Det må ha vore på denne tid av året, eller tidleg i mai 1940, før graset hadde vakse fram, at denne hendinga skjedde. Farmor fortalde meg denne historia då eg var i sju-åtteårsalder. Farmor og tanta mi, knapt 16, var nede i bratthenget mot fjorden for å samle lauv og bark frå trea til å fore dyra (vårknipa). Dei såg ein lastebåt nede i sidefjorden – og uventa raskt kom to tyske fly vestfrå som skaut laus på båt og mannskap. Etter kort tid forsvann dei mot vest, båten tok seg mot nordsida og ein kai. Dei to forskrekka kvinnene begynte ta seg oppover bratta med bør på ryggen.
Å leve sant
Camilla Collett bør leses større, friere og annerledes enn vi leser henne i dag.
Frihet: Hos Olivia Laing er kroppen gjenstand for maktkamp og håp.
Vold og ekstase
Olivia Laing
Everybody. A Book About Freedom
Essay
Picador 2021, 349 sider
Vi har alle en kropp. Noen ganger er vi akutt var den, som når vi er syk, forelsket, gravid, døende. Eller når den avgjør hva vi kan tillate oss. Det siste året har jeg kjent frykt når jeg en sjelden gang beveger meg ute på nattestid, i en mørk by uten tegn til andre mennesker. Jeg har ventet på trikken i en øde gate med hamrende hjerte, følt meg ekstremt synlig for den som måtte være gjemt i skyggene eller i en forbipasserende bil. Følelsen av at noen kan ønske meg vondt fordi jeg står alene som kvinne og bare finnes på feil tidspunkt, sitter i margen. I slike øyeblikk av utsatthet kan vi kjenne kroppens enorme betydning, at den kan tiltrekke seg vold bare ved sin blotte eksistens. Andre ganger lever vi med kroppen uten å tenke så mye over den, føyer oss etter de kravene som stilles i livets små og store øyeblikk.