Styrkeforholdet mellom partiene har stabilisert seg de siste månedene. I dag er det bare 100 dager igjen før stortingsvalget 13. september. Etter at Klassekampen og Nationens partibarometer i mai sendte Senterpartiet ned til 14,8 prosent, får partiet, som er samlet til landsmøte denne helga, 17,6 prosent. Det er på linje med det partiet får på flere andre målinger. Det gjør at partiet nå vurderer å gjøre Trygve Slagsvold Vedum til partiets statsministerkandidat. Det vil i tilfelle skje fordi Sp-strategene innser at partiet ikke kan fortsette helt inn til valget med å svare så utflytende på dette spørsmålet som Vedum har gjort til nå. Og ettersom utsiktene til en valgkampinnspurt som støtteparti for Jonas Gahr Støre og Ap er lite forlokkende for Sp, kan resultatet bli at partiet velger å trekke ut proppen og erklære Vedum som kandidat.

Høyre er inne i en svak fallende tendens, viser en rekke målinger.Styringstillegget Erna Solberg (H) nøt godt av da koronapandemien sto på som verst, er i ferd med å forvitre. Nå er partiet tilbake til nivået før 12. mars i fjor, mens Frp står bom fast, med en oppslutning på rundt ti prosent. Der har partiet vært i mange år nå. KrF og Venstre har også ligget under sperregrensa i lang tid, riktignok med lite lysblaff for KrF på noen målinger etter SVs vedtak om å utvide retten til selvbestemt abort til uke 22. Det lyset er nå sloknet. Mye kan skje fram til valgdagen, men akkurat nå peker alle piler mot at Solberg må forlate regjeringskontorene. Til sammen får de borgerlige på denne målingen 60 mandater av til sammen 169. Det er ikke mye å regjere på.

På rødgrønn side ser det betydelig bedre ut. Ap har løftet seg fra bunnivået på 17,5 prosent i januar, selv om 23,5 prosent heller ikke er så mye å skryte av. Ap har lagt bak seg et vellykket landsmøte, og det er få åpne konflikter i partiet. De fleste slutter opp om ledelsens strategi, der distrikts- og arbeidervelgerne settes i sentrum under slagordet: «Nå er det vanlige folks tur.» Partiet bør derfor ha mulighet til å løfte seg betydelig mer. De færreste vil være fornøyd med et resultat på linje med kommunevalget i 2019 på 24,8 prosent.

SV har gjort det jevnt godt på målingene i svært lang tid, selv om Audun Lysbakken drømmer om å løfte partiet enda høyere. Det er mulig at ytterligere framgang bremses litt av lillebror på venstresida, Rødt, som nå gjør det svært godt, med 5,6 prosent på denne målingen. Den samme tendensen har vi sett på målinger i Aftenposten/NRK og TV 2, der partiet fikk henholdsvis 5,9 og 6,5 prosent. Hvis denne tendensen holder seg til valget, vil det skje en aldri så liten revolusjon i norsk politikk. Rødt, med forløperen Rød Valgallianse, har i store deler av sin nesten 50 år lange historie måttet ta til takke med i overkant av én prosent oppslutning ved stortingsvalg (med unntak av 1970- og 80-tallet, da det fikk promiller, og i 2017, da Rødt oppnådde 2,4 prosent). Nå ser det ut som om forbannelsen er brutt. Skal vi tro på de siste målingene, vil de tidligere revolusjonskadrene dundre inn på Stortinget med 10–11 representanter.

Men Rødt-strategene vet hvor farlig det er å ta seieren på forskudd. Ved valg etter valg har man håpefullt festet lit til noen gode målinger, for så på valgnatta å måtte innse at det ikke gikk denne gangen heller. Rødt- og tidligere RV-velgere har sett det skje gang på gang. På valgdagen har derfor mange likevel valgt å gi sin stemme til andre partier, SV, Sp eller Ap, der uttellingen har vært sikrere og større.

«Nå ser det ut som om forbannelsen er brutt. Rødt kan komme til å dundre inn på Stortinget med 10–11 representanter»

De siste årene har Rødts stemmetall vokst fra valg til valg, og uttellingen i form av mandater har blitt mer og mer urimelig på grunn av sperregrensa på 4 prosent. Ved siste stortingsvalg fikk partiet 70.000 stemmer, mens resultatet i form av mandater ble en enslig representant fra Oslo, Bjørnar Moxnes. MDG opplevde det samme. Partiet fikk 95.000 stemmer ved stortingsvalget, men bare én representant, Une Bastholm. KrF fikk på sin side åtte representanter for sine 123.000 stemmer. For Rødts del betyr denne lange historien med ikke å komme over sperregrensa at partiet over lengre tid må ha gode målinger, for at tvilerne skal være trygge på at stemmen ikke er bortkasta. Derfor er målinger på fem- og sekstallet, som Rødt har hatt i det siste, gull verdt. Beregninger fra Poll of polls viser at Rødt bare har ligget under sperregrensa i én av de siste 12 månedene. Ifølge Norske Regnesentrals valgprognose for Aftenposten er det nå mer sannsynlig at Rødt havner over enn under sperregrensa. For de andre som er i samme båt, KrF, Venstre og MDG, er det motsatt, skriver Aftenposten. MDG ligger best an av dem.

Det er vanskelig å si hva Rødts framgang skyldes, men partiet har jobbet jevnt og trutt over flere år med flinke politikere, en ny og friskere stil og høy synlighet. Partiet har vært flinke til å utnytte politiske saker, som for eksempel mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug (Frp). Rødt framstår også som kompromissløse i spørsmål som profitt i velferden, der partiet langt på vei har vært premissleverandør for de andre på rødgrønn side.

Sosiale forskjeller er også blant velgernes høyeste prioriterte saker, noe som er til fordel for alle de rødgrønne partiene, men Rødt har kanskje spesiell høy troverdighet på dette området. Striden om politikerne skulle komme foran i vaksinekøen, var også en god sak for partiet. Den hadde en passe dose venstrepopulisme ved seg, noe som kler Rødt godt.

Rødt har desidert størst oppslutning i storbyene og blant dem under 30 år, men bakgrunnstallene viser at partiet også gjør det godt i Nord-Norge. Tallene er små, så man bør ikke legge for mye i dem, men partiet har styrket seg i Finnmark, i tillegg til Rødts allerede sterke posisjoner i Tromsø og Nordland. Partiets tillitsvalgte har engasjert seg både i kystopprør, fiskeripolitikk og fylkessammenslåing. SV og Sp er svært tydelige i disse sakene i Nord-Norge, men Rødt gjør seg også gjeldende.

Hvis en ser på kjønnssammensetningen av de ulike partienes velgerne, finner vi noen interessante forskjeller. Frp er uten konkurranse mannspartiet, mens Ap, og spesielt SV, har betydelig flere kvinnelige velgere. Sp og Rødt har derimot en ganske lik fordeling mellom kjønnene. Det kan være ulike grunner til det, men det kan hende at Rødt her får uttelling for partiets sterke prioritering av industripolitikk, sosial dumping og restriksjoner på arbeidskraftimporten. SV framstår kanskje litt mer som et parti for ansatte i offentlig sektor.

Situasjonen 100 dager før valget er entydig. Hvis det ikke skjer noe helt uventet eller jordskjelvliknende i løpet av sommeren og valgkampen, går det mot et regjeringsskifte. Ap, Sp og SV får 92 mandater på denne målingen, godt over det som trengs for å ha flertall på Stortinget. Hvis Rødt og MDG kommer inn, som denne målingen viser, får de rødgrønne hele 109 mandater mot høyresides 60. Det brenner et blått lys for Erna Solberg og hennes regjering.