Vi har alle en kropp. Noen ganger er vi akutt var den, som når vi er syk, forelsket, gravid, døende. Eller når den avgjør hva vi kan tillate oss. Det siste året har jeg kjent frykt når jeg en sjelden gang beveger meg ute på nattestid, i en mørk by uten tegn til andre mennesker. Jeg har ventet på trikken i en øde gate med hamrende hjerte, følt meg ekstremt synlig for den som måtte være gjemt i skyggene eller i en forbipasserende bil. Følelsen av at noen kan ønske meg vondt fordi jeg står alene som kvinne og bare finnes på feil tidspunkt, sitter i margen. I slike øyeblikk av utsatthet kan vi kjenne kroppens enorme betydning, at den kan tiltrekke seg vold bare ved sin blotte eksistens. Andre ganger lever vi med kroppen uten å tenke så mye over den, føyer oss etter de kravene som stilles i livets små og store øyeblikk.