Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Rotfesta uttrykk

FIRE MENN OG EN DEBUT: Caroline Shaw må etter hvert regnes som en av sin generasjons mest sentrale amerikanske komponister, på kryss og tvers av uttrykk og formater. Nå albumdebuterer hun som sangsolist, sammen med ensemblet So Percussion.FOTO: SHERVIN LAINEZ

Caroline Shaw & So Percussion

Let The Soil Play Its Simple Part

Nonesuch/Warner Music

Allsidig, ja. Caroline Shaw (født 1982) vant Pulitzerprisen for musikk i 2013 som den yngste noensinne, for korverket «Partita». Dette skreiv hun for vokalgruppen Roomful of Teeth, der hun selv også var og er utøvende medlem. En vel fortjent Grammypris (hennes andre, etter Roomful of Teeth-innspillingen av «Partita» fra 2013) ble i fjor vinter tildelt «Orange», et utvalg av Shaws strykerkvartetter spilt inn av Attaca-kvartetten. De sporadiske samarbeider og bidrag i popverdenen, imellom der, er sånn sett mer for parenteser å regne. Like fullt er det verdt å nevne at hennes bidrag på Kanye Wests innspillinger konsekvent tilhører høydepunktene i Wests ambisiøst sprikende katalog fra forrige tiår.

«Narrow Sea», Shaws første album på den velrenommerte «samtid og grenseland»-etiketten Nonesuch Records fra januar i år, var en samling subtile og meditative sanger for vokalsolist (Dawn Upshaw). Basert på tekst fra amerikanske folkelige salmer, arrangert for ensemblet So Percussion, og med finstemte bidrag på piano fra veteran Gilbert Kalish.

Og kanskje er det et lite hint om sammenhenger i den brede og omfangsrike produksjonen, når Shaws andre album for Nonesuch er ute alt nå, noen måneder senere, som et direkte resultat av forrige innspilling. I den forstand at Shaw og So Percussion grep en tilfeldig mulighet som oppsto til å forsøke seg på å skape et album fra bunnen av i studio sammen. «Let The Soil Play Its Simple Part» er altså en såkalt «bandskive», og en slags popskive, men også det første albumet med Shaw selv som vokalsolist. Samtidig er sammenhengene med det foregående albumet tydelige. Særlig på den avsluttende «Some Bright Morning», en studiokomposisjon basert på tekst fra den kjente folkelige salmen med samme navn.

«En nerve som er mer intim og kanskje også mer insisterende.»

Mest «pop» er på den andre siden en melodisk trofast tolkning av ABBAs «Lay All Your Love on Me» midtveis. Ved første lytt synes den helt umiddelbart å åpne som noe nær en parodi på den etter hvert populære øvelsen «var akustisk tolkning av hektisk pophit».

Men arrangementet, med vokal og marimba i sentrum, vokser, utvikler seg og åpner seg opp som noe helt annet. Elegant trekker den uventede musikkhistoriske linjer i det som etter hvert høres like mye ut som en Bach-kantate som det umiskjennelig og respektfullt låter «klassisk ABBA», i en slags dobbeltforstand. Denne tolkningen er for øvrig også det mest transparente eksemplet på albumets hoved-fremgangsmåte, der låtene er bygget rundt Shaws vokal i samspill med én av perkusjonsgruppens medlemmer som medsolist om gangen.

Med tanke på ryet som komponist (til høsten er hun for øvrig festspillkomponist på Trondheim kammermusikkfestival), er Caroline Shaw selv antakelig langt fra den mest «teknisk habile» solisten som har gitt seg i kast med sangene hennes.

Men hun tar med seg en velutviklet kollektivistisk tilnærming, rendyrket over et drøyt tiårsstrekk og vel så det, både som komponist og utøver, inn i dette samarbeidsprosjektet tuftet på kollektiv komposisjon i studiorommet. Og det er – slik man ofte tenker rundt sjangere der det er nærmere normen å høre komponist/låtskriver fremføre egne sanger – en ganske egen nærhet i formidlingen. En nerve som er mer intim og kanskje også mer insisterende. Formidlet i en klar og stadig sikrere stemme, forbilledlig fri for unødig ornamentering, med en utforskning av klang, intern og ekstern, som man kan kjenne igjen fra virket som komponist. På samme tid metodisk, grundig og intuitivt organisk.

Dette er minst like gyldig for hvordan de fire perkusjonistene tilnærmer seg sitt ekspansive arsenal av instrumenter her. De gir musikalsk mening til et album som foruten alt annet vi har nevnt også trekker opp dagsaktuelle linjer i sitt utvalg av tekstkilder. Alt fra James Joyce via ABBA til Ruts bok – og hvordan de på ulike-men-parallelle plan, fra det personlige til det politiske og forbi eller bakenfor, forholder seg til dilemmaer rundt organisk næring til bærekraftig vekst.

martinb@klassekampen.no

Album

DNK i ny drakt

Magnus Andersson

Nico Muhly & Philip Glass

First Light

Pekka Kuusisto (dirigent og fiolin), Det Norske Kammerorkester, Muhly (piano)

I august tiltrer Pekka Kuusisto som kunstnerisk leder for Det Norske Kammerorkester (DNK) etter giganten Terje Tønnesen, som har fungert som kunstnerisk leder siden starten i 1977. På sitt aller beste har orkestret spilt med en nerve, energi og driv som engasjerer hele kroppen, så det er litt av en klangkropp Kuusisto overtar.

Kuusistos karriere tok fart da han som første finske fiolinist vant Sibelius-konkurransen i 1995. Dette ble startskuddet på en omfattende karriere som solist. Samarbeidet med DNK er allerede innledet, og dette er deres første plate sammen. Repertoarvalget vitner om nye tider etter Tønnesen. Samtidsmusikken som orkestret spilte inn tidligere har primært vært norsk, men her er det amerikansk musikk i tradisjonen etter minimalismen som står på plakaten.

PEKKA: Finsk 44-åring som i 2020 ble ansatt som kunstnerisk leder for Det Norske Kammerorkester. FOTO: MAIJA TAMMI Maija Tammi

Philip Glass var allerede på 1960-tallet med på å skape en tradisjon med ofte repetitiv og suggererende musikk, der lytterens opplevelse var vel så viktig som musikkens struktur. I senere verk, som i Strykekvartett nr. 3 fra 1985 (bearbeidet for kammerorkester av Kuusisto), har han beholdt den minimalistiske overflaten, men det skjer mye mer i musikkens struktur. Selv om gjentakelser av små motiver fremdeles står sentralt, og motivene sjelden utvikles, skapes musikkens drama av at motiver snakker med og mot hverandre for å skape de store formene.

Unge Nico Muhly, tidligere assistent for Glass, kan høres i samme tradisjon. Den minimalistiske klangen er påtakelig, men han bearbeider musikken langt mer, slik at vi har å gjøre med former mer gjenkjennelige fra den klassiske musikken.

Musikken til Glass og Muhlygir egentlig ikke så mye tolkningsrom for utøverne. Det er lett å forstyrre musikken, eksempelvis gjennom manglende presisjon eller ved å ikke beherske vekslinger i dynamikk. Uttrykket har jo gjennomgående noe sparsommelig og goldt over seg, så utøverne må stadig passe seg for å ikke legge til for mye, som en for stor vibrato, og å følge opp fraser med dynamisk utvikling eller lokale vekslinger i tempo (rubato).

«Overbevisende tolkninger av amerikansk postminimalistisk musikk.»

Å spille tilbaketrukket kan være en spennende utfordring etter Tønnesens tid som leder, der jeg noen ganger har kritisert orkestret for å miste nyanser i den eggende intensiteten. Under Kuusistos ledelse er det flere rolige avsnitt som er påfallende intime, hviskende og vakre, og som likevel finner retning i det tilsynelatende stillestående uttrykket.

En stor kontrast til dette er de mer energiske partiene, som kammerorkestret bitvis spiller med en ganske skarp klang. Det er passende, og nettopp kontrastene i klangfarge gjør at uttrykkene forsterker hverandre. Musikerne viser også glimrende presisjon i de raskere delene, som handler om å spille synkront, ha kontroll på betoninger og alltid følge en tydelig dynamisk plan.

Vi får dessuten høre Kuusisto stå foran orkesteret som fiolinist i Muhlys Shrink. Han har autoritet i klangen som påkaller lytterens oppmerksomhet, fingerferdigheter til å sette løpene og det rytmiske uttrykket, og modenhet til å ikke la solistrollen vokse seg større enn musikken.

Jeg tenkerat denne musikkstilen skal spilles nettopp slik som Det Norske Kammerorkester gjør under Kuusistos ledelse. Samtidig kan jeg ikke la være å undres over hvordan DNK vil vokse og forandres. Ikke minst lurer jeg på hvordan de vil presentere musikk som gir mer plass til unike tolkninger. Et foreløpig svar kan være at Kuusisto bidrar til å forfine de introverte klangene.

Men inntil videre, må jeg legge disse spekulasjonene til side og heller nyte hva de får til her, nemlig overbevisende tolkninger av amerikansk postminimalistisk musikk. Merk for øvrig at albumet også inneholder et spor der Kuusisto, med Muhly på klaver, spiller læremester Glass’ meditative «The Orchard».

musikk@klassekampen.no

Album

Fullt ut Nelson

Glitrende: Lukas Nelson er helt utvilsomt pappa Willies musikalske arving.

Tom Skjeklesæther

EFFEKTIV GJENG: Lukas Nelson & Promise of the Real har laget hele åtte plater de siste elleve årene (!). FOTO: JOEY MARTINEZ

Lukas Nelson & Promise of the Real

A Few Stars Apart

Fantasy Records

Lukas Nelson er nest yngst av legenden Willie Hugh Nelsons syv barn. 32-åringen er den som nå åpenbart er den musikalske arvingen til sin far (kanskje verdens mest kjente og elskede texaner – inne i sitt åttiåttende år, og fortsatt aktiv). I løpet av det siste tiåret har Lukas vokst fram som en talentfull musiker og artist. I likhet med faren nyter han bred respekt på tvers av store deler av den amerikanske musikkverdenen.

Og nå kan det synes som om han har oppfattet hvorfor faren ga ham mellomnavnet Autry, etter sin helt: den syngende cowboyen Gene Autry.

«A Few Stars Apart» er nemlig den klart mest countryfargede platen til Lukas Nelson og hans band Promise of the Real. Men veien til dyp country-erkjennelse har vært omfattende og interessant. Promise of the Real, ofte referert til som POTR, slapp sitt første album i 2010. Siden da har de gjort seks studioalbum – syv om man regner med ned den nedstrippede versjonen av forrige skive, «Turn off the News (Build a Garden)», kalt «Naked Garden».

Samtidig har de vært backingband for B.B. King, John Fogerty og, fra 2015, Neil Young.

De har spilt med Young på to studioalbum, et filmsoundtrack og et livealbum, ved siden av bejublede turneer. I tillegg har Lukas Nelson vært musikkonsulent, produsent og komponist på soundtracket til Bradley Cooper og Lady Gagas suksessfulle remake av «A Star Is Born» fra 2018.

«Ganske enkelt Lukas Nelsons beste så langt.»

«A Few Stars Apart» ble til i pappa Willies egne cowboy-by. Denne byen, kalt Luck, ligger i Spicewood – en knapp times kjøring nordøst for Austin. Her samlet Nelson-familien og venner seg da pandemien satte en stopper for deres «on the road again»-livsstil. I løpet av det siste året skrev Lukas albumets sanger, og spilte dem inn med Promise of the Real.

Åpningssangen «We’ll Be Alright» har det meste som trengs for å kvalifisere som en ‘Full Nelson’: en sterk melodi, godt porsjonert visdom og noen trøstende ord. Den er fremført av en stemme som makter å understreke det faderlige opphavet, samtidig som den har egenart nok til å ikke være Willie jr.

«Perennial Bloom (Back to You)» og «Wildest Dream» slår også fast at POTR kan være et Tom Petty & The Heartbreakers, om et slikt behov skulle melde seg – hvilket det jo gjør!

«Throwin’ Away Your Love» er platas vokale svennestykke. Her står Lukas til laud som soulsanger. Melodien er catchy, og akkurat så gjennomsyret av multiinstrumentalist Logan Metz’ syrna orgeltoner som dette påkaller.Tittelkuttet er en pianoballade som gjør at Lukas også kan iføre seg flosshatten til farens gode venn, Leon Russell. I rockverdenen var Russell kjent som «The Master of Space and Time», for sin allsidighet – akkurat som Lukas fremstår i dag.

Sjekk umiddelbart også ut «Leave ‘em Behind», «Hand Me a Light» og den nydelige avslutningen «Smile».

Dette er sanger som understreker at Lukas har farens teft for sterke melodier – og de to siste sporene på albumet bør faktisk covres snarest mulig av Willie.

«A Few Stars Apart» er ganske enkelt Lukas Nelsons beste så langt. Et karrierealbum.

musikk@klassekampen.no