Du kan bla til neste sideBla med piltastene

GLEMMER IKKE DEM SOM STO IGJEN

DEN VIKTIGE SAMTALEN: I boka «22. juli og dagene etterpå» skriver Tonje Brenna (Ap) om farene ved den manglende enigheten om hva terrorangrepet sprang ut fra.

Tonje Brenna (Ap), fylkesordfører i Viken.

I 2011 var hun generalsekretær i AUF og en av arrangørene av Utøya-sommerleiren.

– Foreldrene som sto og ventet på ungene sine.

Det er et av de sterkeste minnene Tonje Brenna har fra døgnet etter terrorangrepet.

Svaret hennes på spørsmålet hvor hun var 22. juli er: Utøya. Hun gjemte seg i en skråning mens ungdommer rundt henne ble skutt og drept. Hun visste hvem de fleste var, siden hun var generalsekretær i AUF.

Etter at gjerningsmannen ble pågrepet, ble hun hentet i en sivil båt og brakt til Sundvolden hotell. I døgnet som fulgte, hadde hun flere møter med politiet og pårørende. De satt i hotellbaren. For hvert nytt møte ble nye navn på personer som var funnet i live, ropt opp. For hvert nytt møte sto færre foreldre igjen. Til slutt var det ingen flere navn på overlevende igjen på lista.

– De foreldrene som sto igjen da, de var altfor mange.

I 2011 var Brenna 23 år og visste lite om hvordan det er å ha barn.

– Nå som jeg har barn selv, er dette minnet bare blitt vondere og vondere å tenke på, sier hun.

Skremmende uenighet

– 22. juli har påvirket og påvirker fortsatt den politiske debatten, sier Brenna.

Hun beskriver det som et vondt og vanskelig sakskompleks.

– Det er hele bagen: Terror, konsekvensen av terror, ytterliggående ekstreme krefter, læringen etter det, fravær av læringen etter det, beredskap, sikkerhet.

I likhet med Raymond Johansen trodde Brenna at det etter 22. juli ville være innlysende for alle at ord kan føre til handling. Det var også noe hun trodde det var enighet om i norsk politikk.

– Jeg opplever at nå er vi ikke enige om det lenger. Det synes jeg er skremmende.

«Hvis forklaringen stanser etter ‘psykiatrisk tilfelle’, så klarer vi ikke å beskytte samfunnet.»

TONJE BRENNA, VAR PÅ UTØYA SOM GENERALSEKRETÆR FOR AUF I 2011

Senter for ekstremismeforskning C-Rex’ undersøkelse om de ulike forståelsene av 22. juli bekrefter en følelse Brenna har hatt lenge, og som hun har skrevet om i boka «22. juli og alle dagene etterpå»: Ikke alle er enige i oppsummeringen om at det var et politisk angrep rettet mot AUF og Arbeiderpartiet.

– En uke etter at boka mi kom, presenterte forsker Anders Jupskås tall som vitenskapelig beviste mine påstander. Det var på en måte godt. Samtidig var det veldig ubehagelig.

– Det var ikke så godt å få rett?

– Jeg skulle ønske jeg tok feil, at verden ikke var så uenig med seg selv.

– Det er vel hensikten med terror – at den skal splitte samfunn.

– Gjerningsmannen lyktes mer med det enn vi liker å tro. Samtidig er det en nyanse der. Vi kan enes i de empatiske og moralske sidene som handler om sorg og død og at barn blir revet bort. Ingen vil at barn skal bli drept. Uenigheten kommer når vi skal ta inn over oss samfunnsperspektivet.

Trenger politiske svar

Studien fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at én av tre Utøya-overlevende har fått for lite hjelp, og at de fortsatt har store problemer. Brenna tar det som en påminnelse om at fravær av politisk fokus på et tema, gir fravær av politiske beslutninger og bevilgninger.

– Det er en plausibel konsekvens av at vi ikke har snakket mer om 22. juli, sier hun.

– Vi er enige om å ikke glemme. Du har også et håp om at vi skal bli mer enige om hva vi skal huske. Er det mulig?

– Vi har snakket om 22. juli i ti år nå, men vi har ikke snakket uttømmende og helt sant om 22. juli. Vi har snakket om sorg og savn og en følelse av å holde sammen når det verst tenkelige skjer. Vi har ikke lagt til dette: At når det verst tenkelige skjedde, så var det høyreekstrem terror og vold som følge av politisk overbevisning. Det var barn og voksne som ble valgt ut av terroristen fordi de mente som de gjorde. Hvis vi ikke klarer å utfylle vårt bilde av hva 22. juli var i Norge, så klarer vi heller ikke å ha en felles forståelse for når vi tråkker feil og hva konsekvensene av det kan bli.

– Hvorfor er det så viktig å ha med hele dette bildet?

– For at de politiske svarene våre skal bli gode nok.

– Hvis Anders Behring Breivik bare er et psykiatrisk tilfelle, så er svaret større bevilgninger til psykisk helse. Hvis han er et offer for en vanskelig barndom og svikt i den offentlige velferden, så er svaret et bedre barnevern og flere ressurser i skolen. Hvis man klarer å bli enige om at holdninger, hat og konspirasjoner som brer om seg, påvirket ham til å gjøre det han gjorde, så må vi forfølge og bekjempe dette hatet og holdningene, sier Brenna.

Hun legger til:

– Hvis forklaringen stanser etter «psykiatrisk tilfelle», så klarer vi ikke å beskytte samfunnet. Da vil vi sitte igjen om ti år og ha de samme diskusjonene etter et nytt terrorangrep.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production