Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Post brexit er håpet postpunk: Med intens snert føyer albumdebuterende Squid seg til rekken av sånne bra britiske band.

De grønne

SPIRER OG GROR: Hvis ikke det er en scene, så må det være noe i vannet eller lufta som gjør at de nye engelske (rocke)bandene har visse likheter, her representert av et postpunka Squid du kan danse spastisk til. FOTO: XENIA OWENS

Alt dette snakket om en ny London-scene til tross, for Squid og deres produsent Dan Carey er det tilfeldighetene som råder. Og godt er det.

I England skjer det mye nytt, sang Michael Krohn og Raga Rockers med en viss syrlig snert i 1983. Og nå skjer det jaggu mye nytt igjen, i rocken attpåtil. Som deler av den siste generasjonen britiske gitarband finner du, for å nevne noen: Dry Cleaning, Goat Girl, Shame, Black Midi, Warmduscher, Black Country, New Road og Porridge Radio, samtlige med egne vrier på en avantgardistisk, eksperimentell musikk som kanskje hører hjemme under paraplybetegnelsen postpønk. Men i uttrykk gjerne kombinert med atmosfæriske og rytmiske dronerier i skolen til Tysklands syttitalls krautrock-storheter. Noe du særlig finner hos Squid, hyperaktuelle med albumdebuten «Bright Green Field».

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production