Det forteller kanskje mest om hvilken alder og livsfase jeg har nådd, at jeg stadig oftere kjenner et (tidligere ukjent) behov for å sitere faren min. Sånn er det blitt; en ser bakover.

Som sekstenåring spurte jeg min far om hvorfor enkelte mislikte bønder så sterkt. På den tida fulgte jeg EU-kampen med en interesse som steg i samme takt som den moralske tenåringsforargelsen over det jeg oppfattet som bondeforakt, og under spørsmålet lå en snusfornuftig rettferdighetssans: Hvorfor er man ikke mer takknemlig overfor dem som produserer mat? Jeg visste jo godt hvor hardt gårdsarbeid var. Sånn jeg husker det, ble bøndene framstilt som en slags velferdssnyltere – som uverdige mottakere av en tydeligvis gullkantet gavepakke kalt «subsidier». I minnets dunkle persongalleri framstår Finansavisens Trygve Hegnar som den fremste eksponenten for dette, men diskusjonene kunne gå høyt i friminuttene, så det er godt mulig hukommelsen blander Hegnar sammen med skolegårdens tenåringsatale, bedrevitende og selvbevisste middelklassesønner fra boligfeltene i den ett knepp mer urbane nabobygda.

Ja ja, forskjellen er uansett ikke stor, og mens den fenomenale Anne Enger Lahnstein mobiliserte til en slags moderne bondereisning, stilte jeg altså dette spørsmålet. Faren min svarte ironisk: – Fordi før i tida bestemte gardbrukera alt.

Er dette riktig? Dette har jeg tenkt mye på siden, men i voksen alder er det til bokhylla jeg har gått for å lete etter svar. I et valgår som har budt på et forsøksvis bondeopprør, og der by–land-konflikten åpenbart er avgjørende, er det spesielt interessant å se hvilken status den norske bonden historisk sett har hatt. Er det noe som kjennetegner bondestanden, så er det tradisjoner og de lange linjer, men jordbruket har også gitt grobunn for ideologisk kamp, både litterært og i historieskrivningen.

En lille Baron eller Lord

Vi hadde nok flere år før EU-valget lest Hans Aanruds opprørende fortelling ‘En Odelsbonde’ (1892) på skolen, om den bortskjemte og herskesyke drittungen som i kraft av sin status som odelsgutt får tyrannisere både tjenerskapet og sin eldre søster, men bønder som lokale småkonger var i Bygde-Norge i 1994 ganske vanskelig å se for seg. I øynene til min far, derimot – født på tidlig 30-tall på en gård som på den tida må ha blitt oppfattet som stor og betydningsfull – sto bøndene altså overfor gjengjeldelsens time.

Utover i innlandsbygdene kan det har vært noe i dette: et slags nedarvet klassehat fra tidligere tider. Det var da også i innlandsbygdene Thrane-bevegelsen sto sterkest, og det var der klassebevisste bondeskeptikere som Tor Jonsson og Alf Prøysen ble født. Det er ikke vanskelig å forstå at den fattige husmannsgutten i Bjørnsons bondefortelling «En glad gut» (1860) drømmer om å svinge seg opp og bli selveiende bonde, men da han som i eventyrene om prinsessa og halve kongeriket vinner både gårdbrukerdattera og hele gården i noenlunde fordragelighet, så visste allmueleserne at det var nettopp eventyrlig: Sånt skjedde ikke i virkeligheten. Klassekløfta var nærmest uoverstigelig. Storbøndene kunne i fordums tider være virkelig store, og aller størst på Østlandet. I 1840-årene reiste Ivar Aasen omkring i Norge for å granske målførene, og for den ellers verdensvante sunnmøringen var hedmarksbøndene nærmest eksotiske i sin velde; «det er ikke nogen hallingdalsk eller tellemarkisk, eller bergenhusisk Bonde, man her kommer til; det er en lille Baron eller Lord».

Da den amerikautvandrede husmannssønnen H.A. Foss i 1884 gjør sin egen, triviallitterære vri på den bjørnsonske fortellingen i «Husmands-Gutten», bærer erobringen av bondejenta og gården preg av revansj over en maktkåt og bondeful gårdbruker. Handlingen er like lite realistisk som hos Bjørnson, men skadefryden romanen tilbød sine lesere, var antagelig særdeles virkelighetstro. Boka ble trykt i eventyrlige opplag.

Norsk bondereisning

I dag later sympatien til å ha snudd; nå anses bøndene som en marginalisert gruppe som fortjener velvilje, påskjønnelse og politiske virkemidler, på linje med andre samfunnsnødvendige yrkesgrupper som service-, renholds- og omsorgsarbeidere – de som i bøndenes storhetstid ble regnet til tjenerklassen. Nå for tiden er det vel bare dyrevernsaktivister som har noe vondt å si om bøndene. Ja, og Trygve Hegnar, da. Bare hittil i år teller jeg nærmere tjue lederartikler med små forsøk på å jekke ned bøndene, Senterpartiet og Nationen. Ingen er så opptatt av norsk landbruk som Hegnar, ja faktisk er han snart helt alene om å holde i live det vage minnet om bøndene som en betydelig maktfaktor i landet.

Bøndenes makt tilhører da også Norges nyere historie. Da historikeren Halvdan Koht – senere utenriksminister i Nygaardsvold-regjeringen (1935–1940) – skrev «Norsk bondereising» (1926), så han historien om Norges bønder som en historie om klassekamp. Bøndene var en underklasse som gjennom århundrene hadde kjempet mot høvdingmakt, stormenn, dansk adel, konge og kirke. Koht forteller blant annet om strilekrigen på Vestlandet og Lofthusopprøret på Sørlandet og regner disse, sammen med Hauge-bevegelsen, som del av prosessen som i det siste halve århundret før 1814 ledet bøndene fram til sitt endelige gjennombrudd. Alle voksne menn som eide eller forpaktet jord, fikk stemmerett. I tillegg ble odels- og åsetesretten særskilt beskyttet i en egen paragraf.

Odelen har røtter minst tilbake til Magnus Lagabøtes landslov på 1200-tallet. Ifølge de gamle lover var odelsbonden «en meget ‘bedre’ mann» enn andre gårdbrukere, skriver historikeren Oscar Albert Johnsen i «Norges bønder» (1919), men «bondenavnet mistet meget av sin tidligere glans og anseelse» etter hvert som konge, kirke og adel innskrenket bøndenes selvstyre og eiendommer utover i middelalderen.

Både Koht og Johnsen ser bøndenes kamp som avgjørende for Norges status som selvstendig nasjon. «Det var bønderne yverklassa måtte sette si lit til, når sjølvstende skulde bli berga. Det var bondesamfunde som bar heile den historiske arven som gav det norske folke nasjonal livsrett», skriver Koht. «Overhovedet har vort nationale liv like fra den graa oldtid bygget paa bonden og bondejorden», skriver Johnsen.

Dette forsøket på å rotfeste bondetradisjonene lengst mulig tilbake i historien – Johnsen foretar et grandiost svev over vikingtid, bronsealder og helt til yngre steinalder – kan for øvrig gjenfinnes i et av de mer eiendommelige bokverk jeg kjenner til: det ekstremt bindsterke «Norske gardsbruk», som utkom fra 1941 og framover. Her finner man samtlige gårder i Sørøst-Norge, med foto, og sammen med opplisting av eiers familie, antall mål jord og skog, husdyr, bygningsmasse med videre, får man på de mest ærverdige gårdene en kort opplysning av typen: «Oldfunn: kobberkjel.» «Ingen læsning er mere fængslende end god lokalhistorie», som Johnsen skriver, og gardboka vil jeg anta har gitt god næring til ekteskapsmarkedet på bygdene de siste åtti årene.

Nasjonen, det er bonden

Selv om de skriver om samme emne, har Koht og Johnsen svært ulik innfallsvinkel. Koht skriver en marxistisk bondehistorie, der utviklingen er drevet av kamp om makt og materielle ressurser: «Demokratiske og nasjonale tankar var ikkje årsaker til bondestriden, men fylgjer av han. Det som var grunnkrafta i han, det var krave på makt, – makt yver samfunde og yver rikdomane i det.» For Johnsen kommer derimot bøndenes nasjonale sinnelag først: «Deres nationale og demokratiske huglynne var det, som førte frem til fuldt folkestyre og gjorde selvstændighetskampen mulig.» Johnsens eget nasjonale «huglynne» går imidlertid amok på vegne av bøndene: «Ja, der er i landet egentlig kun én stand, som er norsk i ordets fulde betydning, og det er bondestanden.»

Nå, på 1920-tallet, er det for Koht arbeiderklassens tur til å vinne fram i den nasjonale maktkampen. Det vil ikke Johnsen ha noe av:

Mor Norges øine er rettet paa bønderne, nu mere end nogensinde. At de samler sig til bevisst kamp for sit livssyn og sine interesser, er ikke bare en klassesak, men en nationalsak. I en tid, da nye samfundsklasser uten rot i vor historie vil paatvinge landet sin vilje, endog under trusler om vold og borgerkrig, vil alle nationale interesser samle sig om bondefylkingen.

Da Johnsen i 1936 utga en revidert versjon av «Norges bønder», hadde kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet funnet sted – til fortvilelse for enkelte i bondebevegelsen. Johnsen måtte endre det seierssikre «vil» til et matt «burde» i den siste setningen: Alle nasjonale interesser burde samle seg om bøndene.

«Gardboka har gitt god næring til ekteskapsmarkedet på bygdene.»

Arbeiderbevegelsen har medvind; konflikten mellom arbeid og kapital er den sentrale, men bøndene vil være med i spillet, og Bondepartiet ble stiftet i 1920. I sin doktoravhandling «Jord og ord» (1997), om partiets ideologiske strategi i mellomkrigstida, utvider historiker May-Brith Ohman Nielsen motsetningsparet arbeid–kapital til en trekant, jord–arbeid–kapital, og kaller Bondepartiet «den tredje pol i partisystemet». Nielsen understreker hvor viktig de retoriske strategiene tilknyttet nasjon, tradisjon og historie var for å skape en stolt bondeidentitet og et felles ideologisk grunnlag. Det gjaldt å fortelle historien til sin fordel, og der Koht var arbeiderbevegelsens historiker, var Johnsen selvsagt bondebevegelsens mann.

I Nielsens fremstilling spiller imidlertid Knut Hamsun en vel så viktig rolle som historikerne, og hun fremhever den gjensidige inspirasjonen mellom bondebevegelsens ideologi og særlig «Markens grøde»:

Knut Hamsun omformet denne ideologien til kunst i sin roman «Markens grøde» som kom ut i 1917. Slik forsynte han agrarene med mange nyttige metaforer, tunge symboler og en opphøyd ideologisk estetikk. Han skapte også et stilideal for redaktør Aadahl [i Nationen]. Landbrukssiden i avisa Nationen, som ble startet november 1918, fikk tittelen «Jorden og Grøden».

Blod og jord

I sitt samliv avlet Hamsun og bondebevegelsen noen mindre velskapte ideologiske avkom. Oppvurderingen av bygda og bonden førte til en nedvurdering av byen og arbeiderklassen. Hamsun mente at industriarbeidere ikke egentlig produserte noe, og i forløperen til Nationen skrev han et innlegg henvendt til den norske bonde: «Ta hjem datter din fra byen!»

Da fascismens Blut und Boden-ideologi – som knyttet bonden til jorda med forestilte blodsbånd – strakte sine røtter ut over Europa, kunne Hamsun, som vi vet, tilby åndelig gjødsel, og som historieprofessor Øystein Sørensen dokumenterer i en artikkelserie til Nationens 100-årsjubileum i 2018, var heller ikke avisens redaktør Thorvald Aadahl fremmed for å bruke det ideologiske møkkgreipet: Han skrev både antisemittiske tekster og begeistrede artikler om Quisling, Mussolini og Hitler.

Denne mørke historien har satt brune flekker på enhver høystemt retorikk omkring nasjon, fedreland, blod og jord, og når vi i dag ser Bondepartiets vakre valgplakater med blonde bondepiker og bølgende kornåkre, går tankene mot … naziestetikk. Sånn sett må nok bondeideologene ta sin del av skylda for bøndenes reduserte status.

Fortida er det ikke mye å gjøre ved, og når bondeorganisasjonene i dag skal argumentere for økte inntekter i jordbruksoppgjørene, er det samtidas rettferdighetssans de må appellere til, ikke nasjonalfølelse eller mytiske bånd til vikingtida. Bøndene fortjener respekt og penger i pungen, ikke ut fra hvem de er, eller hva markedet er villig til å betale, men fordi de før oss. Ingen ønsker seg en småkonge, det holder med en vanlig gardbruker.