Jeg husker veldig godt at jeg vevde det. Jeg hadde den vreden i meg, sier tekstilkunstner Elisabeth Haarr og kremter litt.

Vi er i Søm i Kristiansand. Utenfor de store vinduene i kunstnerens arbeidsværelse er lyset flatt og grådisig, og foran oss ligger et fotografi av ett av Haarrs arbeider fra 1981. «Frustrasjonsteppe», heter det. Teppet er inkludert i det monumentale oppslagsverket «Great Women Artists», der Haarr er representert som én av tre norske kunstnere, og henger for tida på Festspillutstillingen i Bergen. Og det dirrer av vrede.

Med polyester og plastposer som materiale har Haarr vevd en skrikende kvinneprofil, en gul oppvaskhanske i kamppositur og en tekst med store, skjelvende bokstaver: HUS MAT BARN RENT ALENE ALENE

– Det er veldig selvopplevd. Det er jeg som står og skriker, sier hun.

Haarr hadde giftet seg på nytt og fått småbarn igjen, og familien hadde flyttet til Askvoll i Sunnfjord.

– Og selv om barnet var sterkt ønsket, så innebar et nytt barn at jeg igjen måtte sitte innesperret med barn, gulvvask, matlaging. Jeg lengtet bare etter én ting, ikke sant. Det var å jobbe.

Hun knytter neven.

– Og enda på den tida var det normalt med hjemmeværende damer. I dag er det noen som er så dumme at de tror det er noe å lengte etter.

Det siste snaue året har da også Elisabeth Haarr, i en alder av 76 år, jobbet alt det remmer og tøy kan holde. Med revmatisme og løsemiddelskader på lasset, en kronisk sykdom kalt Sjögrens syndrom som gjør henne konstant trøtt, og knapt en eneste assistent å oppdrive på grunn av koronasituasjonen, har hun forberedt sitt livs største utstilling på bare åtte måneder. Et mer prestisjetungt oppdrag enn Festspillutstillingen i Bergen kan en billedkunstner knapt håpe på i Norge.

Telefonen kom seinere enn vanlig for et slikt oppdrag: Hun ble spurt først på høsten, i september.

– Jeg vet ikke hvor mange arbeider jeg laget jeg, på de månedene. Fem store flyktningetepper og en hel rekke med søyler. Pluss to faner. Jeg har jobbet for harde livet.

– Det er mye!

– Det er veldig mye, til meg å være. Og tida var i overkant knapt. Men jeg kan stå inne for alle arbeidene.

Den som har vært i Bergen og fått med seg Festspillutstillingen, som åpnet 21. mai, vet at det er en overdådig, markant, massiv utstilling av en kunstner som har holdt fast på greia si i fem tiår, men som har forandret uttrykket sitt i takt med tidas visuelle strømninger, og med kroppens begrensninger – Haarr har slitt med revmatisme de siste 50 årene og har måttet tilpasse seg med å gå over til andre teknikker etter hvert som hun er blitt dårligere.

Hun har gått fra store, intrikate billedvever i 1970-årene, til hun begynte å brodere på plast og silke og overraskende materialer i 1980-årene, til de siste årenes forenklede, skulpturelle former – søyler som bringer tankene til kjoler, til fanene som går som en rød tråd gjennom kunstnerskapet, for bare å nevne noe – det meste er representert i de velfylte salene i Bergen Kunsthall.

Aller mest framtredende blant de nye arbeidene er de fem nye teppene Haarr har kalt «Flyktningetepper». Hun har lenge vært opptatt av hvilken rolle tekstilene spiller i krigs- og krisesituasjoner. På bilder av krigsområder med mennesker på flukt er de der nesten alltid, de sammenraskede tekstilene, eller skjøre forheng over krigsområder som ikke makter å beskytte mot bombene, men som kvinnene syr sammen likevel. Tematikken er vevd inn i en rekke av Haarrs arbeider – et skjørt skille mellom liv og død som blir ødelagt. I et tidligere verk har hun for eksempel fått svigersønnen, som er skarpskytter i Forsvaret, til å skyte med skarpt gjennom tynn silke.

Til arbeidet med «Flyktningeteppene» fikk hun et nytt materiale mellom hendene i gave fra en yngre kollega: Kunstneren Eline Mugaas tenkte på Haarr da hun fikk tak i tynne sølvpapirflak som brukes til å holde mennesker varme i prekære situasjoner. Etter brannen i Moria var pressebildene fulle av flyktninger pakket inn i slike isolerende tepper av gnissende sølv.

– Det er et ekkelt materiale, men jeg måtte jo bruke det. Først tenkte jeg: Skal jeg lage dyner? Nei, dyner er for klumpete og rart. Jeg ville lage noe som handler om hva jeg ønsker for mine medmennesker. Jeg ønsker at de skal ha det godt, at de skal kunne legge noe rundt seg. Så jeg brukte avispapir til å stive opp og gjøre dynetrekkene sterkere.

Haarr klippet opp bunker av aviser og lot underbevisstheten jobbe da de ulike avisklippene ble limt på for å forsterke dynetrekket. Samtidig skaper de et tidsbilde – ser man nærmere på teppene, finner man boligannonser, motebilag og flate, korte rapporter om mennesker på flukt om hverandre – spor av det Haarr mener er en selvopptatt tidsånd.

«Du må bli gartner, og du må stemme Høyre», sa Haarrs onkel, som hun vokste opp med i store deler av barndommen på et småbruk i Røyken.

Moren døde da Haarr var tre og et halvt år gammel, og fram til faren, som var øyelege, giftet seg på nytt, ble hun i lange perioder av gangen stasjonert på slektningenes småbruk. Onkelen hadde egentlig vært faktor (teknisk sjef) ved trykkeriet i avisa Tidens Tegn, altså VG, tanta hadde vært koldjomfru på Engebret. Så kom krigen, og de kjøpte seg en jordlapp uten å kunne det minste om jordbruk og dyrehold fra før av.

– Derfra har jeg bare deilige, gode minner.

De hadde ku, okse og kalv, tre sauer og en vær, og mange høner. Det var hønene de levde av, de reiste på torget og solgte egg. Barna i grenda gikk på skolen annenhver dag, og alle ungene i grenda tok følge og gikk seks kilometer hver vei.

– Har du lest «Barna i Bakkebygrenda»? Det var litt sånn det var.

Samtidig var etterkrigsårene i Norge preget av kollektiv frykt for krig. De voksne snakket om krigen, hun satt på fanget til overlevende fra Auschwitz og var omgitt av restene av den.

På skolen lærte de hvordan de skulle gå fram hvis det ble atomkrig, de fikk utdelt folkegassmasker – men Haarrs halvsøster, som var baby, fikk ikke noen, til Haarrs forferdelse.

Skyggene krigen kastet over de voksnes liv, er kanskje en forklaring på hvorfor Haarr verken ble gartner eller Høyre-velger. Hun ble radikal.

– Det er en erfaring jeg tror jeg deler med mange i min generasjon. Den har fulgt mange av oss hele livet, den redselen for krig, redselen for hva som kan skje med våre nærmeste. Man kan ikke bare gå rundt og surre.

Hun strammer seg opp.

– Det er bare synd at så mange raddiser er så stokk konservative når det kommer til kunst. Det gjelder mye av kunstkritikken i Klassekampen også. Tenk om dere kunne gjort med kunsten som dere har gjort med bøkene og musikken, og gitt den et eget bilag.

I ungdommen ville Haarr bli maler. Faren mente hun burde velge tekstil, å bli maler ga få utsikter til å tjene penger, og motvillig gikk Haarr med på farens idé. Hun var klossete i håndarbeid og mislikte faget sterkt på skolen, fikk nogen i karakter.

– Faren min sendte meg på vevkurs på en sånn kristelig folkehøgskole i Ålesund, og allerede da fikk jeg senebetennelse i beinet. Han var doktor, så han burde skjønt at jeg ikke skulle jobbe med tekstil.

Men da hun begynte på Statens kunst- og håndverksskole i 1963, tok det ikke lang tid før hun var solgt, senebetennelser til tross.

«Det likner en slags besettelse, arbeidet. Hvis jeg ikke får jobbet, er jeg blir ikke til å være i hus med»

— ELISABETH HAARR

– Da vi kom i gang med å jobbe på tekstilverkstedet, ble jeg altså så grepet. Da var det ingen vits lenger å bytte over.

– Du er ikke lei deg for at du ikke ble maler?

– Snarere tvert imot.

– Hva var det du ble grepet av?

– Jeg hadde lært at tekstilkunst handlet om det vakre – om å sy små hvite sting på hvitt stoff, om det harmoniske, nupereller og kniplinger og alt det der. Det var sånt man holdt på med som tidtrøyte i borgerlige familier. Men sannheten er at den delen bare er en liten, bitte, bitte liten, del av alt det jeg kaller det tekstile – som igjen er en kjempestor verden. Det rommer alt fra helikoptersekker til silke, fra fallskjermer til store seil, fra polyester til klær, dyner, puter, gud hjelpe meg, alt man har hatt som beskyttelse, paraplyer og regnfrakker. Da jeg forsto at det vakre kunne inneholde mer enn pene, små sting, da var jeg solgt.

Dette er Elisabeth Haarrs program som hun ofte gjentar: Nesten alt som har med det tekstile å gjøre, uansett hvilken form det tar, handler om en eller annen form for omsorg: om å beskytte og varme seg, om å få ly, enten tekstilene makter det eller ikke. Og nesten alltid tilhører kvinnenes verden.

– Noe av det aller vakreste jeg vet, er klær som henger til tørk på ei klessnor. Det er fordi det setter i gang så mange assosiasjoner i hodet. Vi begynner å tenke på barndomsminner og kjærleik og elskov og melkeduft og alt mulig som kryper inn i assosiasjonsrekkene våre. Jeg tror nærmest den dragningen sitter i genene våre, vi har hatt synål i hånda siden steinalderen, nåla var det første sofistikerte redskapet mennesket skaffet seg.

– Og alt dette ble du grepet av?

«Man kan ikke jobbe hele tida. Man skal også sitte på en stein»

– Fullstendig. Det likner en slags besettelse, arbeidet. Hvis jeg ikke får jobbet, laget ting, så blir jeg rastløs, jeg blir ikke til å være i hus med.

– Har du alltid vært sånn?

– Jeg tror jeg har blitt sånn. Jeg fikk det første barnet mitt mens jeg ennå gikk på Kunst- og håndverksskolen. Jeg hadde med meg ungen på skolen fra han var tre uker gammel.

Å få lov til å ha med seg barnet måtte hun kjempe for – men da hun først fikk lov, la de forholdene godt til rette, forteller Haarr. Hun fikk låne lærerens kontor til å amme.

– Og så lå han inne på vevsalen mens vi satt og slamret med vevene. Hvis han gråt, kom ofte en av medstudentene mine og trillet ham i gangene. Det gikk fint, men jeg var sliten som bare fy, og så fikk jeg et barn til på rappen, to barn med halvannet års mellomrom. Jeg var mamma om dagen og vevde om natta. Jo, jeg tror jeg må ha hatt en jobbebesettelse i meg.

Arbeidsbesettelsen var kanskje den samme som fikk henne til å sitte i Askvoll med unger og oppvask rundt seg og veve «Frustrasjonsteppe» med vrede i hvert sting.

Den samme vreden vekkes i henne når hun hører dagens mødre lengte til en tilværelse som hjemmeværende. Det er så grunnleggende misforstått, mener Haarr.

– Jeg kan forstå at kvinner kan lengte etter en tilværelse de tror handlet om å slange seg eller ta det med ro. For det er heller ikke sunt, sånn som damer og småbarnsmødre lever og løper rundt i dag, verken for mor, far, eller barn. Det var ikke dette vi gikk i tog for.

«Det er synd at så mange raddiser er så stokk konservative når det kommer til kunst»

– Nei, hvordan da?

– Vi gikk ikke i tog for at barna våre skulle betale prisen for at vi skulle tjene våre egne penger. Det må samfunnet ta konsekvensene av. Jeg tenker på svangerskapspermisjonen, som er surt kjempet fram av oss som gikk foran, men som kvinner nå mister for å gi permisjon til far. Jeg mener helt bestemt at man bør kreve to års permisjon. Og fem timers arbeidsdag. Normalarbeidsdag! For alle!

Hun banker i bordet.

– Det holder ikke å kreve sekstimersdag?

– Seks timer er ikke nok. Fem timers arbeidsdag ville løse så mange samfunnsproblemer – også deltidsfella. Og så tror jeg mange ville jobbet mye bedre også.

– Du har ikke akkurat jobbet femtimersdager selv?

– Det er noe helt annet. Jeg har jo et privilegert yrke. Men det er klart, man kan ikke jobbe hele tida. Man skal også sitte på en stein. Det er det mange kvinnelige kunstnere som glemmer, som tror at de må jobbe 14 timer om dager. De må huske å sitte på en stein innimellom, og bare la tingene komme til dem.

Skydekket sprekker opp. I det lave, mørkbeisede 1970-tallshuset, som av alle steder ligger i et byggefelt på Søm, fikk tekstilkunstneren først sitt helt eget lille arbeidsværelse til disposisjon da hun kom flyttende tidlig på 2000-tallet. Men Haarr lager store ting, og etter hvert som tida har gått, har kunsten hennes flyttet inn i flere og flere rom – den har overtatt de fleste av soverommene, kjellerstua, gangen, trappa, og til slutt den store, lyse stua.

Nå er det bare kjøkkenet igjen som ikke er atelier, kunstlager og arbeidsrom. I vinter måtte hun ha enda større plass, da avisklipp skulle limes fast til og forsterke «Flyktningeteppene», og da bygget mannen Leif et provisorisk utendørsatelier med gjennomsiktig bølgeblikk i hagen. Slik må det være.

Og nå har Elisabeth Haarr tatt et valg.

– De årene jeg har igjen, de skal jeg bruke på to ting: Jeg skal bruke dem til å kunste, og til å være sammen med mannen min.

Vi hører ham romstere lett på kjøkkenet på den andre siden av veggen, ektemannen Leif.

Hun smiler.

– De er såpass bra, de tingene jeg lager, at jeg synes jeg må prioritere på den måten. Jeg har jo en hel del jeg må få unna før jeg stryker med.