En høstmorgen i 2018, mens Arne Manger sto i fjøset og melket, hørte han et hyl fra ei ku. Han sprang til og fant henne liggende på bakken og skrike for livet. Den ferske melkebonden fikk kua på beina, men hun ramlet rett i bakken igjen. Dyrlegen kom et par sekunder etter at kua hadde trukket pusten for siste gang.

Det var en dårlig dag på jobb for Arne Manger. De fleste dagene er bedre, men han bekymrer seg mye. Pengene strekker ikke til det han helst skulle ha gjort. Helt siden Manger ble fulltidsbonde, har han kjent på at noe ikke stemmer. Han har lurt på om det er meningen at han skal jobbe 14 timer i døgnet, hver eneste dag hele året, og sitte igjen med 250.000 kroner i lønn.

I fjor møtte Manger fire andre karer som hadde lurt på det samme. Siden den gang har de hatt hverandre på øret mens de kjører traktor, og de har hatt videomøter mellom slagene. De har rast fra seg, lagt planer og satt seg mål for hvordan de skal få folk til å skjønne. Nå har de klart det.

Plutselig snakker alle om bondeopprøret, og jordbruk ble tema for hele to av NRKs «Debatten»-sendinger på ei uke. Men oppmerksomhet er ikke nok. Den egentlige kampen står i Stortinget, som skal avgjøre bøndenes skjebne i løpet av våren. Det er lite tid til medieintervjuer midt i våronna, men for Manger og de fire andre er det nå eller aldri.

Det lukter møkk og våt jord på Lesja i Gudbrandsdalen. I morgen skal også Mangers jorder dynkes i gjødsel. Men først må han gjøre klar gjødselsprederen. Den er rød og blank og kan sende gjødsel 30 meter av gårde. Manger står oppi sprederen og har egentlig ikke tid til å prate, men hvis han skal kunne leve av gården om fem år, må han si fra nå.

– Det var en gang en bonde som hadde en gammel låveport, sier han.

Dette er begynnelsen på historien om norsk landbruk.

– Porten fungerte godt i begynnelsen, men bonden investerte i stadig større traktorer og maskiner for å jobbe mer effektivt. En dag var låveporten for trang til å komme gjennom, og bonden skjønte ikke hvorfor. Dette er landbrukspolitikken i Norge. Vi har kjørt gjennom en port som er blitt trangere og trangere. Den passer ikke til dagens utstyr, dagens økonomi og priser eller til dagens behov for sosialt liv utenom jobb, sier Manger.

Plastbiten på gjødselsprederen vil ikke sitte slik den skal. Manger hopper ned på bakken og henter en vedkubbe for å banke plastbiten på plass.

Hele tida prater han på innpust og utpust om kapital, kvoter, renter og avskrivninger. Han snakker som en skikkelig businessmann, men han lever ikke som en. Snart kommer den hvite T-skjorta til å være lysebrun.

– Jeg er bonde sånn at 4000 melkedrikkere og 1300 kjøttspisere slipper å ta på seg fjøsstøvler hver dag for å få tak i mat. Det er kanskje noe flere burde tenke over.

Det finnes en spesiell plass i himmelen for dem som velger å kjøpe gård på egen hånd. Noen er heldige og arver en stor, vedlikeholdt gård av foreldrene sine. Både Manger og to andre medsammensvorne i bondeopprøret kjøpte sine gårder på åpent marked. Den ene sov i fjøsgangen den første tida og leide ut gårdshuset, for å ha få endene til å møtes.

Manger slapp å sove i fjøset, men det har vært tøft for ham også.

– I fjor høst var kontoen min helt skrapa. Da jobbet jeg på som bare rakkeren og tenkte kun på datoen da jeg skulle sende 15 dyr til slakt. Da skulle jeg komme ovenpå, sier han.

Manger står som en slags predikant oppå en 600 kilos sekk med gjødsel.

– Da slaktebilen endelig kom, hadde jeg så mange regninger at jeg så vidt gikk i pluss før jeg måtte suge på tommelen igjen. Jeg kommer aldri over kneika, jeg veit aldri om jeg har råd til den neste regningen. Det er en dårlig følelse.

– Dette høres så tungt ut. Hvorfor vil du egentlig være bonde?

Manger blir stille og smiler lurt. Svaret er åpenbart.

– Jeg er født bonde, har alltid villet det. Jeg får være jordmor, sykepleier, matfar, mekaniker, rørlegger og litt elektriker. Det er så variert. Jeg får jobbe med dyr, dyrke ting, være selvstendig og se at jeg blir litt flinkere hvert år. Det er verdens mest meningsfulle yrke.

Forgjengeren tok livet sitt i det gamle hovedhuset på gården. Manger har revet det og fått bygget to nye hus til seg og foreldrene.

– Det er ikke så kjekt å bo i et hus der du veit at noen gjorde slutt på livet, sier han.

Den forrige bonden bodde aleine. Manger er takknemlig for å være gift.

– Sjølmord er veldig utbredt i landbruket. Du går mye aleine, og når du får problemer med økonomien, er veien kort til å gjøre noe drastisk.

– Bønder skal jo være en av de mest lykkelige yrkesgruppene?

– Ja, men veien fra himmel til helvete er ganske kort.

Det er ikke like moro å gå ut av huset om morgenen når man ikke har noen å komme inn til om kvelden.

– Jeg får en skikkelig dårlig følelse når kona mi er hos foreldrene sine med barna og det er tomt og mørkt i huset når jeg kommer inn etter fjøsstellet. Katten tar jo imot meg, men det er ikke det samme som å høre skrik og skrål i veggene.

I fjor høst kom ei lita jente til verden, og det ble masse skrål i veggene. Det første dattera lærte seg, var å vinke farvel når pappa går ut i fjøset.

– Det stikker litt her, når jeg tenker på det, sier han og tar seg til brystet.

– Den mellomste dattera mi hadde snakket med farmora si om hva det betyr å susse. Mora mi fortalte henne at det betyr at to mennesker er glad i hverandre. Dattera mi sa at når hun susser pappa, betyr det at han skal ut å jobbe, sier Manger mutt.

– Yrket er tilpassa ei tid da menn ikke var forventet å være så mye med barna sine?

– Ja, jeg havner litt på utsida av samfunnet. Jeg kunne gjerne tenkt meg å være med på fotballtrening eller fulgt på turn, hvis jentene vil begynne på det, sier Manger.

En vanlig arbeidstaker jobber rundt 1700 timer i året. Manger jobber 4500. Helst skulle han jobbet 3000 timer.

– Men jeg tjener så lite at hvis jeg skal leie inn bare én person til å gjøre det samme som meg, blir jeg tatt for sosial dumping. Nabogutten tjener mer enn meg når jeg leier ham, sier Manger oppgitt.

På Lesja er det så mange bønder at foreldremøtene starter etter fjøsstellet, men han går glipp av mye annet.

Da Manger tok sine to dager ferie i fjor sommer, fikk han reist til Vestlandet for å feire en forsinka femtiårsdag.

– Jeg skulle ønske jeg kunne besøkt familien oftere, men jeg har ikke tid og råd til å reise fra gården. Bonden burde ha mulighet til et anstendig liv, til å kunne være med familien sin og gjøre det resten av samfunnet gjør, sier han.

Han gråter lett, sier han. Det kan være av en film, noe døtrene har sagt eller av bønder som forteller at i år er de endelig stolte av yrket sitt. Den dagen han og familien kom med det siste flyttelasset til gården på Lesja, kjente han det presse bak øynene.

De er klimaflyktninger. De reiste fra et lite bruk i Manger i Nord-Hordaland for å slippe unna regnet.

– Da vi flyttet våren 2018, hadde vi vært oppe med det siste flyttelasset to uker tidligere. Da var alt brunt og grått. To uker seinere, på Kristi himmelfartsdag, kom vi oppover dalen her og så en eksplosjon av grønt. Da kjente jeg det, at dette er bra. Det er her jeg skal være, sier han.

De fleste dagene er nemlig fine. Når Manger kan se seg over skulderen i traktoren, på en nypløyd åker, mens Metallica står ut av høyttalerne. Når sola skinner på jordene eller når en kalv åpner øynene for første gang.

– Jeg sier til døtrene mine at vi må le og smile hver dag. En dag uten latter er en dag uten mening.

«Jeg tenker at jeg burde få kyrne til å produsere flaskevann, så jeg kan få dobbel pris»

— ARNE MANGER

Men bonden kan også bli sint.

– Ååå, sier Manger og strammer fjeset når han tenker på hvor sint han kan bli når ting ikke går hans vei.

Han er trøtt om morgenen og skulle inderlig ønske han var et a-menneske. For en bonde betyr det å være klar til dyst klokka fem. Manger forbanner biologien for at han ikke klarer å komme seg ut i fjøset før klokka sju.

Selv om han jobber helt til klokka ti om kvelden hver eneste dag, vil det ta flere tiår å betale for de investeringene som trengs på gården.

– Det er ikke noen god følelse å vite at du etter alle solemerker blir minstepensjonist.

Før jobbet han på kontor. For seks år siden hørte han et foredrag med en bonde. Det endret alt.

– Bonden sa at man lever så kort og er dau så lenge, at man må gjøre noe med det livet man har. Da tenkte jeg at «jeg skal faen ikke sitte på kontor når jeg blir førti», sier Manger og går for å hente noe.

Han løfter fram ei svær metallplate som er to meter lang og en meter brei. Det er lokket til gjødselsprederen, og han burde nok ikke løfte det aleine. Han vil ikke ha hjelp til å dytte det opp på maskinen, men fortsetter å snakke mellom hikst av anstrengelse.

– Var du opprørsk fra begynnelsen eller har det kommet siden?

– Jeg har alltid stilt spørsmål og vært en møteplager, sier Manger og ler.

I flyttelasset fant han igjen ei vurderingsbok fra barneskolen.

«Jeg får være jordmor, sykepleier, matfar, mekaniker, rørlegger og litt elektriker»

– Der står det at jeg er veldig engasjert, men at jeg av og til må prøve å la andre komme til orde i diskusjoner, sier Manger mens han studerer gjødselsprederen.

Noe er galt. Det store lokket er satt på feil vei, og Manger må løfte det av og starte helt på nytt.

– Denne kalven var kjempeliten da den ble født, sier Manger og klapper på en brun oksekalv. Vi har gått ned til fjøset.

Nå er kalven sjuk. Den hoster og harker og skal snart få besøk av veterinær. Manger tror at kyrne ville vært friskere hvis de hadde hatt et større, mer moderne fjøs. Manger har tegningene klare, men det koster tolv millioner.

– Hvis jeg vant ti millioner i kveld, ville jeg ikke kjøpt meg ny privatbil eller dratt på ferie. Jeg ville begynt å grave ut jorda til fjøset i morgen tidlig.

Når han snakker om dyrene, blir han smal i øya og rund i kinna. Han har rukket å bli glad i dem.

– Vi har 150 personligheter i fjøset. I begynnelsen så jeg ikke forskjell, men nå har jeg sulla så mye med dem, at jeg veit hvordan de oppfører seg, og jeg husker hvordan det var da de kom til verden, sier Manger og smiler.

Hadde han hatt melkerobot, hadde han hatt tid til å kose mer med kyrne. Hadde han hatt større fjøs, kunne de kost mer med hverandre.

– Noen bønder mener kyrne har det best i hver sin bås. Men de finner sine bestevenner som de vil være med.

– Har de navn?

– Ja, de fleste har navn. To av dem ble født på bursdagen til den eldste jenta mi, og de ble hetende Marielle og Mailinn etter barna, sier Manger.

«Det er ikke noen god følelse å vite at du blir minstepensjonist»

I morgen skal kuene danse ut av fjøset og ned på beitet for å gresse.

«Hei Reidar, har du kjøpt deg ny gjødselsspreidar?» synger Vassendgutane. Det høres artig ut i sangen, men i virkeligheten er det ramme alvor. Først om ti år vil Manger ha tjent inn pengene han brukte på en mer effektiv gjødselspreder.

– Noen ganger når jeg står og melker, tenker jeg at jeg burde få kyrne til å produsere flaskevann, så jeg kan få dobbel pris, sier han og ler.

For tjue år siden kunne en bondefamilie leve greit av ti melkekyr. Det var mer manuelt arbeid, men man fikk betalt for arbeidet. Nå skal alt helst gå mye fortere. I dag har mange bønder avanserte traktorer og roboter som gjør arbeidet raskere enn hvis folk hadde gjort det. Men det er ikke gratis å bytte ut mennesker med maskiner.

– Det har vært et bondeopprør i det stille i mange år. Vi har fått så lite lønn at vi har sluttet å ringe til håndverker, til maleren og elektrikeren. Til slutt har melkebilen kommet for siste gang og deretter slaktebilen. Det legges ned to gårder hver eneste dag.

– Kan du komme dit at du må slutte som bonde?

– Hvis politikerne ikke får orden på økonomien vår, sånn at det går an å investere i gården og ha et liv utenom, så vil jeg tro at det punktet kommer. For vår del kommer det om ikke altfor lenge, er jeg redd. Jeg klarer ikke å holde på som nå i mange år før jeg ser en ende i horisonten, sier Manger.

Etter at den hylende kua døde, har Manger aldri hatt hørselvern i fjøset. Han vil høre etter om fjøslyden er som den skal. Noen ganger går det galt, i fjor døde tre kalver av sjukdom på kort tid. Da raser det på innsida av Manger, man han tror ikke sinne er veien å gå overfor politikerne.

Han vil ikke dumpe møkk eller dra til Oslo med traktor for å protestere.

– Ingen av oss fem i bondeopprøret var med på det. Vi synes det er viktigere å sikre at beslutninger tas på bakgrunn av mest mulig kunnskap.

Manger tror alt oppstyret skygger for det vonde mange bønder står i.

– Da jeg var brannmann, var det også en del tøffe karer, og noen tøffet seg mer enn andre. Vi hadde en del debrifing etter oppdrag, og da hadde nok de brannmennene trengt å bli spurt «hvordan har du det egentlig?» Det er et jævlig ubehagelig spørsmål, og du får kanskje et svar du ikke vil ha, men det er den eneste måten å komme videre på. Det er dette vi vil sette fingeren på i landbruket. Hvordan står det egentlig til?

Rettelogg: Et sitat i intervjuet er endret etter ønske fra kilden.