I et intervju med Berlingske i sommer, der den danske innenriksministeren Kaare Dybvad varslet et brudd med den grenseløse liberalismen, rettet han også skytset mot det han kaller «89-erne», liberalere både på høyre og venstre side, som etter Murens fall så politikk som et spørsmål om å rive ned stadig nye grenser og slippe markedet løs.

– 89-ernes grenseløse epoke er over, sier Dybvad.

I forrige uke holdt Kaare Dybvad et foredrag for den norske Lokalsamfunnsforeningen på Gardermoen, der han snakket om den danske regjeringens planer for å motvirke sentralisering, sosial fragmentering og styrke fellesskapet og samholdet i det danske samfunnet.

Dybvad, som både er innenriks- og boligminister, kaller seg en «minister for nærhet». Statsminister Mette Frederiksen har sagt at hans oppgave er å skape et mer sammenhengende Danmark med en bedre balanse mellom by og land.

Både i Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Norge er det mange som følger de danske sosialdemokratenes politiske utvikling med argusøyne.

Størst siden eneveldet

Kaare Dybvad kommer fra Holbæk på Nordvestsjælland og regnes som en viktig ideolog bak de danske sosialdemokratenes nye strategi. Under Mette Frederiksens ledelse er partiet i ferd med å gjenvinne tilliten blant arbeiderklassevelgere og folk i «provinsen», det vi i Norge kaller distriktene.

I 2015 ga Dybvad ut boka «Udkantsmyten» med undertittelen «Hvordan centralisering af Danmark ødelægger vores økonomi og social sammenhængskraft».

To år seinere kom han med boka «De lærdes tyranni» der han advarte mot å lokke unge inn i abstrakte akademiske utdanninger, samtidig som han pekte på mangelen på faglært arbeidskraft. Det innebærer også en oppvurdering av de praktiske fagene. Langt på vei er det programmet fra disse bøkene han nå setter ut i livet som statsråd.

Bakgrunnen for den danske regjeringens sterke engasjement mot sentralisering er den omfattende kommune- og regionreformen i 2005, som reduserte antallet kommuner fra 271 til 98, samtidig som tingretter og politistasjoner ble nedlagt i stor stil. Flere andre offentlige tjenester ble flyttet til hovedstadsområdet.

– Dette var den største sentraliseringen i Danmark siden eneveldet ble innført i 1660, sa Dybvad på Lokalsamfunnsforeningens konferanse på Gardermoen fredag.

Sentraliseringen kan snus

Den danske innenriksministeren understreker at denne utviklingen ikke er uavvendelig, men et resultat av aktive politiske beslutninger. Det er offentlig politikk som har ført til sentraliseringen. Han legger stor vekt på at provinsen er helt avgjørende for dansk økonomi. Det er der de store eksportbedriftene ligger, som Novo Nordisk i Kalundborg, Lego i Billund og Carlsberg i Fredericia.

De danske sosialdemokratene er nå i ferd med å rulle ut en større plan for å rette opp noen av skjevhetene som tidligere regjeringers politikk har ført til. Spesielt bekymret er sosialdemokratene for utviklingen av parallellsamfunn, økende segregering mellom rike og fattige og den galopperende sentraliseringen som har tappet provinsen for tjenester og jobber.

– Det betyr utrolig mye hvordan man planlegger den offentlige sektoren, hvor de ulike tjenestene ligger. Lokaliseringen av offentlige funksjoner betyr svært mye for hvor folk velger å bosette seg. Våre byer skal være blandet. Vi vil ikke ha en utvikling, der de rike bosetter seg i byene, og de sosialt utsatte i provinsen, sier Dybvad.

Frihet og tvang

Den danske regjeringen vil nå styrke utdanningstilbudet i hele landet. Målet er at 60 prosent av studieplassene for de store velferdsutdanningene, som sykepleiere og lærere, skal ligge utenfor de fire største byene, København, Odense, Aalborg og Aarhus. Planen er også å flytte noen av de kunstneriske utdanningene ut av København. Det skal etableres 1000 nye studieplasser utenfor storbyene, i tillegg til at 1300 plasser skal flyttes fra de større byene. Hele planen er beregnet å koste to milliarder danske kroner.

Et eksempel på en utdanning som skal flyttes ut, er dyrlegeutdanningen, som er nært knyttet til landbruket. Det gjør det mer naturlig at den ligger på Jylland enn i København. Det skal også bli bedre adgang til lån i landdistriktene. Regjeringen vil også ha flere nærhospitaler og stoppe nedleggingen av folkeskoler, der antallet siden kommunereformen i 2005 er blitt redusert fra 2000 til 1200.

Et av de mest kontroversielle forslagene har vært en endring av opptakssystemet til videregående skole som skal sikre blandede skoler.

«De liberale 89-erne har sagt at det viktigste var at de videregående skolene konkurrerte om å tiltrekke seg elever på markedsvilkår med annonsekampanjer og annet. Den enkelte er forbruker og skal ha frihet til å velge det som er best, har vært deres utgangspunkt. Vårt utgangspunkt er at du som gymnaselev er borger i et samfunn. Vi skal forsøke å imøtekomme folks valg, men det er situasjoner hvor den enkeltes frie valg betyr at andre blir stilt svakere», sa han i et intervju tidligere i år.

Da ble han konfrontert med at folk gjerne vil bo, gå i skole og være sammen med dem man har mest til felles med. «Tyrkiske innvandrere vil helst bo ved siden av andre tyrkiske innvandrere, akademikere sammen med akademikere, faglærte håndverkere i samme kvarter. Hvis man forsøker med tvangsmidler å oppløse det, så er det vel et angrep på friheten?», spurte journalisten.

Dybvad innrømmer at friheten til å ta individuelle valg noen ganger må begrenses av hensyn til samfunnet som helhet.

– Selvfølgelig er det tvang. Hvis man kunne slippe å betale skatt, ville de fleste sikkert også gjøre det. Samfunnet konfiskerer nesten halvparten av folks inntekter. Ser man det på den måten, så er hele det danske samfunnet støpt i tvang. Men jeg vil i stedet kalle det felles normer og verdier.

Tida skifter ham

Kaare Dybvad sier til Klassekampen at vi nå er inne i et tidsskifte. Tida for den grenseløse liberalismen er forbi.

– Etter Berlinmurens fall opplevde vi en positiv utvikling. Mange land ble demokratiske, men det var også en dominerende oppfatning at alt skulle være grenseløst og markedsstyrt. Denne ideologien ble drevet fram av liberale krefter som var unge i 1989, som opplevde det som et slags «End of History», slik Francis Fukuyama har beskrevet det. Nå er vi i det siste stadiet av denne utviklingen, som har ført til nedbryting av fellesskap og markedsutsetting av stadig flere politikkområder. I dag ser vi at den sosiale mobiliteten er fallende. For første gang har barn færre muligheter enn sine foreldre, sier han.

Etter flere tiår med markedsorientering og liberalisme, mener Dybvad det nå trengs aktive politiske tiltak for å motvirke økende klasseskiller, sosiale og geografiske forskjeller og sosial fragmentering.

«Vi må gjenreise ideen om sammenhengende samfunn, der man bor og lever med andre folk som ikke er som en selv»

— KAARE DYBVAD

– Når vi nå endrer opptakssystemet for videregående skoler og flytter ut høyere utdanning fra storbyene, er det en korreksjon av 89-liberalismen. Det vi har sett under koronaen, er at politiske beslutninger er enormt viktige. Vi kan ikke la markedet styre alt mulig.

– Det lar seg ikke gjøre å skape blandete boligområder og skoler bare ved hjelp av markedet. Vi må i stedet gjenreise ideen om sammenhengende samfunn, der man bor og lever med andre folk som ikke er som en selv, sier han og legger til:

– Hvis man oppgir den ambisjonen, oppgir man ambisjonen om et sammenhengende velferdssamfunn.

Politikken må fylle mer

I Danmark er de borgerlige i villrede om hvordan de skal møte de danske sosialdemokratenes nye politikk. Kommentatoren Rasmus Ulstrup Larsen skriver i Weekendavisen at sosialdemokratene har satt de borgerlige i Danmark i sjakk matt. «Socialdemokratiet har», skriver han, «forstått at folkelighet og fellesskap er veien fram i motsetning til individualisme og elitær forståelse av hva som er det gode liv».

– Det har vært en allmenn «truisme» at vi ikke må blande oss som politikere. Vi må ikke ha en ambisjon om at det skal være en utvikling i Nord-Jylland på lik linje med den som er i København. Det liberalistiske paradigmet har vært at politikk rett og slett ikke skulle fylle så mye. Men når Norge la Universitet til Tromsø og bygget høyskoler rundt i hele landet, var det jo for å skape en utvikling i regionene. Dette har en vært en ambisjon for velferdssamfunnene i Norden, men 89-liberalismen har hatt en helt annen forståelse, sier Dybvad.

– Den politiske makta må altså brukes mer aktivt for å oppfylle samfunnsmessige målsettinger enn i dag?

– Ja, jeg har vært kritisk til profesjonelle styrer som bestemmer hvilke utdanninger som skal lukkes og utvides og hvor de skal ligge, uten at borgerne har noen innflytelse. De profesjonelle styrene er utenfor demokratisk kontroll. Begrunnelsen har vært å få inn faglighet, men det har samtidig ført til at vi har ofret en del av folkestyret.

Kulturkrig mot elitene?

– Flere danske kommentatorer har på bakgrunn av ditt oppgjør med 89-erne snakket om at du har lansert en kulturkrig mot elitene?

– Det er mange som har skrevet kritisk om intervjuet i Berlingske, men de borgerlige vet godt at den tid er over. Det er mange som har hatt stor tro på denne Reagan-Thatcher-tankegangen, at det var den beste måten å organisere samfunnet på, så det er ikke så rart at de reagerer når noen sier at det er en dårlig idé. Men det er ikke bare sosialdemokratene i Danmark som har forstått at liberalismen har utspilt sin rolle, det har også mange konservative. Så er de mer liberale på borgerlig side uenige. Det er også partier til venstre som er veldig liberale og som sluttet seg til tidsånden fra 1989. Men jeg ser samtidig at det er en bevegelse på venstresida nå. Både i Ap og Sp i Norge er det en erkjennelse av at den individualistiske liberalismen ikke er en farbar vei, sier Dybvad.

Den danske forfatteren og kommentatoren Lars Olsen viste i en artikkel i Weekendavisen nylig til Sahra Wagenknecht i tyske Die Linke, som hevder at mens venstresida historisk kjempet for det breie lag av underprivilegerte, er mange venstreliberale orientert mot et relativt privilegert miljø i storbyene. Olsen hevder at denne storbyopinionen setter dagsorden i mediene, noe som utgjør en trussel mot de danske sosialdemokratenes nye, mer kollektive politiske prosjekt. Selv om Socialdemokratiet har vunnet terreng i provinsens arbeiderklasse og lavere middelklasse, imponerer ikke det den venstreliberale storbyopinionen, skriver Lars Olsen.

– Dere gjør det ganske godt i meningsmålingene etter to år i regjering og har styrket deres oppslutning blant arbeider- og distriktsvelgerne. Tåler dere at partiet ikke er like sterke i storbyenes sentrumsnære bydeler?

– Vi vil gjerne ha velgere i de store byene. Vi har alltid hatt velgere med alminnelige og lavere inntekter, faglærte, det er dem vi lager politikk for. Hvis de i høyere grad bor i provinsen, så vil partiet se mer «provinsaktig» ut. Samtidig er vi opptatt av at folk som jobber i detaljhandelen, i serviceyrker, på kontor og som håndverkere, fremdeles skal kunne bo i storbyene. Hele vår berettigelse er å skape et samfunn som er godt for folk med alminnelige og lavere inntekter, sier Kaare Dybvad.