innebærer. Rebanks’ store livsprosjekt blir å få det gamle jordstykket opp og gå, mot alle odds, og forsøke å etablere en mer bærekraftig tilnærming til jordbruk, ved å hente fram igjen mange av farfarens gamle metoder. Denne idealismen gir også næring til skrivingen hans, slik at flere deler av ham får leve på samme tid. Slik finner han sin særegne plass i verden, misunnelsesverdig forsont med «det store spelet»:

Jeg har jobbet her hele livet, men først nå begynner jeg å kjenne dette jordstykket på ordentlig. … Skillet mellom meg og dette stedet blir utflytende og viskes ut, inntil jeg blir en del av stedet, og når jeg blir lagt til hvile i jorda her, vil det være avslutningen på en livslang fortelling om å vende tilbake. «Jeg» og «meg» blir utradert, eroderer for hver dag som går, helt til det nesten blir krevende å huske hvem jeg er, og hvorfor jeg liksom skal bety noe. Den moderne verden dyrker forestillingen om jeget, om individet, men det er det berømmelige gullburet; det finnes en annen form for frihet i å la seg oppsluke av det stille livet på landet.