DNK i ny drakt
Nico Muhly & Philip Glass
First Light
Pekka Kuusisto (dirigent og fiolin), Det Norske Kammerorkester, Muhly (piano)
I august tiltrer Pekka Kuusisto som kunstnerisk leder for Det Norske Kammerorkester (DNK) etter giganten Terje Tønnesen, som har fungert som kunstnerisk leder siden starten i 1977. På sitt aller beste har orkestret spilt med en nerve, energi og driv som engasjerer hele kroppen, så det er litt av en klangkropp Kuusisto overtar.
Kuusistos karriere tok fart da han som første finske fiolinist vant Sibelius-konkurransen i 1995. Dette ble startskuddet på en omfattende karriere som solist. Samarbeidet med DNK er allerede innledet, og dette er deres første plate sammen. Repertoarvalget vitner om nye tider etter Tønnesen. Samtidsmusikken som orkestret spilte inn tidligere har primært vært norsk, men her er det amerikansk musikk i tradisjonen etter minimalismen som står på plakaten.
Philip Glass var allerede på 1960-tallet med på å skape en tradisjon med ofte repetitiv og suggererende musikk, der lytterens opplevelse var vel så viktig som musikkens struktur. I senere verk, som i Strykekvartett nr. 3 fra 1985 (bearbeidet for kammerorkester av Kuusisto), har han beholdt den minimalistiske overflaten, men det skjer mye mer i musikkens struktur. Selv om gjentakelser av små motiver fremdeles står sentralt, og motivene sjelden utvikles, skapes musikkens drama av at motiver snakker med og mot hverandre for å skape de store formene.
Unge Nico Muhly, tidligere assistent for Glass, kan høres i samme tradisjon. Den minimalistiske klangen er påtakelig, men han bearbeider musikken langt mer, slik at vi har å gjøre med former mer gjenkjennelige fra den klassiske musikken.
Musikken til Glass og Muhlygir egentlig ikke så mye tolkningsrom for utøverne. Det er lett å forstyrre musikken, eksempelvis gjennom manglende presisjon eller ved å ikke beherske vekslinger i dynamikk. Uttrykket har jo gjennomgående noe sparsommelig og goldt over seg, så utøverne må stadig passe seg for å ikke legge til for mye, som en for stor vibrato, og å følge opp fraser med dynamisk utvikling eller lokale vekslinger i tempo (rubato).
«Overbevisende tolkninger av amerikansk postminimalistisk musikk.»
Å spille tilbaketrukket kan være en spennende utfordring etter Tønnesens tid som leder, der jeg noen ganger har kritisert orkestret for å miste nyanser i den eggende intensiteten. Under Kuusistos ledelse er det flere rolige avsnitt som er påfallende intime, hviskende og vakre, og som likevel finner retning i det tilsynelatende stillestående uttrykket.
En stor kontrast til dette er de mer energiske partiene, som kammerorkestret bitvis spiller med en ganske skarp klang. Det er passende, og nettopp kontrastene i klangfarge gjør at uttrykkene forsterker hverandre. Musikerne viser også glimrende presisjon i de raskere delene, som handler om å spille synkront, ha kontroll på betoninger og alltid følge en tydelig dynamisk plan.
Vi får dessuten høre Kuusisto stå foran orkesteret som fiolinist i Muhlys Shrink. Han har autoritet i klangen som påkaller lytterens oppmerksomhet, fingerferdigheter til å sette løpene og det rytmiske uttrykket, og modenhet til å ikke la solistrollen vokse seg større enn musikken.
Jeg tenkerat denne musikkstilen skal spilles nettopp slik som Det Norske Kammerorkester gjør under Kuusistos ledelse. Samtidig kan jeg ikke la være å undres over hvordan DNK vil vokse og forandres. Ikke minst lurer jeg på hvordan de vil presentere musikk som gir mer plass til unike tolkninger. Et foreløpig svar kan være at Kuusisto bidrar til å forfine de introverte klangene.
Men inntil videre, må jeg legge disse spekulasjonene til side og heller nyte hva de får til her, nemlig overbevisende tolkninger av amerikansk postminimalistisk musikk. Merk for øvrig at albumet også inneholder et spor der Kuusisto, med Muhly på klaver, spiller læremester Glass’ meditative «The Orchard».
