I et betongbygg utenfor Wien fikk Wencke Mühleisen på 1970-tallet se det fullkomment frigjorte menneske for første gang. Sittende på gulvet i en ring av varme kropper ble hun vitne til at en snauklipt kvinne steg fram. Kvinnen vrengte av seg snekkerbuksa og kastet seg ut i en spastisk dans. Bak et flygel satt en mann i femtiårene og improviserte fram en jazzmelodi til kvinnens gutturale sang. Da forestillingen nærmet seg klimaks, kastet hun seg ned i fosterstilling, før hun spratt opp og ble stående med lukkede øyne og svetten drivende fra kroppen. Forsamlingen klappet heftig.